Jakter på nordlyset

– Menneskene er limet, sier fysioterapeut Anne Mette Nilsen Mørk. Koronaåret har vært krevende på Svalbard, men mange finner naturens eget lys.

Bilde av nordlys på Svalbard

DØGNET RUNDT

I polarnatten kan man se nordlys til alle døgnets tider. Dagsnordlyset er gjerne rødligere og svakere enn det intenst grønne nordlyset som danser over himmelen på kveldstid.

(Foto: Privat)

LONGYEARBYEN: Anne Mette Nilsen Mørk (47) sitter på Rabalder café med en glovarm kaffe foran seg. Ute er det minus elleve, men det føles dobbelt så kaldt på grunn av vinden. Det er buldrende mørkt, og sola kommer ikke opp over horisonten før i februar.

– Polarnatta kan være tung når det i over tre måneder er mørkt klokken ni, ti, elleve, ja, hele dagen. Da gjelder det å finne gode rutiner, det vet vi hjelper for god psykisk helse. Lyset styrer våre hormoner, og når det er mørkt hele døgnet kan hormonene gjøre oss trøtte, slitne og i dårligere humør.

Anne Mette sier at mange lager en aktivitet ut av å «fange» lyset som finnes i mørketiden, enten det er stjerne­himmelen, nordlys, fullmåne, eller lyset fra et et bål i fjæra.

– Hvis jeg får noen minutter med nordlys, kan jeg leve lenge på det. Da kan jeg tåle de tunge dagene bedre, for jeg vet at lyset kommer tilbake.

Hun er opprinnelig fra Lillehammer og flyttet til Svalbard med mann og tre barn i 2015. Den første uken opplevde de total solformørkelse.

– Den opplevelsen sitter i kroppen enda. Jeg har aldri sett noe så vakkert.

Og snart seks år senere imponerer naturkreftene henne like voldsomt. Hun må klype seg i armen hver gang hun ser nordlys.

– Jeg er ekstremt glad i naturen, og den betyr mye for meg. Når jeg er i naturen, er jeg som en liten unge. Jeg er glad for at jeg fortsatt lar meg bergta.

På jobb og i fritiden

– Folk som bor her er en ressurssterk gruppe, med mange i arbeid. Samtidig kan konflikter på jobb være spesielt utfordrende på Svalbard, for jobben er en så stor del av livet. Du er gjerne sammen med kollegene dine på fri­tiden og, det er ikke så lett om det er problemer på jobben.

Tidligere var det ansatt en psykolog på øya, men nå må innbyggerne bruke nettsamtaler eller reise til fastlandet for å få psykologhjelp. Og utfordringene er de samme som på fastlandet: angst, depresjon og stress.

Sykehuset har få ansatte, og Anne Mette jobber i alle aspekter av bedriftshelsetjenesten. Den første arbeidsdagen tok hun flyet til Svea, dro inn i gruven og møtte gruvebusen, gruvearbeiderne.

– Og jeg som har klaustrofobi! Men jeg måtte lære meg arbeidsmetodene, om gruvevirksomheten, HMS, sikkerhet og deres sjargong. Vi var en mil inne i gruva, og der skulle jeg gi gode ergonomiske råd som fysioterapeut. Det er så spennende det de holder på med, og jeg har stor respekt for det arbeidet.

Gruven i Svea er nå nedlagt, men det er fortsatt aktivitet i Gruve 7 utenfor Longyearbyen.

– Det er tøft å jobbe i gruvene, men de finner en variasjon og en arbeidsmåte som fungerer for dem. Det er utrolig mye humor og latter, og de ansatte gleder seg til å gå på jobb inne i fjellet.

Bilde av Anne Mette Nilsen Mørk med hund

NATUREN

– Det gjør godt å koble av innimellom, sier Anne Mette Nilsen Mørk. Her på fottur til Båtodden på vestkysten av Spitsbergen.

(Foto: Privat)

En smak av isolasjon

Høsten 2020 dro Anne Mette til en avsidesliggende hytte med to venninner. Hun kjente en ro hun ikke tidligere hadde opplevd i sitt voksne liv.

– Det var så stille! Det gjorde noe med meg å være uten kontakt med omverdenen i to uker. Det å bare være oss og naturen.

Hun følte at hun mestret situasjonene hun ble satt i, og det var godt å ikke ha det normale forbruket i en periode.

– Det fikk meg til å tenke på det samfunnet vi lever i. Vi har mye aktivitet, mye lys og stimuli. Jeg tror ikke vi er klar over alle inntrykkene vi bombarderes med.

Hun venter litt og legger til:

– Og hvor godt det gjør å koble av innimellom.

Bilde av Longyearbyen med fjellene bak

KONTURER

Longyearbyen har over tre måneder med mørketid. Når lyset kommer tilbake i februar kan man skimte konturene av de vakre fjellene rundt byen.

(Foto: Maria Philippa Rossi)

Et mørkt pandemiår

Koronaåret 2020 var utfordrende for Longyearbyen. Turisme er en stor inntektskilde, og 90 prosent av de ansatte i reiselivet har vært permittert i løpet av året. I bedriftshelsetjenesten har Anne Mette fått ansvaret for mange av de berørte.

– Jeg må være klar på at jeg ikke er psykolog, men jeg kan veilede på stressmestring. Det har handlet om å ivareta folk, selv om vi ikke har kunnet være så mye sammen. Det har vært en krevende situasjon. Mange har ikke kunnet reise til fastlandet på grunn av restriksjoner, og om de ikke har familie, så blir det mye tid helt alene.

Naturen har vært redningen for mange.

– Folk har brukt hyttene rundt byen, dratt på fjelltur uten behov for kollektivtransport og gått fra døra og rett ut i villmarken. Det er store friluftsområder med plass til alle. Naturen har vært en naturlig pause fra alt. En halvtime ute gjør at blodtrykket senkes, og tankene slutter å spinne.

Longyearbyen har et roligere tempo enn mange steder på fastlandet, og hun forteller at med korte avstander innad i byen finner man tid i hverdagen til å være sammen.

– Jeg rekker å spille kort med barna før de går på skolen. Folk er mer impulsive. Praten er annerledes fordi det ikke er de store oppussingsprosjektene eller den travle hverdagen.

Mange flytter opp uten venner og familie, og Anne Mette forteller at Svalbardsamfunnet er flinke til å inkludere. Hun sier at menneskene er limet som holder byen sammen.

– Gode relasjoner er viktig for å unngå ensomhet. Det er noe med varmen og humoren i lokalsamfunnet. På fastlandet syntes jeg ofte det å gå i butikken og handle var noe stress, her gleder jeg meg. Naboen kommer med en spade før du oppdager at du har kjørt av veien. Selv om du kanskje flyttet opp på grunn av naturen, så er det menneskene som kryper inn i hjertet ditt, og som gjør at du blir. •

Vipps 12137