Tristhet

Jeg er full av sorg mens jeg skriver årets siste spalte. Det er sånn det føles: Sorgen fyller hele meg. Det er ikke plass til annet enn å være trist, og jeg kan kjenne en slags panikk: Vil det alltid gjøre så vondt?  

Jeg har nettopp mistet et elsket menneske, og kjenner hvordan tristheten nærmest fillerister meg. Den gnager gjennom marg og bein og hogger tak i brystet på meg til jeg tror jeg skal miste pusten. Den henger som blylodd rundt beina mine, og magen kjennes som en stor klump. Halsen er sammensnørt, og bak øynene er det en demning.