Innledningsvis vil jeg si at helse er noe vi alle har, og helse er noe jeg tror er lettere å ivareta enn å reparere.
Det er tabu å snakke om vold. Det er tabu å snakke om overgrep. Det er tabu å snakke om mobbing og trakassering og det er tabu å snakke om psykisk helse og om psykiske plager. Men det trenger ikke å være det.
Åpenhet og kunnskap er nødvendig for å fremme livsviktige temaer som for mange oppleves som ekstremt vanskelig, sårbart og til og med skamfullt. Jeg håper og tror at jeg har bidratt med å sette fokus på varsling, psykisk helse, vold, trakassering og overgrep, samt andre tabubelagte temaer mange synes det er vanskelig å snakke om. Jeg håper at min åpenhet og mine erfaringer kan bidra til økt fokus på slike livsviktige temaer, både for politikere og folk i Forsvaret, men kanskje først og fremst for folk flest og samfunnet i sin helhet.
Det ligger i ordet verneplikt at det ikke er frivillig. Alt det jeg opplevde i Forsvaret, opplevde jeg som vernepliktig. Det fremstår skjerpende at saken omhandler vernepliktige. Vernepliktige har ikke selv valgt å være der, og de kan ikke selv velge å dra derifra. Det er Forsvaret som kalte inn meg til tjeneste. Forsvaret bestemte hvor jeg skulle tjenestegjøre, når jeg skulle tjenestegjøre, og med hvem jeg skulle tjenestegjøre. Forsvaret bestemte hvem jeg skulle være i tropp med, hvem jeg skulle dele rom med, hva jeg skulle ha på meg, hva jeg skulle spise, når jeg skulle spise, når jeg skulle stå opp og når jeg skulle legge meg. Forsvaret styrer det aller meste i hverdagen til en vernepliktig soldat, og soldaten selv har begrensede muligheter for å bestemme over eget liv. Da er det også Forsvaret som har ansvaret for å ivareta soldatene på best mulig måte.
Under min førstegangstjeneste i Forsvaret opplevde jeg å bli utsatt for handlinger ingen mennesker skal måtte gjennomgå. Jeg opplevde ekskludering, kjønnsdiskriminering, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet av andre mennesker jeg i ytterste konsekvens skulle vært villig til å ofre livet for.
Følgende opplevde jeg å bli sviktet av enkeltmennesker og et system som var satt til å forsvare, beskytte og ivareta meg. Jeg opplevde å bli forskjellsbehandlet og utfryst, og at jo mer jeg sa ifra jo verre ble jeg selv behandlet. I motsetning til det mange trekker fram som noe av det mest positive med å gjennomføre førstegangstjeneste, så opplevde ikke jeg å kjenne på samhold, mestring og tilhørighet. Jeg opplevde å kjenne på ensomhet, usikkerhet og utrygghet på daglig basis over en lengre periode, på det som skulle ha vært et av de tryggeste stedene i verden, nemlig i en norsk militærleir i fredstid. For det er nemlig slik at også soldater trenger å føle på samhold, mestring og trygghet, både for å kunne prestere best mulig i tjeneste, men og for å ivareta soldatens helse, som jo faktisk er avgjørende for stridsevnen.
Silje Falmår og generalmajor i Forsvaret Elisabeth Michelsen. Foto: Thomas Bjørnflaten.
I en forsvarssammenheng er det mange som mener at man bare må finne seg i slike hendelser som jeg opplevde under min førstegangstjeneste, med begrunnelsen om at det uansett ville vært verre i en eventuell stridssituasjon. Jeg mener at soldater skal måtte tåle mye, men det jeg måte tåle under min førstegangstjeneste er noe ingen, under noen omstendighet, skal måtte tåle. Bare fordi jeg tåler det betyr ikke det at jeg skal akseptere det. Hvor mye jeg tåler er ingen målestokk for hvor mye jeg skal finne meg i. Jeg vil tørre å påstå at det er en vesentlig stor forskjell på det å forvente å være trygg i en stridssituasjon, og det å forvente være trygg på sin arbeidsplass med sine kollegaer, medsoldater og medmennesker i fredstid.
