Tvangsbehandling: – Lovendring har ikke endret praksis

Det er ikke ofte Høyesterett behandler klage på tvangsbehandling i psykisk helsevern, men nylig fikk en kvinne medhold i å slippe medisinering mot egen vilje. Kvinnen hadde vært under tvungent psykisk helsevern i sju år. De fem siste årene har hun måttet møte hver fjerde uke for å ta depotmedisin. Hun hadde diagnosen schizoaffektiv lidelse, manisk depressiv type. Kvinnen tapte krav om avslutning av medisineringen både i kontrollkommisjonen, tingretten og lagmannsretten. I Høyesterett fikk hun medhold «etter en samlet vurdering». «Saken gir veiledning for det rettslige innholdet i vilkårene for tvungent psykisk helse­vern» heter det om dommen. Likevel blir det neppe lettere for andre i samme situasjon, mener advokat Helge Hjort, som har ført lignende saker i en årrekke.

Selv om dommen til slutt gir kvinnen rett til å slippe tvangsmedisinering, mener dommeren ikke at kvinnen har samtykkekompetanse, det vil si innsikt i sykdommen og hva eventuell avslutning av behandling vil innebære. Uten samtykkekompetanse kan man bli behandlet mot sin vilje. Dette er sentralt ifølge Hjort. – Dommens forståelse av samtykkebegrepet begrenser snarere enn å utvide retten til å bestemme over seg selv. Selv om kvinnen her er ferdigbehandlet og bare får vedlikeholdsbehandling, er det ikke slik at man får samtykkekompetansen tilbake uten videre, står det også i dommen. Høyesterett har ikke snakket med kvinnen det gjelder, men slutter seg til det som den behandlingsansvarlige overlegen, kontrollkommisjonen, tingretten og lagmannsretten konkluderer med, at vilkåret for manglende samtykkekompetanse fortsatt er oppfylt. – Ofte blir samtykkekompetanse forstått som at hvis du godtar behandling har du det, hvis du nekter har du det ikke. Jeg vet ikke om det er blitt mindre tvangsbehandling etter at loven ble endret, men jeg tviler på det, sier Hjort.

Ved vurdering av tvungent psykisk helsevern skal det legges vekt på hvor stor belastning tvangsinngrepet er. Ifølge denne dommen er belastningen relativt moderat, selv om kvinnen sier at hun får bivirkninger som dårlig mage, vektøkning, stivhet i musklene og avstumpet følelsesliv. – Dommen slutter seg til et syn som stadig flere er kritiske til, at langvarig behandling med antipsykotiske legemidler ikke er farlig i seg selv. Vi vet at det kan redusere levetiden med opptil 20 år. Dommen bygger ukritisk på Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer som anbefaler langvarig vedlikeholdsbehandling. – Er det Høyesteretts oppgave å tvile på retningslinjene? – Nei, men lovreglene er nettopp endret med målet å redusere tvangsbehandling. Denne dommen kan forstås implisitt som én gang syk, syk livet ut. Som om legemidlene bare demper symptomene, men sykdommen er der fortsatt.

Dommen slår fast at kvinnen fortsatt er syk, at hun ikke har samtykkekompetanse, og den er usikker på om kravet til forverring innen en viss tid er oppfylt. Likevel får hun medhold etter en helhetsvurdering med vekt på pasientens selvbestemmelsesrett. Men den nevner ingenting om FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, som Norge ratifiserte for snart seks år siden. På det tidspunktet spådde flere, blant annet Likestillingsombudet, at den ville medføre mindre tvangsbehandling av psykisk syke personer. – Norge ga to uttalelser da konvensjonen ble ratifisert, altså vedtatt, som reelt er forbehold. De nærmest forutsetter at vi ratifiserer den slik vi forstår den, nemlig at den samsvarer med norsk lov og norsk rettsoppfatning. Konvensjonen har til nå hatt liten, om noen, innvirkning på saker om tvangsbehandling, sier Hjort. Han legger til: – Den glimrer stort sett med sitt fravær. Inntil konvensjonen tas aktivt i bruk kan samtykkekompetansebegrepet brukes til å videreføre Norges omfattende bruk av tvang, uforstyrret av lovgivers vilje. •

Les hele magasinet, hver gang! Bestill abonnement her.