Fra tro til psykisk vold: Frykten som aldri forsvant

Av: Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden, Brith Dybing, psykiatrisk sykepleier og styremedlem i Hjelpekilden og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Serien har også ført til et økende antall henvendelser til den frivillige organisasjonen Hjelpekilden, som bistår mennesker med bakgrunn fra religiøse miljøer preget av streng kontroll.

Ingen av henvendelsene handler om egne erfaringer med demonutdrivelse. Likevel beskriver de at podkasten har gitt språk til erfaringer de ikke tidligere har klart å sette ord på. Religiøs overbevisning har blitt til en sosial kontroll der manipulasjon og psykisk vold har gitt store konsekvenser videre i livet.

Vi vet fra NRKs Norstat-undersøkelse at rundt 250.000 nordmenn tror på demoner og at fem prosent tror demonutdrivelse kan befri mennesker fra åndelige plager. Hvis vi deretter plusser på mennesker fra religiøse miljøer med stramme rammer som ikke faller innunder denne kategorien, snakker vi om et betydelig antall mennesker som lever med konsekvensene av slike forestillingsmønstre. Dette gjenspeiles i både omfang og antall henvendelser til Hjelpekilden.

Noe av det som berører de utsatte som tar kontakt er måten menneskers tanker, følelser og livsutfordringer blir forstått på. Flere forteller om en oppvekst eller et trosliv preget av frykt for demoner, åndelige angrep, fortapelse eller Guds misnøye. Historiene i podkasten har skapt gjenklang hos mennesker som kjenner igjen forestillinger, forklaringer og frykt de selv levde med i mange år.

Syndig tvil

For flere handler dette om mer enn troen på demoner. Det handler om et tankesett der tvil kunne oppfattes som et åndelig problem og moralsk feilkobling, der vanskelige følelser ble møtt med spørsmål om synd eller manglende tro, og der frykten for å gjøre feil fikk større plass enn tryggheten i å være god nok. Noen beskriver hvordan de lærte å være på vakt mot egne tanker og følelser. Andre forteller om en vedvarende uro for å miste Guds beskyttelse eller havne utenfor Guds vilje.

Når slike forestillinger får prege et menneske over tid, handler konsekvensene ikke bare om teologi. De handler også om livsmestring og uro som igjen kan bli psykisk uhelse.

Når frykt blir en viktigere drivkraft enn trygghet

Hva skjer med evnen til å stole på egne tanker, følelser og vurderinger når tvil oppfattes som et problem? Hvordan påvirkes selvbildet når egne behov stadig må vike for andres forventninger, og når det å sette grenser kan oppleves som egoistisk eller opprørsk? Og hvordan påvirkes den psykiske helsen når angst, uro eller nedstemthet først og fremst blir forstått som åndelige problemer som må løses med mer tro, mer bønn eller større innsats?

Dette er også grunnen til at vi mener debatten om Demonutdriveren bør handle om mer enn demonutdrivelse. Den bør også handle om hvordan vi møter mennesker som bærer med seg slike erfaringer, og hvordan vi kan forebygge at flere får dem.

Menneskene som har oppsøkt hjelp etter podkasten, har vist seg å være godt voksne mennesker som har levd med frykten i flere tiår. De søker ikke først og fremst teologiske svar, men hjelp til å bearbeide erfaringene og bygge tillit til seg selv, egne vurderinger og egne valg. Mange har behov for fagpersoner som kan hjelpe dem med å forstå og håndtere de psykiske belastningene slike erfaringer kan føre med seg. Dette betyr at vi trenger et hjelpeapparat som er bedre rustet til å forstå sammenhengen mellom tro, livsmestring og psykisk helse.

Kan vi forebygge slike belastninger?

Podkasten har aktualisert en samtale om demonutdrivelse. Men kanskje bør vi også snakke om tankesystemene som gjør slike praksiser mulige. Hva skjer når psykiske plager først og fremst forstås som åndelige problemer? Hva skjer når tvil blir et tegn på svak tro, eller når åndelige autoriteter får definere virkeligheten på vegne av andre?

Det som beskrives er ikke bare skadelige handlinger, men forestillinger de har båret med seg lenge etter at de forlot miljøene. Forestillinger om at egne behov er egoistiske, at tvil er farlig, eller at menneskets verdi avhenger av hvor godt man lykkes å leve opp til religiøse idealer. Det er spørsmål trosmiljøene selv bør våge å samtale om.

Å hjelpe mennesker som allerede bærer disse erfaringene er viktig. Men den viktigste oppgaven kan være å spørre hvordan vi hindrer at nye generasjoner må bruke flere tiår på å bearbeide dem.