Jeg mener at forståelsen for menneskers grunnleggende behov er avgjørende for å kunne utøve godt lederskap og ivareta sine medmennesker på en god måte. Mennesker er flokkdyr. Mennesker har grunnleggende behov som må oppfylles for at individet skal kunne fungere optimalt, og det er i denne sammenheng snakk om trygghetsbehov, sosiale behov og behov for anerkjennelse. Alle mennesker har behov for trygghet, tilhørighet og anerkjennelse, og dersom disse behovene ikke oppfylles vil individet potensielt oppleve psykiske plager som en direkte konsekvens av dette. For å kunne oppnå disse behovene, mener jeg at det er avgjørende at man har tillit til menneskene rundt seg.
«Tillit er menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er til å stole på. Tillit medfører ofte en overføring av makt til en person eller til et system, makt til å handle på mine vegne, til mitt beste». (Sykepleien, 2011)
Jeg ble sviktet av mine nærmeste tillitspersoner, de menneskene som jeg en gang så opp til. Jeg befant meg i en situasjon hvor de som skulle passe på, også var årsaken til den største smerten og den største usikkerheten jeg opplevde. De som hadde ansvar for å ivareta meg var de samme som gjorde meg vondt, de som ikke lyttet og de som ikke gjorde det de var satt til å gjøre. For det er faktisk slik at en stor del av det å være leder er nettopp det å ta vare på menneskene rundt deg, blant annet ved å ta ansvar for å korrigere uønsket atferd.
For en som blir utsatt for nedverdigende behandling av andre, kan det oppfattes som et enda større svik og en enda større belastning å vite at mange rundt er klar over hva som foregår, uten å gripe inn eller varsle videre om forholdene. Jeg opplevde det som spesielt vanskelig å vite at så mange av mine overordnede var klar over hva som hadde foregått, og at det likevel ikke var en eneste en av dem som forsikret seg om at både jeg og varslingssakene ble fulgt opp på en god måte. Jeg ble kalt inn av Forsvaret for å lære å beskytte Norges land og befolkning dersom det en gang skulle være nødvendig. Jeg var der for å forsvare alle, men ingen forsvarte meg.
Jeg vet at jeg ikke er den ensete som har opplevd kritikkverdige forhold i Forsvaret. Jeg mener at det er på tide at Forsvaret viser at de tar disse sakene på alvor, ved å faktisk erkjenne de forholdene som har kommet fram. Jeg mener at Forsvaret må ta ansvar for de livene som har blitt ødelagt som følge av forhold som ellers i samfunnet blir sett på som totalt uakseptable. Det kan ikke hevdes at det er nulltoleranse i Forsvaret når alvorlige overtramp blir tolerert og akseptert. For det blir tolerert og akseptert, om slike forhold ikke medfører konsekvenser for de som utøver det.
Konsekvenser av slike hendelser som jeg har stått frem med kan i verste fall bidra til eller være årsak til at noen velger å avslutte livet sitt. Det er dessverre slik at noen mennesker opplever at det ikke lenger finns en annen utvei enn å forlate sitt liv i vår verden, fordi de opplever at den belastningen de har stått i har vært alt for stor, altfor lenge. Jeg har selv erfart at medsoldater har hatt det så vanskelig at de har forsøkt å ta sitt eget liv, og jeg har opplevd at det ikke har blitt tatt tilstrekkelig på alvor før det nesten har gått galt.
Åpenhet om tabubelagte temaer, som for eksempel trakassering, vold og overgrep bidrar ikke bare til å bedre folkehelsen og sikre enkeltindividers ivaretakelse, det vil også kunne bidra til å forebygge selvmord og selvmordsforsøk i hele samfunnet, også i Forsvaret.
For det er faktisk slik at selv soldater har en psykisk helse, og soldater kan også slite med psykiske plager. Psykiske plager kan komme som følge av for eksempel traumer som trakassering og overgrep, men det kan også komme av at et man ikke får oppfylt sine menneskelige behov. Forsvaret har gjort mye bra innenfor dette temaet, men det gjenstår fortsatt en god del før jeg kan si meg fornøyd med Forsvarets personellivaretakelse.
Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle til å ta ansvar og stå opp mot urett, selv om det kan oppleves som ubehagelig i øyeblikket. Ubehag er ikke farlig, men å ikke stå opp for urett kan være det. Alle har en stemme, og alle har muligheten til å utgjøre en forskjell ved å bruke sin stemme. Tør å gjør deg selv upopulær, tross frykten, vis mot, og stå opp for det du mener er rett, så kanskje du blir en som utgjør en forskjell for noen som trenger det, det kan i ytterste konsekvens redde liv. Og husk:
Mot er ikke fravær av frykt, men evnen til å gå videre selv om du er redd.•
