Marte Wexelsen Goksøyr stilte statsministeren et enkelt spørsmål: «Har ikke jeg rett til å leve?». Hun stilte det fordi hun har Down syndrom og fordi regjeringen foreslår å gi gravide tilbud om ultralyd tidligere, blant annet for å finne ut om fostre har Down syndrom. Det ble det mye oppstuss av. Enkelte politikere mente det var uverdig. Marte Wexelsen Goksøyr synes ikke det var noe uverdig over konfrontasjonen. – Alle har en verdighet. Man kan snu det på hodet og si at politikerne er uverdige, sier Goksøyr. Hun er 28 år og har Down syndrom, det vil si at hun har ett kromosom for mye. Hun er egentlig fra Nittedal, men har flyttet inn til Bislett, i Oslo. Utenfor døren til leiligheten hennes står en énhjulssykkel. Den skal hun bruke til sommeren igjen, forteller hun. – Helst på store, åpne plasser, legger hun til.

For noen år siden laget Marte Wexelsen Goksøyr en dokumentarfilm om å leve med Down syndrom. Der intervjuer hun blant annet statsminister Jens Stoltenberg om inkludering. Og fire år senere konfronterte hun ham med spørsmålet i Stortinget. I etterkant ble oppmøtet hennes i Stortingets vandrehall betegnet som «Marte-saken». 28-åringen visste ikke det, men sier at hun synes det er råkult. – Blir du litt stolt? – Ja, jeg blir det! Men jeg håper at jeg vinner den saken, for jeg synes ikke regjeringen eller Arbeiderpartiet har rett til å si at noen ikke har rett til å leve. Regjeringen foreslår å flytte tilbudet om ultralyd til gravide fra 18. uke til 11 uke. Goksøyr er redd for at flere vil ta abort. – Så fort de ser at de har et barn med Down syndrom, blir de redde, og da er sjansen større for at de tar abort. Hører ikke vi til? – Hvem tenker du på når du sier vi? – Alle med Down syndrom. Det er ikke bare meg som har det, det er mange. Og alle andre med funksjonshemninger egentlig.

På veggen i stuen henger det flere bilder, og det henger en plakat i svart ramme, «NFUs ærespris». Hun reiser seg fra sofaen, går og tar den ned og leser høyt: «Marte har gjennom sitt utrettelige pågangsmot, sine ressurser og innsats vist at hun som skuespiller på et teater kan nå mye lenger enn de fleste tror er mulig.» Hun smiler. Goksøyr fikk prisen sammen med teatersjef Ellen Horn av Norsk forbund for utviklingshemmede i 2009 da hun hadde reist land og strand rundt med Riksteatrets Kardemommeby-forestilling. Goksøyr var engasjert på vanlige skuespillervilkår. – Hele familien ble stolt over den prisen, forteller hun. Og hele familien er ganske mange, Marte er nest yngst av åtte søsken. Hun er tante til 13, snart 14. I dokumentarfilmen hennes ser vi blant annet klipp fra da hun var baby, hvor moren holder henne og noen av søsknene stryker henne over hodet. Foreldrene er også intervjuet. De uttrykker at de var bekymret i begynnelsen for hvordan hun skulle klare seg, men etter kort tid så de jo at det gikk bra. – Treffer du foreldrene dine ofte? – Det varierer. Jeg skal til Nittedal i morgen for å gå på ski. Jeg gjør det ikke så mye, for jeg er ikke så glad i det. Men jeg vil trene muskler, for jeg har et mål. Jeg vil slå Jens Stoltenberg i håndbak! Kanskje på Skavlan, det hadde vært kjempegøy. Goksøyr har vært intervjuet på tv-programmet Skavlan tidligere. Men hun har ikke utfordret Stoltenberg i håndbak. –  Har du vokst opp i en familie hvor man sier at alt er mulig? –  Nei. Men sånn tenker jeg.

Flere ganger, både i filmen og i leserbrev til avisene, understreker Marte Wexelsen Goksøyr at hun forlanger å bli tatt på alvor. – Kan du forklare det? – Jeg kan jo prøve, sier hun og tenker seg om en stund. – Ikke alle, men noen, oppfører seg som om jeg er et barn, at jeg ikke forstår. For eksempel når ukjente vil gi meg en klem. Det hendte da jeg spilte Askepott. De tror de vet hvordan det er. Men på bånn vet de ingenting, sier hun og rister på hodet. Goksøyr er frilansskuespiller og spilte Askepott i en oppsetning på Torshovteatret, som er en del av Nationaltheatret. Én gang i uken går hun på teaterkurs. Hun søkte en privat teaterskole, men fikk ikke lov til å stille til opptaksprøve etter første gang. Hun har søkt teaterhøyskolen også. – Jeg kom til annen runde. Men når noen spør meg om jeg skal søke på nytt, vet jeg ikke. Bare hvis de vil at jeg skal gå der, ikke hvis de ikke vil. Jeg bruker all min tid på en monolog, og så vil de ikke ta meg inn uansett …?

