PUSTEROM
Kanskje ikke så rart at vi har en tendens til å tolke menneskelige trekk inn i kjæledyr?
Bella spankulerer med halen rett til værs i retning stuevinduet. Det kommer en mørk lyd nede fra halsen, som går over til høy bjeffing når hun står foran panoramavinduet. Det er kveld og den svarte hunden bråker fordi noen veskehunder lufter seg i en tilliggende bakgård.
Hunden vår er arg på veskehunder. Slike designhunder var grunnen til at Bella ble pensjonist sist høst. Hun, som hadde trivdes i hundebarnehagen siden hun var liten valp, ble skviset ut til fordel for småhunder som myldret rundt henne. De maste hele tida. Til slutt ble Bella utslitt og sur, hun måtte slutte.
På dagtid hender det jeg kikker inn på soveværelset der hun ligger under dobbeltsenga og sover med halen ut. Trenger hun virkelig så mye søvn i en alder av ti år? Noen ganger har jeg tatt henne i å være våken, der hun ligger under senga med hodet ut, hun ser resignert ut i lufta. Da kjenner jeg et stikk i mellomgulvet. Hunden skulle vært en tur i skauen, eller på fjellet. Lange turer rundt i byen blir ikke det samme. Hvis hun traver på asfalt over lange avstander, blir hun sårbeint og får vondt i anklene. Da reiser hun seg stivt opp etter middagshvilen og halter bort til hundeteppet i stua.
Matlysten er det derimot ikke noe å si på, heller ikke forhandlingsviljen. Hun kommer løpende inn på kjøkkenet på ettermiddagen og ser bestemt på meg. Da skal hun ha en skål med hundemat bestående av kylling og grønnsaker fra en kartong. Det sklir rett ned. Så, mens eierne spiser middag, er hun der på nytt, og står trassig ved bordet. Hun er forsluken, og krever å få smake på dagens middag. Etterpå skal hun ha en tyggepinne før hun tar en lang middagshvil. Og utpå kvelden flere ulike godbiter, pluss et knekkebrød med leverpostei.
Jeg har egentlig gitt helt opp å prøve å holde igjen. Grådigheten hennes er blitt voldsom. Viljen til å stå på krava både imponerer og forundrer. Men det er egentlig litt scary også. Er det slik det er å være gammel? Du er satt utenfor det travle dagliglivet, og det som gjenstår er å kjempe for flest mulig godbiter? Handler det om en kamp om å fortsatt bli respektert og tatt hensyn til?
Jeg vil helst ikke tenke på det. Jeg får sette på kaffen, det er snart Dagsrevyen. Hva har vi til kaffen i kveld, forresten? •
