Close Menu

I hagen til mammaen er fikenene snart lilla, limequat-ene er spiseklare og ferskenene mimer charterfolket; de legger på seg og blir mørkere i fargen for hver dag som går.

Noen kvelder drar vi ut for å spise, ellers lager vi middag på omgang. Naboen har dyrket og donert skinnende auberginer som mammaen lager baba ghanoush av og kjæresten, pappaen, mammaen og jeg sitter under pergolaen til langt utpå kvelden og spiser oss mette mens vi lykkelig fortæres av mygg. Fordi hetebølgene herjer Sør-Europa og gradestokken klatrer mot 40 i høy luftfuktighet orker jeg ikke utforske stort utover funksjonene på airconditionen, og ser området utenfor bare glimtvis. Store keramikkovnspiper står spredt i landskapet som oppreiste sigarer, og øverst ser det ut som de for lengst skulle vært kastet i askebegeret for å sikre forsvarlig HMS.

Mammaen har vært her lenge – hvor lenge vet jeg ikke. Hun har vært her mye og ofte det siste året, er akklimatisert, snakker stadig mer spansk, jobber og svetter i hagen, klargjør til resten av familien kommer, handler nye solcelledrevne utelys så vi kan se hverandres ansikt når vi drikker Mahou på lange kvelder.

En dag kjører vi ut til Jàvea for å spise, og hun peker ut et fjell for meg på veien: Der er Elefanten, ser du hulen som er øyet og snabelen som ligger utstrakt foran?

Konturen ligner umiskjennelig på et elefanthode, klar til å slurpe i seg Middelhavet med snabelen. Jeg lurer på om fjellet faktisk kalles det, eller om det er et tilnavn familien har funnet på selv. Kjæresten min kjøper ferierøyk til oss på tabacos-sjappa. Vi røyker egentlig ikke lenger, men det smaker fortreffelig etter middag og hjelper mot myggen. Etter noen gin tonics strekker mammaen seg etter sønnens pakke og pappaen griper håndleddet hennes, trekker den rolig tilbake med et smil, men sier bestemt: Nei, nei.

Søsteren og forloveden hennes og guttene deres kommer en uke etter, alle blir raskt brune eller brente. De har flyttet bryllupet fra neste år til i år, så de vet at alle blir med. Vi dykker i bassenget til mellomørene fylles, står stille inntil kanten for ikke å skremme svalene som stuper ned i overflaten for å nippe til klorvann.

Guttene har lagt seg, jeg sitter og pugger spansk og får ikke helt med meg oppløpet. Pappaen reiste hjem for to dager siden, kommer tilbake en gang etter vi reiser. Stemningen under pergolaen som var lystig og brisen for et øyeblikk siden er brått avrust og har blitt så tykk og seig at den kunne bøyd en biffkniv.

– Jeg er voksen, jeg bestemmer selv, freser mammaen.

– Det er jeg klar over, men det der bidrar jeg ikke til. Ferdig snakka.

– Det er ikke ditt valg, jeg …

– Det er min pakke, og jeg syns det er jævlig respektløst av deg gitt situasjonen …

De smeller fra seg som i en squashkamp. Ingen lar den andre fullføre. Når hun skriker at han kan pelle seg til psykolog, går jeg inn på kjøkkenet og henter en øl så sakte at kjøleskapet piper om å lukkes.

Når jeg håper det er over, raser de inn døren, moren holder ut en hånd for å signalisere at jeg skal holde meg tilbake. Jeg setter meg ute med søsteren med knærne trukket opp og en stor lyst til å sette fingrene i ørene.

– De kjefter, hører jeg meg selv hviske.

– Det går bra, sier søsteren rolig. – Egentlig er det bra, det gikk hull på noe som måtte ut. Det er jo en elefant i rommet, ikke sant. Jeg tar begges poeng, men for mamma er det rene galgen. At hun savner det og like gjerne kan …

Mammaen kommer tilbake, setter seg øverst ved bordet. Rister på hodet, ler litt. Kjæresten min ryker forbi for å røyke i fred. Søsteren følger etter, forloveden hennes kommer tilbake og tar hennes sted.

– Jeg skjønner hva han sier, og syns det ble for ubehagelig å sitte her. Hadde sikkert reagert på samme måte selv. Jeg syns heller ikke han virka sint, for meg så han ut som en gutt som er livredd for å miste mammaen sin, sier han.

– Dette er helt nytt for meg også. Og det fins pårørendegrupper, med folk som kan dette faget mye bedre enn meg.

– Og som ikke kan gi barna dine svarene de trenger.

– Men jeg vil ikke snakke om det! Det er mannen som har arrangert denne ferien, jeg har ikke behov for noe av dette her. Og jeg orker dessuten ikke behandles som jeg skal falle som en flue når som helst.

Info Skriv2023
Arrow

Denne teksten vant andre premie i skrivekonkurransen Skriv2023, arrangert av Mental Helse Ungdom og Magasinet Psykisk helse.Temaet for årets konkurranse var Den gode følelsen.

Om bidraget sier juryen blant annet: «Elefanten har godt språk, gode metaforer og interessant situasjon. Den nådde ikke helt opp, fordi relasjonene er litt uklare.»

 

Sorg og sinne kjemper om plassen og finner som vanlig en middelvei i tårekanalene. Jeg har denne familien på utlån, det passer seg liksom ikke å begynne å understreke eller skrive noe i margen eller i historien deres. Skjebner skal folk få eie selv, men selv behandleren min ble rørt da jeg fortalte om turen. Jeg hadde bare gjettet meg frem, men det svir likevel å vite at det ikke var hennes idé, at hun helst ville sittet i elfenbenstårnet alene.

Når hun ser meg gråte, kommer hun og klemmer meg hardt, en god og varm klem innhyllet i tåken av et fremtidig minne som gjør seg kjent i nåtid. Hun forteller meg at jeg ikke kan gå i kjelleren for all ting. At hun er en vriompeis som skal plage oss alle i en årrekke og leve til hun blir hundre. Jeg har en stund mistenkt at hun anser meg som svak, og en del av meg får lyst til å hyle at det rigide, utilbøyelige treet knekker lett, men at strået reiser seg på nytt, at vi får være forskjellige, enige om å være uenige i filosofiene våre. En porsjon selvbeherskelse i stoisk ånd klarer jeg likevel å mane frem, så når hun lover at hun skal plage oss til vi blir middelaldrende kan jeg bare se henne i øynene og nikke og smile, velge å tro på den bestemte tonen og innstille meg på at resten av ferien skal vi dyrke den gode følelsen og la være å forsøke å flytte fjell. Snart sitter vi alle og drikker sammen igjen, snakker om at guttene skal på badeland til helgen. •

 

Portrett av Eden Elvrum

Eden Elvrum (30) bor i Oslo og har studert kreativ skriving. Hun skriver både på engelsk og norsk. Elvrum vant også skrivekonkurransen Skriv2021.

×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse