Terapi og tro: Syk av troen

– Det føltes skremmende å være besatt av 26 demoner, men samtidig var det en lettelse. For hvis demonene ble drevet ut, ville jeg bli en god kristen. – Ble demonene som en slags diagnose? – Ja, sier Brith Dybing, og legger til: – Fordi da ville jeg lykkes som kristen, siden Guds barn har rett til alle himmelens velsignelser på jorden.

Brith Dybing var i mange år med i et ekstremt religiøst miljø på Hamar. Hennes historie handler om en fryktbasert tro, som ble til dyp og livs­hemmende angst og et psykisk helsevern som ikke så hva problemet var. I dag hjelper hun andre til å bryte med rigide religiøse miljøer gjennom organisasjonen Hjelpekilden. Hun jobber som psykiatrisk sykepleier og har skrevet masteroppgaven «Troen som ble en byrde», om slike brudd. – Hva betydde det å ha rett til alle himmelens velsignelser? – At Gud har gitt deg alt du trenger for å leve et godt og vellykket liv. Det er en overmennesketenkning, liknende det du finner i scientologien. Hvis du ikke får det til, er det din egen trosutøvelse det er noe galt med. Det er ikke plass til dårlige dager, eller plass til å være deprimert. – Ikke plass til å være menneske? – Vanlige menneskelige egenskaper blir sett på som demoner. Hvis noe går galt er det din skyld, for Gud har allerede gitt deg det gode. Troen har ikke Brith Dybing mistet, og nå føler hun seg hjemme i Tøyenkirken som praktiserer en åpen og inkluderende kristendom. Vi møter henne der. Bygget er også tilholdssted for Kirkens Bymisjon, her var hun frivillig i flere år. Men før det var «retten til alle himmelens velsignelser» og «demoner i kroppen» en del av Dybings virkelighetsbilde og i det kristne miljøet hun var i. Da hun røykte, hadde hun for eksempel en nikotindemon i seg. Det er ikke uvanlig å ha religiøse vrangforestillinger når man har psykose, men Dybing var ikke psykotisk. Hun led av demonangst, men det var det ingen i det psykiske helsevernet som forsto. Dette var på 80-tallet, og hun var en ung, voksen kvinne på terskelen til å etablere seg. I stedet hadde hun så sterke angstanfall at hun ble lagt inn på sykehus og etter hvert uføretrygdet. Snakket hun med behandlerne om troen og kristen­miljøet, var det tydelig at det var et ikke-tema. – Jeg var redd og deprimert på grunn av demonutdrivelsene, men behandlerne trodde ikke at det var problemet, så da snakket vi ikke mer om det. I flere år vinglet hun mellom det religiøse miljøet hun tilhørte og psykisk helsevern, der hun var innlagt flere ganger. Menigheten sa hun måtte kutte ut psykiatrien, fordi den var full av «onde åndsmakter». Selv prøvde hun å slutte å tro, siden troen var så besværlig. – Men det klarte jeg ikke. Det skulle gå fire år med en rekke behandlere før noen skjønte hva som var årsaken til Brith Dybings psykiske problemer.

