– Sangen er lyden av det jeg følte

– Det er ofte en forventning om at pårørende er noe positivt, sier Marianne Sveen. Jobben som sykepleier på distriktspsykiatrisk senter (DPS) har preget den første soloplaten.

Musikeren var nettopp ferdig utdannet sykepleier da bandet hennes, Katzenjammer, tok av og ble heltidsjobb. Jentene gjorde stor suksess med sin frie, show­pregete stil på konserter og festivaler.

– Herregud, så moro vi hadde det. Litt som når du går på fest på lørdag for å ha det gøy – men det er bare en liten del av deg. Man hører nok mer av min musikalske grunntone på denne plata, sier Sveen. Hun sluttet i Katzenjammer i 2016 fordi hun følte hun måtte ut- vikle en annen type musikk. Det nye albumet er en stor kontrast til den feststemte musikken til Katzenjammer som hadde innslag av pop, rock og balkan. Next of Kin er melodisk, mollstemt, symfonisk musikk.

– Jeg har gått til de stedene i hjertet det gjør vondt.

Hun sitter i sitt eget lille studio, omgitt av lydutstyr, gitarer, en banjo, trommesett, tangentinstrumenter. Diskokule i taket, gamle lamper, blå vegger med lyslenker og et oransje teppe på gulvet gjør det ekstra hjemmekoselig.

En vond tid

Albumet tok lang tid å lage, fordi hun og familien ble rammet av livet på det brutale viset. Datteren Fia, som da bare var to år, fikk leukemi. Flere år med svært tøff behandling gjorde at livene til hele familien ble snudd på hodet, og det aller meste dreide seg om sykdommen. Alt annet ble satt på pause.

– Da behandlingen hadde stabilisert seg, tok jeg forsiktig frem de påbegynte låtene igjen. Men stedet i hjertet jeg pleide å gå for å skrive om andres smerte, var opptatt. Alt føltes skummelt og uavklart. Løsningen ble å skrive følelsene ut, til en sang om Fia, sier Marianne Sveen. Etter å først ha blitt friskmeldt, fikk datteren raskt tilbakefall. Men ny immunterapi har foreløpig god effekt, og nå er Fia kreftfri.

Sykepleierjobben på DPS hadde forandret de musikalske planene hennes. Nå ville hun lage en konseptplate med utgangspunkt i historiene hun hadde hørt.

– Da jeg begynte som sykepleier på psykiatrisk døgnplass, elsket jeg det. Jeg opplevde at jeg hadde egen­skaper som passet i avdelingen. Jeg kunne bruke meg selv på en fin måte. Ikke bare som sykepleier, men som et medmenneske.

– Jeg tror ikke vi har vondt av å høre om andres smerte.

Ansiktene

Menneskene hun møtte gjorde sterkt inntrykk.

– Det har vært viktig å ikke gjengi pasientenes for­tellinger direkte. Ofte er det erfaringer som likner hverandre. Likevel er det klare ansikter som dukker opp i meg for hver sang. Det er gripende historier om utfordringer med de nærmeste, sier Sveen. Overgrep, mishandling og omsorgssvikt går igjen hos mange av pasientene. Sporene på platen har fått titler som Before it Hit me, Get Over it. Sangen How Come handler om mobbing i barndommen.

– Temaet er: «Hvorfor var det ingen som gjorde noe?» Når han jeg synger om hører stemmer i hodet i dag, hører han stemmene til de som mobbet. Han var blitt mobbet så lenge han kunne huske. Det er blitt tydelig for meg hvor lenge mobbing kan sitte i et menneske. Jeg vet ikke sikkert, men vil anslå at kanskje tre av fire av de jeg snakker med har en eller annen erfaring med mobbing og utestengelse. Angst, depresjon, spiseforstyrrelser – veldig ofte ligger det mobbing bak.

– Er psykiatrien oppmerksom nok på det, tror du?

– Uten at jeg vet så mye om det, har jeg inntrykk av at gjengs holdning ofte er at det er så lenge siden. Jeg tror mye psykisk sykdom kunne vært unngått uten mobbing i bunnen, sier Marianne Sveen. Selv prøver hun å lære barna sine at mobbing gjør vondt hele livet, ikke bare her og nå.

Lyden av følelser

Hun er i sin egen verden i studioet, kan lukke døra bak seg i sitt eget rom og bare tenke på musikken.

Musikk om vonde, menneskelige erfaringer går også videre utover på platen. En av sangene er inspirert av bildet av den lille, døde flyktningegutten som ble skylt opp på stranden.

– Bildet er uutholdelig å se på, og det skal det være. Jeg tror ikke vi har vondt av å høre om andres smerte, sier Marianne Sveen. Sangen om datteren Fia, Airly Merrily handler om det følelsesmessige kaoset i sykdomsperioden.

– Det var en hjelpeløs opplevelse å se på at hun gikk i stykker foran øynene på meg uten at jeg kunne gjøre noe. Da hun var syk, var det som å stå på tærne med vann til nesa, så jeg nesten ikke fikk puste. Sangen er som en vegg av lyd – lyden av det jeg følte, sier Marianne Sveen. •