Hun har studert inn flere monologer til opptaksprøvene. – Jeg liker best Jeanne d’Arc av George Bernard Shaw, sier hun. – Det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen i henne. Hun er en sterk kvinne … vent litt, hvordan blir det … jeg må bare finne de rette ordene, sier Goksøyr og blir litt innadvendt. Så begynner hun igjen. – Hun kjemper for det hun tror på, bålet venter henne, men hun gjør det likevel. Selv om det er skrevet i en annen tid, opplever jeg det som dagsaktuelt. Jeg ser for meg samfunnet i dag som den rettssalen. Makthaverne er statsministeren og andre politikere i vandrehallen på Stortinget. Skal jeg lese for deg det jeg mener? Hun går inn på arbeidsrommet og henter en innledning hun har holdt flere ganger, senest i februar. Hun setter seg i sofaen igjen og leser høyt og tydelig: – Jeg vil gjerne være en Jeanne d’Arc. Hun er fri selv om bålet venter henne. Hun forteller de som har makten, det som er riktig. Dersom hun blir fratatt dette, vil hun heller dø. – Dette kommer egentlig før det jeg sa i sted, skyter hun inn, før hun leser videre: – Hun tror på drømmene sine og virkeliggjør dem. Hun tror på det som andre tror er umulig. Men dette provoserer mange og gjør mange usikre. Marte Wexelsen Goksøyr legger arket ned og ser rett fram, med et skarpt blikk. – For meg er dette viktig.

Hun har drevet med teater siden hun var tre år, forteller hun, men hun driver ikke bare med det. I hjørnet står en el-gitar. I tillegg spiller hun trekkspill og danser tango. – Det er mye skuespill i tango? – Ja, det tenker jeg også. Jeg er hjelpelærer i tango. Det er gøy å danse tango. Jeg føler at jeg er i den syvende himmel når jeg danser med skikkelig gode folk. Tango er fint fordi det er så stivt. Hun stopper litt og trekker på det. – Nei, ikke stivt, stryk det. Galant, vil jeg heller si. Men jeg vil ikke si hvem som er gode og hvem som ikke er det, for det virker diskriminerende det også. – Hvordan tror du fremtiden din blir? – Det vet jeg ikke. Men jeg håper på mer jobb, med teater og gjerne Ole Ivars. Jeg ville gjerne synge «Jag trodde englarna fanns» med dem. Jeg vet jo ikke om sang blir fremtiden min heller, men jeg håper. Uansett lar jeg meg ikke stoppe av noe. Jeg vet ikke om det blir for barnslig, jeg håper ikke det blir det, men det er sånn at jeg følger min egen lov og det er Kardemommeloven. Vent litt … man skal ikke plage andre … man skal være grei og snill … Vent litt, sier hun og forsvinner ut av stuen igjen. Denne gangen er det inn til soverommet hvor hun har Kardemommeloven hengt opp over sengen. Hun kommer tilbake: – Og for øvrig kan man gjøre det man vil!

Hun jobber som frilansskuespiller og befinner seg midt i konkurransesamfunnet. Men Marte Wexelsen Goksøyr opplever ikke at det er et stort press hele tiden likevel. – Jo, man må være flink for å klare seg, men man må ikke være flinkest. Den store kampen er derimot kampen mot fordommer og diskriminering. Også derfor er hun opptatt av Kardemomme by, ikke bare fordi hun spilte Kamomille, niesen til tante Sofie. – Det er fordommer der i begynnelsen. Tante Sofie har fordommer om at fest og moro ikke er noe for små piker, der har du én. Den andre er de tre røverne, de er ikke inkludert i byen. De vil nok være inkludert. På slutten får Kamomille som jeg spilte, to onkler. – Tror du det blir slutt på fordommer noen gang? – Jeg vet ikke. Jeg prøver å bidra så godt jeg kan. Men da trenger jeg hjelp og støtte, faktisk fra Jens Stoltenberg. Han er kanskje den eneste som kan hjelpe meg. Men da må han og Arbeiderpartiet slutte med den ultralyd-saken for at vi skal samarbeide. Da må de tenke annerledes. – Regjeringen snakker jo om inkludering? – De har store ord, men de gjør ikke noe med det! Regjeringen sier mer enn de gjør. Det var Kristelig Folkeparti som inviterte henne til Stortinget. – Jeg stemmer ikke på dem egentlig, men som takk skal jeg kanskje gjøre det neste gang. Etter konfrontasjonen i Stortinget fikk hun flere støtteerklæringer, forteller hun, særlig fra en venn som er journalist i VG. – Det var veldig godt at han var der. Han er en god venn å ha. – Har du et råd til andre som ønsker å forandre samfunnet? – Bare vær den du er! svarer hun raskt – jeg er den jeg er. Jeg sier av og til at jeg er sta som en vær, for jeg er født i Væren. – Er stahet en god egenskap? – For meg er det det. •