De kalles smarte

Jeg tar helst ikke telefoner, men jeg tar mye på telefonen min. Det er utrolig hva man kan bruke disse smartphones til. Men de er mer enn bare smarte. På en dårlig dag er denne tingesten en shamephone.

Jeg skal forklare meg. Først skammen. Følelsen finnes i alle kulturer. Men det er kulturelle forskjeller på hva man er forventet å skamme seg over. Mye tradisjonell skam handler om å overskride kollektive regler. Seksualiteten er en av de mest tradisjonelle skamarenaene. Homofili er et historisk eksempel. Den tradisjonelle skammen kan vi også møte i innvandrerkulturer. Den unge kan følge kjærligheten, lyster og begjær og bli kjæreste med en utenfor den akseptable gruppen, og kaster dermed skam over sin familie.

Der hvor denne tradisjonelle skammen handler om å realisere seg selv for mye, er vår senmoderne tid mer knyttet til å realisere seg selv for lite. Det er følelsen av å ikke strekke til når det gjelder idealet om å bli noe mer enn «alminnelig».

Noe mener at det er mindre skam enn før. Er det så sikkert? Skammen er kanskje mer privatisert og inderliggjort. Den beveger seg fra samtalene om skam og ære i den store kulturen til samtaler med en selv om mislykket selvrealisering. Man er ikke unik og interessant nok, ikke vellykket og kreativ nok, og ikke presterende nok. Idealer og normer er alltid de internaliserte andre. Men i den moderne skammen oppleves skamkonflikten ofte som en selvkonflikt.

Og den som mener at det blir mindre skam i kulturen: Se på kroppsskammen. Kroppene beleires av nye normer: flate mager, harde muskler, lange treningsøkter, lite underhudsfett, mager kost, hvite tenner og nypåfunne estetiske idealer som thigh gap og bikini bridge. Skrittet har vært et vanlig åsted for den kroppslige skammen, mens mange vil mene at munnen i dag er et sentralt skamorgan. Man stapper i seg, og viser den skambelagte mangelen på selvkontroll. Kroppsskammen kan bli til skamkroppen: Man dekker seg til, viker blikket, sulter seg eller risper seg.

I vår moderne kultur er en av våre pålagte oppgaver å skulle bli individuelle. Men vi blir ikke oss selv av oss selv. Dannelse av identitet kan skje vertikalt. Foreldre, slekt og historie bidrar i mer tradisjonelle samfunn til at barna får opplevelser av hvem de er. Vi, til forskjell, oppløser tradisjoner. Vi har skapt et hastig oppbruddssamfunn hvor vi ikke i samme grad kan lene oss mot historien for å bli noen. De unge kan like sine foreldre og lærere, men disse autoritetene har historisk mistet kraft.

Svært mye sosialisering er i dag horisontal. I vår urolige kultur skapes store behov for bekreftelser og oppmerksomhet, for «å bli sett», fordi vi ikke er trygge nok i oss selv. Unge mennesker sosialiserer hverandre. De møtes i overflatene. De viser frem kropper, prestasjoner og tegn på suksess. Og så venter de på responsen. Det er sosialisering i bredden, som ofte setter seg på tvers fordi vi er så ytrestyrte og avhengige av svaret. En slik overflatekultur stimulerer sterkt sammenligningenes psykologi. Man vurderer seg selv i forhold til andre.

Det er her smarttelefonene kommer inn. Når vi skal ajourføre våre forståelser av skammen i samtidskulturen, til den oppdaterte versjonen SKAM 2.0, må vi absolutte regne inn alle de lekre bildene som kastes fra telefon til telefon. De er selvbilder laget for å imponere og med håp om at de skal bli til forbilder. De er i sin natur overflatiske. På Facebook viser man ikke sitt face, sitt sanne ansikt, men redigerte profiler. Den som betrakter mange slike skrytebilder, kan tro på dem, at de er forbilledlige, og kan kjenne sin egen tilkortkommenhet, og altså rammes i sitt eget selvbilde. De vet at det er påpyntete glansbilder, men de glemmer det i øyeblikket. Slik er likingens psykologi.

Det er svært følsomme grenseoppganger mellom å bli sett som seg selv, og det å bli beglodd og vurdert som objekt. Den som stiller seg selv på utstilling i jakten på anerkjennelse, risikerer også å bli oversett eller kritisert. Når man gjør seg selv til objekt for andres blikk, kan man også begynne å se på seg selv som et objekt. Skammen er knyttet til selviakttakelsen, å se seg selv med andres blikk. Og trist nok: Mange forkaster det de ser.

Jeg har funnet en snakkesalig, men ganske så samtidsdiagnostisk god filosof. Koreanske Byung-Chul arbeider i Berlin. Han skriver om hvordan vi har gjort oss selv til selvrealiserende prosjekter. Men ikke bare prosjekter, men også prosjektiler: «Selvet som et vakkert prosjekt viser seg å være et prosjektil, som det nå retter mot seg selv.» •