– Religion er et tabu innenfor psykologien, sier professor i psykologi, Silje Reme. Hun holder til på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, og skrev i sin tid hovedoppgave om religion i profesjonsutdanningen, sammen med Lene Berggraf. Under­søkelsen de gjorde blant 564 psykologistudenter viste at 93 prosent av dem opplevde at religion ikke var vektlagt i utdanningen. 92 prosent av dem trodde undervisning i religion ville bidra til bedre forståelse for mennesker med annen religiøs og kulturell bakgrunn. 78 prosent ønsket religion innlemmet som tema. Dette var i 2006. – Som ung student og pinsevenn var jeg sjokkert over hvordan religion ble møtt på psykologiut­danningen. Det var eksempler på harselering, generelt en ateistisk kultur og nedlatende holdninger til tro med lite rom for kristendom og andre religioner. Da Reme og Berggraf ville skrive hovedoppgave om religiøs tro på psykologistudiet, ble det vanskelig å finne veileder. Lærerne sa enten at det var et uinteressant tema, eller at de ikke visste nok om det. Til slutt fant de en veileder som selv hadde erfaring med å bli marginalisert med sin forskning som berørte homofili. Han sa at han ikke visste noe om religion, men at han var villig til å veilede. – Er det skjedd noen utvikling i temaet religion og tro siden dere skrev oppgaven? – Nei, ikke mye. Det har vært noen studenter som har hatt selvvalgte prosjekter, men ingenting på initiativ fra institusjonen. Reme mener det er for lite religiøs og eksistensiell kompetanse blant psykologer generelt, og at det er et stort problem at så mange behandlere i psykisk helsevern ikke har nok kunnskap om religion til å forstå hva mange sliter med. Man kan ha store kvaler og føle at «Gud har forlatt meg». Hvis troen er en sterk del av identiteten, «hvem er jeg hvis jeg mister den? Hvor er trøsten da?». Man kan ha behov for å snakke om godt og ondt og liknende eksistensielle spørsmål i sitt eget liv. Eller man kan ha fått alvorlige traumer av ekstreme trossamfunn, som Brith Dybing forteller om.

– For noen er troen det viktigste i livet. I pasienthistorien bør det inngå å spørre om tro og verdier, ellers tar man bort en mestringsstrategi. Det sto i stortingets Opptrappingsplan for psykisk helse at kropp og sjel skulle tas med i behandlingen, sier professoren. Hun mener det er særlig to ting psykologer må ha kunnskap om i møtet med mennesker de skal behandle: religiøs praksis og det å kunne skille mellom normale og sykelige utslag av tro. Altså vite for eksempel når den enkelte har religiøse opplevelser som er normale innenfor sin trosramme eller om det dreier seg om vrangforestillinger og psykose. – Mener du Psykologisk institutt forsømmer seg på dette området? – Det er grunnlag for å si at man forsømmer den dimensjonen. Vi utstyrer ikke studentene med redskapene som skal til for å håndtere de problemstillingene. – Hvor stort er behovet, tror du? – Vi har ingen gode tall. Men flertallet av befolkningen, 56 prosent, har en religiøs tro. En pasientgruppe som øker, er flyktninger – ofte muslimer. Da er det ganske viktig å ha kunnskap om de ytre rammene. Mange opplever seg også som å være spirituelle, uten å være religiøse.

Reme trekker fram det hun mener er ressurser i behandling: finne mening, gi håp i sorgprosesser, bruke ritualer. – Isolasjon og ensomhet er vanlig i tilknytning til psykiske vansker, og for noen kan religiøse fellesskap være et sted å gå for støtte. – For noen er det nettopp det religiøse fellesskapet som er skadelig? – Det finnes destruktive miljøer, og mange har opplevd traumer. Da må vi psykologer være på banen, og være så opplyste at vi kan skille det sunne fra det ødeleggende. Ikke bare si til pasienten at «her må han bare komme seg ut». – Da du skrev hovedoppgaven din, opplevde du den faglige samtalen på Psykologisk institutt som militant antireligiøs. Synes du fortsatt det er slik? – Det har blitt litt større mangfold. Ledelsen som er her nå, har mye større nysgjerrighet på ulike syn. Men deler av samtalen er fortsatt militant mot religion innenfor psykologi. Professoren støtter seg til flere fagmiljøer som inkluderer religion i psykologien. Modum bad har lenge hatt såkalt Vita-behandling, der tro er et viktig element i tilfriskningen. Hun viser også til at American Psychological Association anbefaler psykologer å søke religiøs kompetanse. Ikke minst har Reme hatt stort utbytte av å lese Irvin Yalom, psykiater og «superstjerne» innenfor fagmiljøet som har gitt ut en rekke internasjonale bestselgende bøker om psykologiske og eksistensielle spørsmål. – Han er ikke religiøs selv, men sier at terapeuter er nødt til å være informert om pasientenes religiøse tro.

