Kjærlighetens buffé

Dette er en tekst om moral, og da mer spesifikt om den moralske kvaliteten som heter forpliktelse. Det spekuleres om sammenhenger mellom en slik moral og det å møtes i de sosiale mediene.

Det er en tekst om kjærlighet og e-mosjoner. Den viser til noe sårt. Det er en kjent sak at kjærligheten er usaklig. Den vekkes, men den slukner også. Hver dag dør kjærlighet i norske hjem. Og den er ofte feil: for mye, for lite eller feil person. Lengsler og søken etter den andre på kjærlighetens nettsteder kan gjøre det enda vondere. Dette handler om E. Hun følte seg misbrukt etter ett år med trafikk.

Det begynte så bra. Det var spennende de første gangene hun tastet seg inn på www.sukker.no. Hun beveget seg ut i et ukjent terreng. Det pirret, og hun utfordret sin egen bluferdighet da hun laget sin første profil. En profil er jo bare et omriss, og hvilket omriss av seg selv ville hun sende ut i det digitale kjærlighetsmarkedet?

Årene hadde gått, og hun ønsket alt annet enn å ende opp uten en kjæreste. Mot sine egne ønsker hadde hun forblitt alene. Hun forsto det ikke helt selv. Det hadde vært menn, men det ble feil hver gang. Ga hun for mye? Gjorde hun seg dermed til en som ikke ble tatt alvorlig nok? Eller var det noe annet? Var hun uegnet til kjærlighet? Slik gikk tankene.

Det er jo praktisk. E visste at svært mange par hadde møttes nettopp i slike rom, og at det varte. E var solid lei av barer og puber, med menn som ble mer klåfingrete, sleivkjeftete og innpåslitne med økende promille. Nå satt hun hjemme hos seg selv, klikket og kikket, og hadde en fornemmelse av beskyttelse. Og det er ganske renslig, uten annen smittefare enn datavirus.

Hun surfet og fantaserte. Det er mange beretninger om at forelskelser på Internett kan bli sterkere enn forelsker ved fysiske møter. Folk har forlatt sine partnere for å bli sammen med et menneske de aldri har møtt. Jeg har selv blitt forespurt om å ha rollen som kjærlighetens bøddel, det vil si hjelpe noen ut av den besatte digitale forelskelsen før de ødelegger mer av familielivet. VR (virtual reality) kan utklasse RL (real life). I de virtuelle rommene kan vi fantasere og idealisere og slippe de fysiske virkelighetenes trettende korreksjoner. Man kan altså bli ekstra forelsket fordi man slipper å møte den elskete.

E tok skrittet ut av disse rommene. Det ble chattet frem og tilbake med flere kjærlighetskandidater, og det ble avtalt fysiske møter. Hun var hele tiden tydelig på at det måtte være seriøst. Dette tullet hun ikke med. Nei, svarte de tilbake. Dette tuller vi ikke med. Det ble til sammen mange møter.

«Nå satt hun hjemme hos seg selv, klikket og hadde en fornemmelse av beskyttelse.»

E er fortsatt alene. Hun slikker sår. Hun er blitt svært opptatt av moral, av forpliktelse og anstendighet. Noen hadde åpenbart løyet. De var slett ikke opptatt av å lage varige bånd. De hadde løyet om «seriøst», så sant man da ikke mener seriøst opptatt av sex. For andre virket det som det var en sport. Hun var omkring femti, og hun hadde fått påfallende mange svar fra langt yngre menn. Deltok de i en konkurranse blant umodne menn om å ligge med flest mulig modne kvinner? Hvem har flest hakk i sengestolpen.

Atter andre var nok mer grunnleggende seriøse. Men heller ikke de ville mer enn leke. De kunne godt også leke kjærlighet, og ikke bare sex, med hyggelige middager, teater og søndagsturer. Men de ville ikke forplikte seg, sa de, i tur og orden.

Kanskje har menn vært slik bestandig, sier E, og kanskje er det meg. Men er det også noe med mediene som undergraver moral? Jeg tror jeg kjenner henne, og tror at det handler om mer enn henne. Kjærlighetens møteplasser åpner et nytt marked. Der kan man kikke rundt, prøve seg, smake på varene, og så trekke seg tilbake. Man kan holde på med mange samtidig, som en buffé. Kjærligheten er en vare, ikke en relasjon, men et konsum. E hadde vært medlem i love.com, og hun følte seg konsumert; brukt, forbrukt og misbrukt; først fortvilt og etter hvert forbannet.

Det er en uanstendig verden, sa hun. Og teknologien er med å drive det, snakket vi om. Tilknytning på nettet tilbyr illusjonen nærhet uten nærhetens grunnleggende forutsetninger. Vi holder tett kontakt, kan nesten ikke få nok av hverandre, så lenge vi kan holde avstand, og på måter vi kontrollerer. I en slik avstandsnærhet vet vi ikke hvem vi kan stole på. Virtuelle forhold legger opp til forbindelser med høyst usikre krav til forpliktelser. Så plutselig, i det virtuelle fellesskapets halvmørke, er vi svært alene. •