Psykoterapi og litteratur

Da jeg var barn, var jeg i en livssituasjon som opplevdes vanskelig. Som for alle barn, var omstendighetene utenfor min kontroll. Disse erfaringene var uutholdelig smertefulle følelsesmessig. Jeg måtte forholde meg til omsorgspersoner som ikke ønsket meg i livet sitt. Jeg var i sjuårsalderen, da jeg begynte å gruble over dette. Situasjonen gikk seg ikke til, slik jeg hadde håpet, det ble verre. Jeg skjønte at det var noe som var veldig galt. Samtidig var det ingen som bekreftet min opplevelse av det som skjedde, og dermed ingen som støttet meg følelsesmessig. Jeg ville snakke om det, men jeg manglet ordene. Likevel bestemte jeg meg, der og da, for å skrive denne historien da jeg ble voksen. Og for å finne de riktige ordene, måtte jeg gå dit ordene fantes. Så jeg begynte å lese skjønnlitteratur. Tretti år senere, fant jeg ordene jeg hadde lett etter: Jeg debuterte med romanen Kvelertak i 2019.

Jeg leste mye som barn, men det var først for ti år siden at skjønnlitteratur ble en sentral del av det voksne livet mitt. Omtrent samtidig begynte jeg med ukentlig behandling i psykisk helsevern. Jeg opplevde terapien som befriende, men også til dels forvirrende. Det var som om terapien åpnet rom i mitt indre som var helt avgjørende for min videre eksistens. Livet mitt var hektisk med små barn, og full jobb. Likevel prioriterte jeg lesingen. I den sårbare tilstanden jeg var i, skjønte jeg raskt at jeg kunne relatere meg til det som fantes mellom bokpermene. Det ga meg også et utbytte rent intellektuelt, og holdt meg skjerpet. Det overrasket meg hvor tette forbindelser det er mellom psyko­terapi og litteratur. Jeg regnet det som en selvfølge at klinikere og fagfolk innenfor psykiatrien er aktive romanlesere. Samtidig ble jeg glad over den positive effekten romanlesingen hadde på meg som pasient. 

Å gå i terapi var viktig for meg, og forholdet til
psykologen var nært og konstruktivt. Samtidig for­sterket møtene med psykologen en tomhet i mitt indre. Avstanden mellom oss opplevdes som for stor, mye på grunn av den skjeve maktfordelingen. Og våre respektive roller som henholdsvis pasient og psykolog. Vissheten om at jeg aldri kom i kontakt med hans indre verden, selv om han hadde full tilgang til min, var smertefull. Etter timene satt jeg ofte igjen med et større indre kaos enn da jeg gikk inn. Skjønnlitteraturen hjalp meg til å bearbeide denne smerten. Slik jeg ser det, er en god roman en konsentrert del av et annet menneskes indre liv. Romanen inviterer leseren til en dialog med det den formidler. For den som opplever uro i sitt indre univers, kan det være oppløftende at noen setter ord på denne uroen.

Romanen har en allmenngyldighet i kraft av å være en publisert roman, fordi et forlag har valgt å satse på nettopp den teksten. Romanen trenger ikke nødvendigvis å handle om noe en selv har opplevd, for å skape gjenkjennelse. Den kan åpne noe i leseren som kanskje har vært stengt, og legge til rette for en sunnere selvoppfattelse. Den kan skape nye følelser og tanker, i samspill med leserens indre. Romanen kan gi leseren en følelse av fellesskap, og dermed kan redusere opplevelsen av ensomhet. 

Lesing kan også være en flukt. Av og til trenger man å flykte fra eget tankekjør. En pause fra sitt indre kaos, kan være kjærkomment for den som er fastlåst i sitt eget hode. Romanen kan gi innganger til andre tider og andre steder. Romanlesing krever konsentrasjon og ro. Den krever at man slipper taket i seg selv, men uten å risikere å miste kontroll. Den styrker evnen til å leve seg inn i andre verdener, og hjelper en til å forstå andre menneskers beveggrunner. Jeg har liten tro på at å sammenlikne egne problemer med andres er konstruktivt. Men jeg tror at å sette seg inn i andre menneskers skjebne, gjør ens eget indre mer balansert. Forhåpentligvis også forholdet til sitt eget selv. Forfatterens indre speiler fliker av leserens indre. Slik kan leseren lære seg selv bedre å kjenne, hvilket ofte er et overordnet mål i psykoterapi. 

Jeg tror at en kilde til psykisk smerte kan være et manglende grep om sin egen historie. Romanlesing øker ordforrådet, og bedrer språket og formidlingsevnen. En blir bevisst andres erfaringer, og kan bruke disse til å øke innsikten i sin egen historie. Litteratur kan livne opp den indre monologen, ved å utvide forestillingsevnen og fantasien. Historien om en selv kan nyanseres i ens eget indre, og åpne for refleksjon. Det blir lettere å snakke med andre om sitt indre liv. Alt dette kan øke sjansen for det som er så grunnleggende for de fleste av oss, nemlig følelsen av å bli forstått, og akseptert som den vi er. Ikke bare gjennom litteraturen, men gjennom kommunikasjon med andre mennesker.

I en verden hvor det foretrukne er at alt foregår mest mulig effektivt og motstandsløst, er skjønnlitteraturen en befriende motvekt. Kvalitetsromaner er gjerne gode fordi de viser frem nyansene og kompleksiteten i det menneskelige. Dette i kontrast til korte, forenklede budskap, og selvhjelpslitteratur. Der tilbys ofte klisjéer, og generelle løsninger på sammensatte problemer. Det bugner av ordtak og fraser om psykisk helse, for eksempel i sosiale medier. Det hjelper sikkert mange, men for noen virker det kanskje fremmedgjørende og frustrerende. Skjønnlitteraturen kan hjelpe leseren til å akseptere at ting tar tid. At arbeid med eget indre liv er en kontinuerlig prosess. At det er håp. 

Psykiatrien gir verdifull hjelp, men helsevesenet har knappe ressurser og lange ventelister. Å være pasient i psykisk helsevern gir, som litteraturen, ingen garantier. Min egen behandling inspirerte romanen En historie om kjærlighet som kom nå i høst. Det har vært en personlig seier for meg å konkretisere det komplekse samspillet mellom en pasient og hennes behandler, samt hvordan det er å være pasient i psykisk helsevern. Ordene fant jeg i skjønnlitteraturen. Den er alltid
tilgjengelig. •

Dette er en kronikk. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.