Terrorens sinn

Jeg er på Gardermoen og har et samtidig innvendig og utvendig forhold til meg selv. Innvendig: Jeg blir amper. Min lunte er vanligvis lang. På få minutter er den blitt kortere. Menneskene rundt meg ser ikke hyggelige ut. Det er særdeles irriterende med folk som spiser tyggegummi. Og jeg er selvfølgelig sur på Norwegian.

Utvendig: Jeg betrakter meg selv og fallet i mitt humør. Jeg har innsikt nok til å forstå at det akkurat da egentlig ikke har så mye å gjøre med tyggegummi eller et flyselskap. Jeg ser det komme, og jeg vet hvorfor. Jeg opplevde det som om damen i innsjekkingen småkjeftet på meg for at jeg kom til å få dårlig tid. – Men jeg er jo ute i rimelig tid. – I dag tar alt ekstra tid, sier hun.

Man kan nærme seg temaet terror på forskjellige vis. Denne er så klart av den psykologiske varianten. Hvordan kan terrorens psykologi arte seg? Den forsøker å ødelegge de empatiske rommene.

Vi skulle på far-og-sønn-tur med innlagte sakligheter. Det var så vidt jeg rakk det. Jeg er svært ofte på Gardermoen, har en fornemmelse for stedet, dets rytmer og rutiner. Et kvarter i sikkerhetskontrollen er høyst uvanlig. Det var såkalt tilfeldig sjekk av nesten alle, med hender som kjenner foran og bak, under bukselinningen og under føttene. Og håndbagasjen min måtte dobbelkontrolleres. Hva skulle jeg med alle ledningene i en trådløs tid?

Det var definitivt noe med stemningen. Det falt kvasse kommentarer mellom sikkerhetsvaktene, irriterte bjeff på svensk. Følelser smitter. Det ampre preget også de reisende. Det er alltid pinlig å se ektefeller som krangler offentlig.

«Terrorens ytre effekt er smell og røyk og død. Dens indre effekt ligner mer på kreft.»

Min forklaring var såre enkel. Sikkerheten var skrudd opp. Dette var to uker etter Charlie Hebdo. Nyhetene fortalte om politiaksjoner i flere land i Europa. Det ble fortalt om fremmedkrigere som kom hjem og etablerte celler i hjemlandene sine. 18 000 har dratt til Syria og Irak, og av dem hundre fra Norge. Av disse er tjue tilbake. En jihadist fra Østfold falt i kamp for IS, og hans unge gravide enke hadde samme dag sprengt seg selv og en politimann i luften i Tyrkia. Det var frustrasjonen over køen, ja, men også den nedslående erkjennelsen av at noe rykker nærmere. Terrorens ytre effekt er smell og røk og død. Dens indre effekt ligner mer på kreft. Det er noe som eter seg inn i det sunne. Trygghet og tillit fortæres.

Det var altså far og sønn som skulle på helgetur til New York. Vi skulle bo på hotell, spise godt, få med oss noen gallerier, simpelthen være sammen. Det saklige på programmet var raseri. Vi er begge to skrivende, og jeg hadde skaffet lunsjavtaler med forfattere og forskere som på forskjellige vis nærmer seg de aggressive følelsene. Michael Kimmel har skrevet boken Angry white men, om krenkelsens raseri i USA. Jeg ble kjent med Andrew Solomon da han for ti år siden lanserte sin selvbiografiske bok Depresjonens demoner. Nå var han blitt nær fortrolig med faren til Adam Lanza. I 2012 skjøt den tjueårige Adam moren sin, dro så til Sandy Hook Elementary School, skjøt tjue medelever og seks voksne, før han tok sitt eget liv. Det lå altså an til en strålende helg.

Var USA akkurat nå en omvei til de vanskelige følelsene? Ytre beredskap øker den indre beredskapen. Det betyr frykt. Den menneskelige hjernen er biologisk trent i slike affekter. Den er laget for overlevelse. Det betyr blant annet å fokusere, som igjen kan bety at tenkningen blir mindre åpen og leken. Nyansene kan ryke. Vi tenker og føler i grovere kategorier: svart-hvitt, rett-galt, venn-fiende. Og min evne til å være åpen for deg, kan rammes. Vi kaller det gjerne mentalisering: evnene til å se rikdommene i andres og egne sinn. Både individuelt og kollektivt kan vi få hemmet våre gode evner til mentalisering når vi føler oss truet.

Frykt konverteres til sinne. Det finnes krefter som hisser opp slike stemninger. De lusker rundt på Internett, eller står åpent frem. Populisme, om den kaller seg Pegida eller annet, kan bli en sterk politisk kraft, men populismens basis er alltid emosjonell.

Terror er utspekulerte handlinger som har som mål å krympe hodene, ødelegge den gode tenkningen, og sette oss opp mot hverandre. Den indre motstandsbevegelsen handler om å forbli edru blant de rasende. Jeg tror det var Sokrates som formulerte noe slikt. Kanskje jeg gjorde for mye ut av en dårlig dag i sikkerhetskontrollen. •