– For meg handler det om det sensoriske ved maten. Det vil si matens konsistens, smak, lukt, hvordan den ser ut, om noe endrer form eller om det endrer innpakning eller merkenavn. Jeg spiser for eksempel kun blå Mills kaviar fra tube, kun i striper og ikke smurt ut. Jeg spiser ikke jordbær, for de har for mange frø, eller bringebær som har for mye hår, forteller Martine Hansen (38).
Vi møtes i Oslo, utenfor en hamburgerrestaurant. Her er det ganske enkelt for henne å kjøpe noe hun kan spise, for eksempel en «plain» hamburger uten noe mer enn kjøtt og brød. Hun fikk spisevanskene som barn, på en tid omtrent ingen visste noe om slike problemer. Men Martine Hansen var ikke undervektig, fordi det var visse matvarer hun klarte og fordi foreldene tilrettela. Hun hadde ikke utfordringer med liten interesse for mat, så lenge det var noe hun likte å spise. Hun husker ikke begynnelsen på problemene selv, men foreldrene har fortalt at det startet da hun var to, tre år.
– Foreldrene mine fikk høre «barn sulter ikke, hun spiser når hun blir sulten». Det stemmer ikke.
Hun forteller at foreldrene var engstelige og frustrerte, det var lite kunnskap om spisevansker for vel 30 år siden.
Som liten fikk Martine også høre fra helsevesenet at om hun fortsatte å spise så lite, ville hun være død som tjueåring.
– Det betydde ikke så mye for meg, da jeg var sju år. Likevel skjønner du at det er noe feil med deg og at du ikke er som alle andre ønsker du er.
ARFID er forkortelsen for Avoidant Restrictive Food Intake disorder, unnvikende/restriktiv spiseforstyrrelse – som kjennetegnes av flere punkter, blant annet:
Kilde: Diagnosemanualen DSM 5 og Oslo universitetssykehus
LEKE MED MATEN: – Bygg på det barnet faktisk kan spise. Hvis barnet har problemer med konsistensen, kan man kjenne på maten med fingrene, sier forsker og kursholder Gry Anette Sælid.
Når barn ikke vil ha mat, blir mange veldig engstelige. Foreldre gjør så godt de kan, for eksempel ved å putte sunn mat inn i usunn mat, som å fylle pannekakerøren med revne gulrøtter. Ifølge Gry Anette Sælid, forsker og kursholder for foreldre, er ikke dette heldig.
– Det er viktig at barnet kan stole på foreldrene, og at maten er det den gir seg ut for å være, sier Gry Anette Sælid. Hun har doktorgrad i belastningsmestring og holder også kurs for fagpersoner og foreldre til barn som har selektive spisevansker og unnvikende / restriktiv næringsinntaksforstyrrelse. Hun anbefaler foreldre å være praktiske.
– Ikke tenk på om maten er sunn. Prøv heller å bygge på det barnet faktisk kan spise, om det er is eller godteri eller hva som helst. Start der. Hvis barnet har problemer med konsistensen, kan man kjenne på maten med fingrene. Det er lov å leke med maten!
– For min del, hadde jeg nok bare sluttet å spise pannekaker også, om det hadde skjedd, sier Martine, og smiler.
– At det ikke er lov å eksperimentere og leke med mat ofte er overlevert fra eldre generasjoner, noe en tar med seg inn i måltidet uten å reflektere over det, sier Martine Hansen.
Foreldrene til Martine Hansen var flinke til å tilrettelegge, forteller hun, selv om hun klart merket frustrasjonen og ønsket om at hun hadde vært «som alle andre».
– De hadde som regel noe jeg kunne spise under måltidene og valgte restauranter der jeg kunne spise noe. Det kunne være en bolle med hvit ris om de var på kinarestaurant. De hadde nok egentlig hadde lyst til å gå på litt andre restauranter også, men de fant alltid et sted der det var mulig med «noe». I familieselskaper og alle andre sosiale sammenhenger passet de på at det alltid var en enkel hamburger uten noe tilbehør til meg. Samtidig har de vært frustrerte og bekymret over situasjonen, noe jeg forstår veldig godt. Det var ingen kunnskap om dette for 35 år siden og de møtte nok på mange velmenende råd og kommentarer både fra private og profesjonelle.
– Å kunne delta i måltidet sammen med andre, har minket belastningen, sier Martine Hansen videre.
Men i barnehagen fikk hun beskjed om at hun måtte smake på maten, ellers fikk hun ikke gå fra bordet. Det kunne ta resten av dagen. Diagnosen ARFID fantes ikke på den tiden.
