– Skjer overalt

Seksuell krenkelse og utnytting av pasienter forekommer i alle deler av helsetjenesten, ifølge en rapport som det såkalte pasientovergrepsutvalget la fram i fjor. Psykiater Karsten Hytten var ett av medlemmene i utvalget.

– Helsevesenet er ikke enestående, der det er makt-ubalanse vil det skje overgrep og krenkelser, sier Hytten.

– Overgrep skjer alle andre steder i samfunnet, hvorfor skulle det ikke skje i helsevesenet?

Utvalget la fram rapporten i fjor, men problematikken har fått mer oppmerksomhet de siste månedene, etter at flere har rapportert samme psykiater inn til Helsetilsynet for krenkelser. Hverken rapporten eller dette intervjuet handler om den saken, men om krenkelser i behandling, som altså hender mange steder.

Risikofaktorer for krenkelser

– Når det skjer overgrep i helsevesenet, kan man tolke det som at her er det noen forstyrrede helsepersonell. Man fjerner dem, og problemet er løst. Men det er for enkelt, sier Hytten.

– Lukkede rom, slitne helsearbeidere og følelser som oppstår er noen risikofaktorer for overgrep.

I arbeidet med rapporten intervjuet utvalget enkelte pasienter som hadde vært utsatt for overgrep, og leste saker som Helsetilsynet hadde hatt til behandling.

– Enkelte helsearbeidere sa at de ikke visste at det ikke var lov. Det viser at vi trenger mer opplæring, mer kunnskap om lover og etikk.

En annen risikofaktor for å begå krenkelser, er at ens eget liv ikke er helt på topp.

– Hvis du har et herpa liv selv, for eksempel etter et samlivsbrudd, eller har mistet mye som er viktig for deg, da er det fare på ferde, sier Hytten. – Da burde man kanskje ikke være på jobb, spesielt ikke i den type yrke som jeg har.

Karsten Hytten er psykiater og tar imot pasienter i sitt lukkede rom. Det er møblert med et skrivebord, to stoler og en divan.

– Hvis jeg er fylt med alt i livet mitt som er gått galt, er jeg ikke istand til å møte andre slik jeg skal. Behandlingsrammen er en viktig beskyttelse både for terapeut og pasient. Den handler om avklarte behandlingsmål, hvor lenge samtalene og behandlingen skal vare, at en ikke møtes privat og hvordan betalingen skjer, blant annet.

Dersom terapeuten likevel tilfeldigvis møter pasienten sin privat, setter legeetikken grenser. Hvis legen viser at hun eller han kjenner pasienten, står hen i fare for å bryte taushetsplikten.

Bli med på en dans

Karsten Hytten forteller at overgrepene utvalget har sett på kan klassifiseres på en skala av grovhet.

– Det kan være en overgriper som tilfeldigvis er psykiater, som bruker terapirommet til å begå overgrep. En helt annen situasjon er når det oppstår følelser hos den ene eller den andre. Da blir man kanskje med på en dans inn i noe. Dette kan være mer eller mindre rasjonelt begrunnet fra terapeutens side, og så mister man behandlingsmålet av syne. Kanskje starter det med en klem, og så fortsetter det på en måte som det ikke skulle.

– En dans?

– Det er ikke uvanlig at pasienter har en historie med misbruk, der sex er blitt det man har følt seg bekreftet eller sett på, det er der man har verdi. Det kan føles som en bekreftelse for pasienten at det går den veien i terapien.

Overføringskjærlighet

Selve situasjonen er også en del av forklaringen, sier han videre.

– I terapirommet opplever du en åpen interesse, en trygghet og tillit. Hvor finner du det ellers i livet? Det er ikke rart at det oppstår følelser.

– Men det er fortsatt terapeutens ansvar?

– Ja, som en amerikansk psykiater sier: Enhver pasient har rett til å forsøke å forføre terapeuten på en hvilken som helst måte og det er enhver terapeuts plikt å opprettholde rammene.

– Hva om det oppstår ekte kjærlighet?

– Savn og lengsler kan lett vekkes i behandlingssituasjonen og rettes mot behandleren. Med sin lengsel gjør man ham eller henne til noe annet enn det hen er. Dette heter overføringskjærlighet, det er ikke ekte kjærlighet. Den oppstår på grunn av rammene som er der. Denne dynamikken går begge veier. Både terapeuten og pasienten kan bli forelsket i den andre.

– Psykoterapihistorien er full av eksempler på par som har funnet hverandre i terapirommet, mer eller mindre vellykket. Men det er en makt-ubalanse der, og det er spesielle følelser som oppstår. Man skal være veldig varsom når man har makt. Slike situasjoner finnes mellom seniorpolitikere og ungdomspolitikere, lærere og elever, fengselsbetjenter og innsatte, alle steder. Noen kaller det profesjonell incest når overgrep skjer i behandlingsrommet. Det er som når et barn kommer til en voksen med sin lengsel etter kjærlighet, og blir møtt med et begjær. Det blir et destruktivt møte.

Kan skape avhengighet

I noen av sakene utvalget gikk igjennom, var pasienten blitt svært avhengig av terapeuten. Det er en fare, som det er mulig å utnytte for en hensynsløs person.

– Hvis du som terapeut pøser på med oppmerksomhet, omsorg, ros og anerkjennelse, vil pasienten synes at du er helt fantastisk. Hvis du så legger på at her er det bare jeg som kan hjelpe, blir det nesten som en hypnose, eller hjernevask. En kvinne som rapporten forteller om hadde gått til samme terapeut i 28 år, til tross for at hun ble utsatt for seksuelle overgrep der. Hun fortalte ingenting til andre.

– Terapeuten sa «du må ikke fortelle om dette, ellers virker ikke terapien». Så kunne han holde på. Terskelen for å fortelle blir enormt høy, også fordi man skammer seg, føler skyld, eller er redd for represalier. Dette gjør stor skade for pasienten, man kan ha vanskelig for å stole på noen andre eller søke hjelp igjen.

For lite forebygging

Utvalget sier i rapporten at det blir gjort for lite for å forebygge krenkelser i helsevesenet. Karsten Hytten kontaktet Universitetet i Oslo og spurte om faren for seksuelle grensekrenkelser var del av opplæringen for medisinstudenter. Det var det ikke.

– Forebygging er ikke Helsetilsynets ansvar. Det er profesjonenes, medarbeiderne, arbeidsplassen, fagfeltets, på alle nivåer. En del psykologer og psykiatere får veiledning eller oppsøker kolleger for samtaler. Men etter endt utdanning er det ikke pålagt, og det er opp til den enkelte selv å etablere noe slikt.

– Legeetikken tilsier at du skal ta det opp med den det gjelder om du oppdager tegn til etisk svikt hos en kollega, eventuelt med hans eller hennes leder. Helsepersonelloven pålegger også en varslingsplikt.

– Blir det overholdt?

– I varierende grad tror jeg. Det er et veldig ubehagelig område å gå inn på. Man trenger et faglig miljø å diskutere dette i. Mitt råd er at hvis du ikke kan snakke med kollegaen din om det du gjør på kontoret, ikke gjør det. •