– Vi må dele på ubehaget

Hun er født i Bodø og oppvokst i Sandefjord, med en mor fra Mosjøen og en far fra Gambia. I ungdomsårene ble hun kalt «Brunsvarten» på skolen, og Camara var med på spøken.

– Jeg var den første til å bruke n-ordet selv eller til å fortelle rasistiske vitser og insistere på at det var helt OK. Det var så utrolig viktig for meg å vise at jeg var akkurat som alle andre.

– Det ble nesten patologisk til slutt. Det gikk på bekostning av meg selv.

Vekkeren kom da hun var på turné med det egen­produserte stykket Pavlovs tispe, en selvbiografisk stand-up-aktig forestilling som handlet om humor og rasisme. Forestillingen ble spilt 207 ganger for 25.000 elever i videregående skole.

– Jeg ble sjokkert og opprørt av mange av samtalene jeg hadde med elevene etterpå. Eposter fra hundrevis av ungdom rundt omkring i Norge fortalte at de slet med rasisme og ettervirkninger som ensomhet, depresjon og selvmordstanker. Ofte utspilte rasismen seg i klasserom der elevene ikke egentlig kunne gripe fatt i problemet. De spurte: Hvordan kan jeg si fra om rasisme når læreren er med på det?

Hun ble boikottet, hun møtte lærere som skrudde på lyset under forestillingen og sa: Nei, ingen homoseksuell propaganda på min skole. Hun møtte elever som kom ut av skapet etter at hun hadde vært der og det ble sendt brev fra lærere om at hun hadde smittet elevene ved å snakke om sin biseksualitet på scenen.

Camara ble konfrontert med en enorm ensomhet som hun kjente igjen fra sin egen barndom. Hun fikk en enda større forståelse for at vi mangler språk for å snakke om rasisme.

– Hvis man tok opp rasisme, ble man gjerne avfeid med at det bare var en importert kulturdebatt fra USA tvunget inn i en norsk sammenheng. Det ble veldig viktig for meg å skrive en bok om rasisme i Norge i vår tid, å dele norske og skandinaviske eksempler for å vise hvordan man kan ha en samtale om det.

– Boken var ment som et bidrag inn i den samtalen, et innspill til hvorfor man hele tiden må starte debatten med det generelle spørsmålet om det finnes rasisme i Norge.

– Nå skal altså boken bli riksteater. Hvordan har det gått til?

– Jeg er jo dramatiker selv og har skrevet mange teater­stykker. Men jeg har bare skrevet én bok, og det var veldig viktig for meg at den boken skulle få lov til å være bok. Det var flere som spurte om de kunne få lov til å gjøre den om til teater men jeg sa nei. For jeg var så stolt av å ikke ha skrevet teater.

– Men så kom Riksteatret med produsenten Emnet Kebreab. Hun er en av få i norsk institusjonsliv med minoritetsbakgrunn, og jeg var helt sikker på at hun kunne ivareta boken med den typen profesjonalitet og omsorg som ville gjøre at jeg ikke trengte å involvere meg.

Hun sa ja til Riksteatret. Ikke lenge etter var regissør Kjersti Horn også på plass.

– Det var jo en drøm, sier Camara.

– Kjersti Horn er både en inspirasjon og et forbilde. Hun er så etterrettelig og så modig i måten hun tar tak i vanskelig tematikk på, både den hun har kjent på kroppen selv og den som er fremmed for henne. Med de to kunne jeg si: Vet du hva, spytt den ut, riv den i fillebiter, gjør akkurat hva dere vil og så går jeg og legger meg på sofaen.

For Camara har det vært viktig å ikke være involvert.

– Det er det jeg elsker ved teateret, at det er en kollek­tiv prosess. Når du skriver en bok er du diktator, du bestemmer nesten alt selv. I teateret er det plutselig 20 mennesker som skal skape noe sammen. Men da må man også gi slipp på materialet, sier kvinnen som nå er ansatt som husdramatiker på Nationaltheatret.

Boken Eg snakkar om det heile tida er dedikert til Camaras bror. Hun omtaler den som et stort unnskyldningsbrev til broren for alle de gangene han prøvde å påpeke rasisme bare for å bli avfeid av de hvite voksne. Camara Lundestad Joof forteller om hvordan hun selv tok de hvite voksnes parti i slike samtaler. Boken er et oppgjør med denne fortiden.

– Når noen forteller en rasistisk vits eller tråkker feil i samtalen, er det alltid opp til personen som blir utsatt for det å bryte den dårlige stemningen ved å si at «det går fint» eller «nei, nei, herregud, ikke tenk på det.» Jeg har alltid gjort mitt beste for ikke å gjøre det ubehagelig for dem rundt meg.

– Men nå har jeg skjønt at disse situasjonene faktisk må få lov til å være ubehagelige – at det er viktig at de er ubehagelige for alle som er i rommet. Det er den eneste måten vi kan ta et kollektivt ansvar for ubehaget og bevege oss videre. •

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.