– Jeg fikk en merkelapp som sta og vanskelig av personalet.
En gang ble hun også tvangsmatet av personalet.
– En holdt hodet mitt, en holdt opp munnen, så puttet de mat inn og lukket munnen til jeg svelget. Det var servelat. Fortsatt kan jeg ikke ha servelat i kjøleskapet.
– Det var voldsomt?
– Det var ikke lov da, det er ikke lov nå. De mente nok egentlig godt, men handlet ut fra uvitenhet.
– Kunne det skjedd i dag?
– Ja, det tror jeg dessverre, sier Martine Hansen, som er barnehagelærer i sin grunnutdanning.
Oslo Universitetssykehus beregner at én til fem prosent av alle barn har mer alvorlige og behandlingskrevende spisevansker. ARFID betegnes både som spisevansker og spiseforstyrrelse i ulike instanser. Forskjellen kan påvirke den oppfølgingen man får i hjelpeapparatet.
Hun har fortsatt vansker, men klarer mer enn hun gjorde som barn, forteller Martine.
– Da jeg var midt i tjueårene tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg merket at jeg var til så stor belastning for dem rundt meg og ville gjøre noe med det.
Hun gikk løs på det aller verste, forteller hun.
– Jeg startet med blåskjell. Da kunne det bare bli bedre. Jeg klarte det, men jeg likte det ikke, og jeg spiser det ikke mer.
Grepet åpnet opp noen dører for henne, slik at hun i dag har noen færre begrensninger.
– Etterpå ble det lettere å smake på flere ting. Frukt, grønnsaker, bær, fisk, supper og grøt klarer jeg fortsatt ikke. Hvis det er blandet mat, for eksempel tomatsaus, må det ikke være store klumper. Jeg kan vite at det er grønnsaker der, og at de er kjørt gjennom stavmikser, men jeg kan ikke se at det blir gjort. Saus, gryteretter og slintrer klarer jeg heller ikke.
Når hun spiser ute på restaurant, har hun et triks.
– Jeg bestiller biff og ber om sausen ved siden av. Så spiser jeg kjøttet og poteter, og lar grønnsaker og saus stå igjen. Det fungerer for meg. Andre synes ofte det er mer problematisk og skal gjerne velmenende kommentere alt jeg går glipp av av gastronomiske opplevelser.
For Martine Hansen er det mer problematisk at spisingen hennes ofte blir samtaleemne.
– Uansett om jeg er åpen i forkant eller ikke, blir matvanene mine et evig samtaleemne. Det er greit med nysgjerrighet, men det er bra å ha andre samtaleemner også.
– Blir det ekstra hemmende for spisingen?
– Ja, jeg er alltid den som ikke er normal. Å spise mat er en del av en sosial begivenhet. De fleste har lært at vi ikke kommenterer andres annerledeshet, men ved matvaner er dette tydeligvis helt greit for mange.
«VANSKELIG BARN»: – Jeg kunne spise mills-kaviar fra tube, ikke smurt ut. Jeg fikk en merkelapp som vanskelig i barnehagen, forteller Martine Hansen. (Illustrasjonsfoto: Cathrine Th Paulsen)
– Det som først og fremst hjelper mot vansker og forstyrrelsen er at foreldrene søker kunnskap om hvordan de skal håndtere situasjonen, sier Gry Anette Sælid.
– Det er ikke gjort i et knips å tåle alle forventinger fra samfunnet og en selv om hva og hvordan barnet skal spise. De barna som er innenfor ARFID-diagnosen kan bli bedre, men det kan ta lang tid. Ikke alle blir helt bra heller, så foreldrene trenger støtte og informasjon om hva som er godt nok. Det er en tøff situasjon for foreldre å stå i. Det er en prosess som hele familien må gjennom, for å få en hverdag som er god for hele familien. Og det er absolutt mulig.
Oslo universitetssykehus har Nasjonal kompetansetjeneste for habilitering av barn med spise- og ernæringsvansker. De anbefaler å få til et samarbeid med skolen og PPT, pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen. Barn med langvarige og sammensatte vansker kan ha behov for en individuell opplæringsplan hvor tiltak for spising og spiseutvikling er inkludert.
Selvhjelpen funket, i dag lever Martine Hansen et helt normalt sosialt liv med jobb, studier og familie. Men hun har også gått inn i problematikken faglig. Hun skriver masteroppgave i spesialpedagogikk om psykososiale vansker med ARFID.