I den lune atmosfæren i Tøyenkirken blir alle tatt imot som menneskene de er, med gode og dårlige sider. Brith Dybing prater med gamle kjente. Den sykdomsfremkallende rammen av helvete, skyld og fortapelse i sitt gamle miljø er Dybing glad hun er kvitt. Troshistorien hennes begynte i pinsemenigheten i Stavanger. Brith Dybing kom ikke fra en spesielt streng kristen familie, men oppsøkte selv et ekstremt miljø. Der handlet det mye om synd, skam, tungetale og andre ting som satte spor i en ung jente. – Jeg var aktiv og hypertroende. Hele verden dreide seg rundt religionen, det ble hovedinnholdet i livet. Alt krasjet da jeg ble seksuelt misbrukt. – I menigheten? – Ja. All sex før ekteskapet var jo synd, jeg følte at løpet var kjørt og forsto ikke at jeg var utsatt for et overgrep. Dybing mener behandlere må vite at hvis et seksuelt overgrep gjøres innenfor et trossamfunn, så blir traumet mye mer komplekst. – Fordi det berører forholdet til tro og tillit til religiøse autoritetsfigurer. Noen beskriver at det føles nesten som incest, sier Dybing.

I en periode etter demonutdrivelsene gikk det bedre med Brith Dybing, men så begynte hun å føle seg dårlig igjen. Da trodde hun demonene var flyttet tilbake i kroppen hennes. Etter nye innleggelser begynte noe å løsne, for­teller hun. – Hva skjedde da? – Jeg skadet meg selv og ble mer og mer ikke-fungerende. Jeg var i ferd med å bli institusjonalisert. Prognosene var dårlige, jeg hadde vært psykiatrisk pasient siden jeg var 22. Men når det ikke var noen som ville snakke om det som dypest sett var problemet, var det ikke så rart at jeg ikke klarte å nyttiggjøre meg behandlingen. Så jeg rotet meg inn i miljøet på Hamar igjen, som sa at jeg måtte skrive meg ut av sykehuset, og at «hvis jeg ikke var villig til å gjøre Guds vilje, kan vi ikke hjelpe deg».

Kommentaren fikk kvinnen til å knekke sammen. Hun gråt og gråt, og fant veien tilbake til sykehuset. Psykiateren som hadde behandlet henne det siste året, begynte å åpne døren for å prate om troen. Hun hadde også samtaler med sykehuspresten, og trappet ned medisinbruk. Det førte til mer demonangst en stund, før det snudde. – Både presten og psykiateren skjønte at vi måtte snakke om demonutdrivelsene. Jeg tok kontakt med trosmiljøet igjen for å snakke om det der. Plutselig begynte jeg å forstå at det aldri hadde vært noen demoner. Da det falt på plass, gikk det veldig fort bedre. Dybing begynte å lese om skadelige trossamfunn i aviser, og så en dokumentar på NRK. Hun fant etter hvert ut at hun var for frisk til å være uføretrygdet, og begynte på sykepleierutdanning.

– Var angsten borte? – Ja. Den vonde grunnstemningen jeg hadde gått rundt med i årevis var vekk. Da gikk det an å leve et normalt liv igjen. Sykehuset rakk aldri å sette i gang noen rehabilitering, sier Dybing og smiler. – Jeg spurte legen om det kanskje var på tide å slutte som dagpasient. Da sa han: «Ja, vi kan jo ikke ha dagpasienter som ikke har tid til å være her». Han støttet meg absolutt hele tiden, snakket om demonene på en adekvat måte. Jeg har lært utrolig mye av samtalene med ham. I journalene fra de fire første årene er det religiøse så vidt nevnt, men ellers er det totalt fra­værende som tema. Hjelpekilden merker stor pågang av mennesker som trenger støtte for å bryte ut av skadelige, religiøse miljøer. – Vi får spørsmål om vi vet om noen psykolog som kan hjelpe dem. Samtidig er enkelte redde for å oppsøke psykolog, for hvordan skal man forklare problemet? Frykten er å ikke bli forstått. Og en del har allerede opplevd å bli avvist av behandlere som sier at «her snakker vi ikke om religion», sier Dybing. – Men hva er egentlig grunnen til at noen terapeuter reagerer sånn? – En del blir handlingslammet og føler at dette er noe de ikke kan noe om. Det de kan gjøre, er å møte mennesker der de er. Lytte og stille oppklarende spørsmål. Ved å møte klienter på en åpen måte, kan man finne ut av ting.

