Da påfuglen ble svart
Bygget var nytt, med store vinduer som tok inn mye hvitt og kaldt lys. På en tavle så jeg navnet mitt, et romnummer og hvem som var kontaktpersonen min. Det var lunkent vann i plastglass og kaffe som smakte tjære. «Det er litt som et rart kollektiv», sa legen. Det var psykiatrisk avdeling.
Grunnen til at jeg var der var litt uklar for meg i starten, men jeg visste at jeg trengte hjelp. De sa jeg hadde psykosesymptomer. De sa jeg trengte hvile. Jeg hadde mistet grepet om meg selv. Jeg klarte ikke å danne sammenheng av mine egne tanker. Planen var å bli der i to uker kanskje. Så ble to uker til tre måneder.
Jeg leste en gang i Aftenposten innsikt at «elegant tristhet» er litt som en påfugl i marine-grønt og gentiana- blått. Jeg likte det. Det ga meg og melankolien min håp. Tristheten og kaoset var vondt, men det var på et vis elegant og sofistikert, og uansett hvor meningsløst det kunne føles, så kunne det være av betydning. Det ga meg også styrke og et slags mot til å stå i det, å omfavne det, og på et vis gi meg dybde. «And so being young and dipped in folly, I fell in love with melancholy», skrev Edgar Allan Poe. Men la oss kalle en spade for en spade. Noen ganger er ikke det vonde vakkert lenger. Noen ganger er det vonde bare vondt.
Jeg hadde vært innlagt en måneds tid. Det var legen og meg, på samtalerommet. Hun sa at overlegen skulle komme etterhvert for å snakke om medisiner, noe jeg var veldig ambivalent til. Jeg tenkte på påfuglen, ville fargene forsvinne om jeg medisinerte smerten vekk? Det var noe ved det som føltes feil. Da samtalen gikk mot slutten var det som om jeg falt i biter, mistet kontakt med min egen kropp og kaoset fylte meg. Jeg ble veldig redd. «Kan jeg si noe? Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så vondt som dette.» Jeg var tom, men tung, og det var som om jeg falt ut av meg selv, og jeg tenkte at jeg kom til å miste kontrollen helt og dø når som helst. Overlegen kom inn. «Malin har det litt vanskelig i dag.» Så husker jeg ikke så mye annet enn at de snakket behersket og mye om Sobril. «Jeg vil ikke ha Sobril, jeg er redd jeg blir avhengig.» Da forsikret han meg om det ikke kom til å skje fordi det var såpass lav dose på såpass kort tid. «Jeg tror det vil hjelpe deg.» Og jeg begynte å huske hvordan det var å gråte som barn, spesielt da det var av smerte og da det var av frykt. Det var ikke som påfugl-melankolien. Det var hverken elegant eller sofistikert. Det var bare vondt. Jeg tenkte: Gi meg ett eller annet! Gi meg Sobril for svingende! Gi meg Valium nå! Men det jeg sa var: «Jeg er redd.» Og det kalde hvite lyset ble et tykt mørke. Og påfuglen i grønt og blått ble helt svart. «Jeg er redd», gråt jeg. «Hva er du redd for?» Jeg var helt oppriktig redd for å dø og la ikke skjul på det. «Du er redd for å dø.» Hjelp meg da. Han gikk ut av rommet og hun så på meg. Jeg vet ikke hva jeg trengte, jeg var så redd. Stolen jeg satt på kunne kollapse, gulvet kunne forsvinne under meg, veggene kunne bevege seg innover og innover og innover og aldri stoppe. «Nå er du modig,» sa hun, og det var godt å høre selv om det ikke ga så mye mening. Overlegen kom tilbake med en tablett og et glass vann. Skulle jeg ikke klare å stå i det? Var det svakhet av meg å føle lettelse da han sa «Her, 25 mg Sobril.» Var det feil? Var det dumt? Var det nederlag? Jeg brydde meg ikke. Det var smerte og jeg var desperat, jeg var i hendene til to leger og leger er viktige. De gir deg behandling, medisiner og hjelp, og de redder liv. Hvordan kan det være feil?
«Jeg hadde mistet grepet om meg selv. Jeg klarte ikke å danne sammenheng av mine egne tanker.»
Påfuglen symboliserer ikke bare melankoliens skjønnhet, i buddhistisk tradisjon står den også for blant annet medfølelse. Jeg nådde bristepunktet. Jeg klarte ikke late som lenger. Og så ble jeg sett og møtt. Men det var aldri Sobril det handlet om, selv om den hjalp. Denne historien handler om omsorgen som lå bak.
Før assosierte jeg ordet «psykiatri» med kynisme. Jeg tenkte på institusjonalisering, bruk av tvang, overmedisinering og et reduksjonistisk menneskesyn. Men det var før jeg selv trengte hjelp. Nå assosierer jeg ordet med ludo, dårlig kaffe, medmenneskelighet og trygghet. Det var der bak de store vinduene, i det hvite og kalde lyset, med de nye ukjente menneskene, at jeg begynte å finne sammenhengen igjen. Det var falske grønne planter, det var allsang med jembe, det var gåturer, det var ludo og ligretto, det var samtaler, det var tårer, det var klemmer, det var maling på T-skjorter, det var kjedelig mat og rooibos-te med soyamelk.
Det er vanskelig å beskrive hvilken betydning psykisk helsevern har hatt for meg de siste årene. Det er vanskelig å få utenforstående til å forstå. Men jeg kjenner at dette er viktig å fortelle: Da påfuglen ble helt svart, da smerten ble for sterk, da det ble for tungt å bære var jeg ikke alene. •
