– Vi flinker oss ihjel

– Jeg følte jeg hadde fått en identitet der alt bare var trist og vanskelig. Men jeg er jo mer enn det! Jeg er også en jente som er morsom på fest, sier Sandra Lyng (37). 

For artisten som gløder for åpenhet har delt mye fra sitt liv med alvorlige psykisk helse-problemer. De siste årene har hun blitt mye friskere, og hun bruker i stedet tid på å hjelpe andre. Den nye sangen hennes er en party­låt som heter «Vi gærne har det godt».

– Alle som er gærne er velkommen til å være med på festen! sier hun med et stort smil.

– Jeg var pasient i psykiatrien i 21 år, og kom ikke videre. Det var da jeg begynte å praktisere mental trening at alt ble bra. Men jeg er takknemlig for behandlingen, fordi den holdt meg i live.

Nå sitter Sandra i en diger, hvit sofa i et nybygget hus i Bærum der hun bor med sønnen og forloveden. Hun er stolt av alt hun har fått til, som musiker, barnebokforfatter, influenser, mentaltrener, kjæreste og mor. Noen av malerier i duse pasteller på veggen har hun malt selv. Det er en av tingene hun gjør som får henne til å føle seg bra.

Overflaten

16 år gammel sto Sandra på scenen i sangkonkurransen Idol og sjarmerte hele Norge. Ingen kunne se på jenta fra Mosjøen at hun slet. Presset fra konkurransen gjorde ikke livet enklere, der hun bodde alene på hotell i Oslo i et halvt år.

– Jeg hadde ikke lært å håndtere vanskelige følelser. Jeg hadde symptomer som gjorde at jeg senere ble feil­diagnostisert med bipolar lidelse og fikk medisiner for det. Jeg drev med overspising og selvskading. Men jeg skjulte det for alle. For jeg måtte jo være snill, flink og blid.

Først i 2023 laget hun en sang som handlet om vonde opplevelser i barndommen, Melodi Grand Prix-bidraget «Drøm d bort».

– Å drømme seg bort er noen ganger alt du kan gjøre når det er tøft. Som barn har man ofte ikke noe valg.

Venn i nøden

Huset ligger landlig til omkranset av åkre og løvtrær. Den vårlige fuglesangen er intens utenfor store vinduer.

En stund var Sandra Lyng en så «flink pasient» i
psykiatrien, at hun fikk tilbud om stilling som erfaringskonsulent, en åtte til fire-jobb. Hvordan skulle hun få jobbet med musikken da? Med 300 000 følgere i ulike kanaler, kunne hun finne på noe annet?

– Det var covid, ensomheten hadde skutt i været og det var enorme køer for å få hjelp. Jeg laget heller et program med mental trening, for de som ønsket en støttespiller.

Hun engasjerte leger, psykologer, personlige trenere og ernæringsfysiologer for å kvalitetssikre det nett­baserte kurset. Artisten laget et system og brukte det hun kunne fra musikken: formidle.

– Jeg forklarte vanskelige ord som neuroscience, kanskje med litt nordnorsk bannskap. Da blir det plutselig lavterskel og enkelt å forstå.

Hun understreker at kurset ikke er for mennesker med alvorlig psykisk sykdom, depresjon eller spise­forstyrrelser. Da må man ha hjelp av profesjonelle.

– Dette er for alle som kjenner på at de stresser for mye, eller snakker dårlig til seg selv, som vil få det bedre. Jeg prøver aldri å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Jeg kan være en venn som holder deg i hånden på veien.

God mot seg selv

Veien har hun selv gått.

– Jeg pleier å si «vi flinker oss i hjel». Å være god mot seg selv, det har vi ikke vært opplært i. Enda vi vet at 60 prosent av de som er sykemeldte, er det på grunn av stressrelaterte plager. Jeg liker å øve meg på å si: Godt nok er perfekt. Og: Nå kan jeg hvile.

– Er du god til å hvile?

– Jeg er blitt det. Jeg har totalt endret livet mitt de siste fire årene. Mediterer, tar en lur i lunsjen hvis jeg trenger det, eller går en 20 minutters tur. Lager musikk. Strikker. Og jeg tar aktive valg for å roe det parasympatiske nervesystemet.

– Hva betyr det?

– For eksempel ta en kald dusj. Kroppen blir roligere etterpå. Eller trene litt. Det kan holde med å bare løfte noen vekter så du opprettholder muskler. Også i trening er vi opplært til å pushe oss.

Tok et aktivt valg

Hun var på et mørkt sted med fødselsdepresjon for fire år siden.

­– Jeg trodde verden ville bli et bedre sted uten meg – jeg skulle gjøre verden en tjeneste. For jeg klarte ikke være en god mamma, klarte ikke være en god kjæreste, jeg fikk ikke til noen ting, sier Sandra, stopper opp et øyeblikk og ser ut i luften.

– Det er så rart, for nå er det som om jeg snakker om en helt annen person, sier hun og fortsetter:

– Psykologen min sa en setning som endra alt: «Jeg vil du skal vite, Sandra, at det pleier å gå ganske dårlig med små gutter som mister mammaen sin». Da var det ikke lenger et alternativ å gi opp. Men jeg kunne ikke leve slik jeg gjorde.

Den unge kvinnen kastet seg over bøker om mental trening, tok kurs med coacher og ble opphengt i alt som hadde med hvordan hjernen og følelser fungerer. Hun begynte med det hun kaller å omstrukturere hjernen. Særlig handlet det om vaner som gjaldt hvordan hun tenkte om seg selv og verden.

–  Jeg trodde alltid det verste om meg selv, og jeg unngikk speilet fordi jeg hadde så sterkt selvhat.

Hun forklarer at 90 prosent av tankene våre er de samme som vi hadde for ti år siden, om vi ikke tar aktive valg for å stoppe dem.

– Vi har alle en bølle i hodet, som hele tiden er kritisk, en stemme vi har plukka opp en gang i livet. Du tar med stemmen og gjør det om til egne tanker.

– Hva sa du til deg selv, som bidro til å snu tankene?

– Jeg måtte spørre: Hva er identiteten din, Sandra? Svaret var: «Jeg er ødelagt. Jeg er for ødelagt til å kunne få meg en god partner, det fortjener jeg ikke. Jeg er for ødelagt til å bli mamma. Jeg er for ødelagt til å ha suksess. Jeg er for ødelagt til å bli frisk.» Det har vært så tøft å leve at jeg prøvde å ende det. Heldigvis har jeg fått hjelp og blitt innlagt. Men nå er ordene blitt: «Jeg er en råtass. Ingenting kan stoppe meg. Jeg er sterk. Jeg er bra. Jeg er klok. Jeg er glad i meg selv.»

Hun smiler:

– Det er det som er nevroplastisitet. Hvis du justerer litt på kosthold, litt på tankesett, litt på ting du sier til deg selv. Tar litt bedre vare på deg selv, beveger deg så du får gratis dopamin. Hvis du endrer litt på hvem som er i livet ditt. Når du justerer litt på mange ting, så blir det forandring. Det skjedde i hvert fall for meg.

Idol-barnet

Sangkonkurransen kastet om alt for 16-åringen i 2004.

– For min mentale helse var det ikke bra. Likevel
takker jeg Idol, fordi det fikk meg inn i musikken.

– Men jeg er ikke glad for bildet som ble skapt av meg i media. At jeg ble fremstilt som en blond og dum bimbo. Det var aldri fokus på talentet eller at jeg skrev sangene selv.

– Jeg ble seksualisert som barn, det var selvfølgelig ikke greit. Puppene mine ble kommentert, av journalister, av voksne. Det var heslig. Verden var slik da. Det er mye mer aksept for forskjellige typer musikk og
forskjellige kropper i dag. Folk i teamet mitt sa: Nå er du for tjukk til å spille inn musikkvideo.

– Hvordan reagerte du på det?

– Jeg gikk helt i kjelleren og ble sint på meg selv. Jeg klarte ikke slanke meg, for jeg hadde overspisingslidelse.

På gaten måtte hun ha livvakter.

– Jentegjenger spyttet på meg og truet meg. En annen deltager ble stemt ut av Idol, som noen syntes var bedre enn meg, så det ble lagd kampanjer for å få meg til å trekke meg. På hele forsiden av VG sto det «Sandra hetses på nettet».  Jeg satt under stuebordet til tanta og onkelen min på Fetsund, og gråt.

– Jeg gikk fra å bli mobbet på skolen, til å bli mobbet av tusenvis. Jeg tok det bare som en bekreftelse, for de sa jo bare det jeg tenkte selv. Mange digget meg, men hjernen vår er bare utstyrt for å se farer, sier hun. Inni Sandra var barnet som ikke fikk lov til å stå med de andre i køen inn til klassen og som de andre sa «æsj» til. Men skader fra mobbing kan heles, mener hun nå.

– Det går an å helbrede det barnet gjennom å leke. Det får jeg gjort gjennom musikken. Jeg tar med meg barnet i meg når jeg gjør noe bra, og klapper henne på skulderen, sier Sandra og gir seg selv en god klapp.

Ble kalt et forbilde

I 2005 startet Sandra sin egen blogg, der hun delte ærlig om hvordan hun hadde det. I 2007 fortalte hun på tv at hun hadde bulimi, i en tid da få visste at det var en spiseforstyrrelse. Hun fikk brev fra foreldre, psykologer, og andre med samme problemer. Som fortalte at de hadde turt å fortelle det til sine nærmeste, på grunn av henne.

– Jeg ble kalt et forbilde, som var vanskelig for meg å forstå, fordi jeg tenkte så lavt om meg selv. Men da bestemte jeg meg for at hvis det er noen som lytter til meg, da skal jeg i hvert fall bruke det til noe bra.

Nå er det 1500 som har tatt kurset hennes.

– Mange har endret livet sitt totalt og skrevet lange eposter og takket meg.

Sandra Lyng tenker ikke lenger at hun fortjener det, om noen behandler henne dårlig.

–  Jeg blir eitrende forbanna. Du føkker ikke med meg.

– Kommer det nordnorske gloser?

– Jeg kan være den støggeste i munnen du har møtt.

De triste sangenes tid er forbi.

– Det jeg liker er jo å synge på bygda, se de smilene i et avbrekk i hverdagen. Og ha det artig! Vi skal hele tiden være så seriøse. Men noe av det som gjør livet verdt å leve, er å ha det gøy.

Hjemmesnekra bass

For du kan flytte ei jente fra bygda til Bærum, men du kan ikke ta bygda ut av jenta.

– Jeg flippa burgere på Esso’n og råna i en Volvo 240. Bagasjerommet var fylt med hjemmesnekra bass. Jeg er jo en harrytass fra Mosjøen. •