En del av oppgaven handler om holdninger til mat. Martine har spurt 1000 personer som forteller om holdninger som «du må smake på maten du får servert», «du må spise opp når du har forsynt deg selv» og «skorpen på brødskiven må spises».
– Dette er det ikke noe faglig grunnlag for å tro hjelper, sier hun.
Den andre delen av oppgaven hennes er kvalitativ og handler om erfaringer fra foresatte til barn som er «ekstremt kresne» og psykososiale konsekvenser for barnet og deres familie.
– Når man snakker om spisevansker som en diagnose, ARFID, vil de fleste gjerne tilrettelegge. Det blir litt som allergi, du serverer ikke nøtter i barnebursdag når ett av barna er allergisk. Å være kresen kan i mine data oppleves som noe negativt, mens en vanske er mer akseptert – ser det ut til foreløpig.
– Du tok et kraftig grep selv, har du et råd til andre med lignende problemer?
– Man må finne en indre motivasjon. I 11-årsalderen smakte jeg på pizza i hemmelighet, etter å ha spist skorpene til hele familien i alle år. Det gjelder å finne en indre nysgjerrighet, ha lyst til å prøve, og så ta steget til å putte i munnen. Dette tenker jeg er helt parallelt til normal spiseutvikling, sier Martine Hansen.
Akkurat hva problemene kommer av, eller hva som utløste dem, er ikke viktig for henne.
– Jeg har alltid tenkt at det spiller ingen rolle, jeg kan jobbe med det som er nå. Kanskje kunne jeg ha utfordret meg selv, hvis det ikke var så mye hallelujastemning hver gang jeg prøvde noe nytt. Jeg fikk oppmerksomhet når jeg spiste og når jeg ikke spiste. Premien på tusen kroner hvis jeg spiser en banan står fortsatt ved lag.
– Virker det?
– Nei.
– Har du noen råd til skoler og barnehager?
– Legg vekk problemfokuset og ha en ressursorientert tilnærming til mangfold. Alle mennesker er ulike og unike på hver sin måte. Vi har ulik hudfarge, ulikt språk og vi spiser ulikt. Det er greit å bare ville ha kaviar på brødskiven. Å få mer kunnskap om tematikken er essensielt, dette er ikke noe barna bare en dag bestemmer seg for, for å være vanskelig. Måltidet er så mye mer enn bare næringsinntaket og bør først og fremst fungere som en inkluderingsarena. Gå gjennom rutiner og regler for måltider og se om det er noe faglig grunnlag for at de er som de er, eller om de er sånn fordi «det alltid har vært sånn».
INDRE MOTIVASJON: – I 11-årsalderen smakte jeg på pizza i hemmelighet, etter å ha spist skorpene til hele familien i alle år. Det gjelder å finne en indre nysgjerrighet, sier Martine Hansen.
– Har du et råd til foreldre som vil hjelpe barna sine?
– Hverken press eller belønninger er en god ide. I mitt tilfelle har det bidratt til en enda større følelse av annerledeshet og ytterligere skepsis til de matvarene jeg ikke har spist. Det er viktig å komme på banen tidlig, og gi en forståelse av at det er ikke deg det er noe galt med. Når barnet ditt skal være med andre hjem, kan du sende en sms om hva hen kan spise.
Helsedirektoratet har nylig oppdatert kostholdsrådene sine. Mange vil gjerne følge dem, eller i alle fall gi barna det de trenger av næring og vitaminer, for eksempel barnehager og andre som lager mat til barn. Men man kan også ha en pragmatisk holdning til rådene, mener Martine Hansen.
– Disse rådene står ekstremt sterkt. De legger føringer på lærerutdanningene. Men det er ingen som leser vedleggene om spisevansker. Skoler sender ut meldinger om at det ikke er lov å ha Nugatti i matpakken. Men det er bedre å spise Nugatti enn ingenting. Man må se det psykososiale perspektivet ved mat: fellesskap, inkludering, samspill og relasjoner.
Spisevansker kan ramme alle og det kan ramme ulikt. Først med den siste oppdateringen til Verdens heleseorganisasjons diagnosemanual er tilstanden blitt en diagnose, sortert under spiseforstyrrelser. Denne versjonen er på vei til å bli innarbeidet i Norge.
– Barnehage og skole har plikt til å tilrettelegge uansett, men det er klart at man stiller mye sterkere med en diagnose, sier Martine Hansen. •
Del på sosiale medier