Usman Chaudhry er helt i slutten av psykologi­studiet, og jobber deltid på kontoret for Rask psykisk helsehjelp på Stovner i Oslo. – Røft regnet tror jeg at 30 prosent av pasientene jeg møter her, trenger å ha med troen i behandlingen, sier Chaudhry. Rask psykisk helsehjelp er et korttids lavterskel­tilbud som skal hjelpe i en tidlig fase av psykiske plager, uten henvisning. Siden rundt halvparten av innbyggerne i denne delen av byen har utenlandsk bakgrunn, er det en del muslimer som kommer til Chaudhry. Noen vil spesifikt gjerne snakke med en urdutalende psykolog. – Mange som kommer hit vet ikke hva terapi er. Hvis tro er en viktig verdi, kan det være en introduksjon å se terapien i lys av islam, for å bygge allianse med pasienten med en gang. – Ville det være vanskelig å få til denne alliansen uten å komme inn på religionen? – Det ville i hvert fall ta lengre tid, eller den kunne blitt helt fraværende. Å hente inn troen i terapiforløpet, er noe de er svært bevisste på ved dette behandlingsstedet, også terapeuter som ikke er muslimer selv. – Jeg synes ikke vi kan forvente at alle terapeuter skal ha kjennskap til alle trosretninger, men å ha en åpen holdning, og ikke være redd for det i terapi­rommet, er viktig, sier Chaudhry.

Hvis han behandler en klient med kognitiv terapi, kan han for eksempel anbefale bønn dersom hun eller han har hatt positive opplevelser med det tidligere, på samme måte som han kan anbefale andre aktiviteter i behandlingen som trening og turer. – Psykologi, tro og eksistensielle spørsmål er mer knyttet sammen enn vi liker å tro. Motstanden mot religion i psykologien tror jeg har med at man er redd for at medisinfaget skal peke på at psykologi ikke er vitenskap. – Tror du religion er et tabu i psykologifaget? – Jeg vil tro det. På mitt kull av psykologi­studenter, opplevde jeg at mange studenter hadde lyst til å ta det opp. Jeg arrangerte et moskébesøk på Grønland, og fikk et bra oppmøte. Men å innføre psykologi og tro som eget fag, tror jeg er urealistisk. Det bør heller handle om holdning i terapien, å kunne si at «her er det rom for dine problemer, din forståelse og tro hvis du trenger det», uten at det skal presses på noen. Psykologer må være klar over at det er viktig. Det hadde vært en fordel om studentene gikk i terapi selv, noe som ikke tilbys i Oslo i dag, sier Chaudhry. Har Sigmund Freud sin del av ansvaret for at tro og religion fortsatt er så tabubelagt i psykologien? Professor Silje Reme tror det. I 1959 sa psyko­analysens far at «religion er en universell tvangsnevrose». – Andre merkelapper er at religion er «irrasjonell tenkning», «regresjon», og «temporallappsdysfunksjon», sier Reme og legger til: – Så har du også det at psykologien på mange måter fungerer som religion – den har erstattet religion som et slags kollektivt rammeverk som har «svar på alt». Nå er undersøkelsen fra 2006 i ferd med å bli gjennomført på nytt, og Reme håper på at det vil åpne opp for mer åndelighet innenfor psykologien.

Brith Dybing forsyner seg med vaffel og kaffe i kafeen hos Kirkens Bymisjon. Hun mener kunnskap i hjelpeapparatet er viktig, men helt vanlig åpenhet er det aller viktigste. Dybing husker en episode som var med på å åpne øynene hennes. Hun var innlagt på sykehus, og hadde så mye angst at hun ikke fikk sove. En nattevakt satte seg med henne på stua for å prate. – Hun spurte; «Jeg har ingen tro, kan ikke du forklare meg hva det handler om?». Det ble en flott samtale, for mens jeg forklarte, opplevde jeg at det jeg hadde trodd på hørtes ganske sprøtt ut. Jeg tror noe av problemet er at nordmenn generelt har berøringsangst for tro. En skal ikke snakke om det, hvis det religiøse kommer på bordet.

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.