Én togstasjon særlig utsatt

I januar 2017 skrev Marianne Karlsen et opprørt brev til Samferdselsdepartementet. Nå måtte sikkerhetstiltak gjøres på den lokale togstasjonen hennes, mente hun. Det var bare én måned siden en person hadde tatt livet sitt der, på et tidspunkt hvor mange ble vitne til hendelsen.

Det var heller ikke første gang.

I løpet av de siste 16 årene hadde seks personer valgt å ende livet sitt på stasjonen, ifølge informasjon Karlsen fikk i et av svarbrevene signert Bane NOR.

Det statlige selskapet står for drift, trafikkstyring, vedlikehold og utbygging av jernbanen i Norge, og er ansvarlige for sikkerheten langs toglinjen. I brevet omtalte de selvmord på jernbanen ikke bare som en tragedie for personen selv og nærmeste familie, men også som et arbeidsmiljøproblem for lokomotivførere og banemannskaper.

«Bane NOR er opptatt av å gjøre det som er mulig innenfor rimelighetens grenser for å hindre at mennesker tar sitt liv ved jernbanen (…) Imidlertid er det i utgangspunktet svært vanskelig å stoppe mennesker som har bestemt seg for å ta sitt eget liv», skrev de blant annet.

Det året, i 2017, tok ytterligere to personer livet sitt på stasjonen, like mange som året før. Det var rekord.

Så kom 2023.

Trist milepæl

Politiet er fortsatt ikke ferdige med etterforskningen, men Bane NOR antar at alle tre dødsfallene på stasjonen i fjor ender med å bli konkludert som selvmord. Om det skjer, blir det en trist nasjonal milepæl. To av dødsfallene skjedde også på dagtid med mange vitner til stede, flere skal ha vært i skolealder, og kommunen iverksatte kriseteam.

Om de tre dødsfallene fra 2023 regnes med, har totalt 17 personer nå tatt livet sitt på stasjonen siden 1998, viser oppdaterte tall fra Bane NOR.

– Det synes jeg er forferdelig, sier Marianne Karlsen, som ikke er hennes egentlige navn. Med bakgrunn i forskning om smitteeffekt velger Magasinet Psykisk helse å anonymisere henne.

Løsningen hun og mange med henne ønsker er enkel, men vil kunne påvirke nasjonalt togtilbud og reisetid på populære strekninger. Debatten om tiltaket er verdt det, er som vi skal komme tilbake til, vanskelig å ta i offentligheten.

Svakt økende

Tross myndighetenes nullvisjon for selvmord, er selvmord langs jernbanen svakt økende i Norge. De fleste, i overkant av 80 prosent av alle dødsfall på jernbanen konkluderes som selvmord. Totalt åtte stasjoner hadde to eller flere selvmord i perioden 2012-2021, ifølge en fersk fagartikkel i et tidsskrift om suicidalitet som felt.

Der blir lokalstasjonen til Marianne Karlsen omtalt som en «hotspot», et sted som virker å være kjent for et slikt formål.

I handlingsplanen for forebygging av selvmord for 2020-2025 står det at regjeringen vil arbeide for mer kunnskap og oversikt over utsatte områder og «gjennomføre egnede og effektive tiltak som del av det forebyggende sikkerhetsarbeidet på jernbanen, T-bane og trikk».

Konklusjonen i den ferske fagartikkelen er at mer kan gjøres enn det som er blitt gjort til nå gjennom grundige studier av selvmordsforebyggende tiltak.

– Må på dagsorden

På grunn av faren for en smitteeffekt, er selvmord på jernbanen lite omtalt i offentligheten. Bane NOR og Jernbanedirektoratet har fram til nå vært forsiktige med å gi ut statistikk og å snakke åpent om problematikken i media.

Av samme hensyn navnvgir vi verken sted eller baner med forhøyet selvmordshyppighet. Dette gjør at vi også utelukker lokale detaljer som er beskrivende for situasjonen på stasjonen som topper statistikken. Likevel er ett poeng uunngåelig: Tog kjører forbi perrong uten stans.

LEVE – organisasjonen for etterlatte ved selvmord – mener det er riktig å ikke identifisere utsatte områder, men at selvmord på jernbanen nå bør settes på dagsorden.

– Det er ofte sånn at det som får offentlig oppmerksomhet, også er det som det gjøres nødvendige tiltak mot, sier Knut Harald Ulland, generalsekretær i LEVE.

– Er for lite blitt gjort for å forebygge selvmord på norsk jernbane?

– Vi er redd for at det ikke settes av nok penger til å sikre de stedene som vi vet har forhøyet risiko, sier Ulland.

– Mange tror at når noen har bestemt seg for å ta livet sitt, vil de gjennomføre uansett hindringer. Det vi vet, er at de fleste som tenker på selvmord er usikre og kan forandre mening hvis de får tenkt seg om. En slik tenkepause kan oppstå hvis det er hindringer i veien for selvmordsplanen.

«Ingen ting nytter»

I den ferske fagartikkelen om selvmordsforebygging på jernbanen blir denne antagelsen beskrevet som en utbredt myte. Det er ikke dokumentert at suicidale personer som oftest finner ny metode, om planen først blir forhindret. Statistikken viser derimot at når tilgjengelighet og dødelighet reduseres på midler som kan brukes til å ta sitt eget liv, går den totale frekvensen av selvmord ned i samfunnet, ifølge artikkelen.

Kjetil Gjønnes er sjefingeniør i Jernbanedirektoratet, med sikkerhet som fagfelt.

Generelt mener han det har vært for lite oppmerksomhet rundt selvmord i sektoren, til tross for at det er opplevd som et betydelig problem.

«Myten» har levd godt i jernbanen, ifølge ham. Om situasjonen på lokalstasjonen til Marianne Karlsen sier han at det har vært argumentert med at vi bare forflytter problemet om vi setter i verk lokale tiltak.

– Her mener jeg det er ting vi kan gjøre og det har jeg formidlet. Selvmordsforebygging er veldig annerledes fra å redusere ulykker generelt. Vi har mer å gå på, sier Gjønnes.

I 2021 leverte Bane NOR på oppdrag fra Jernbanedirektoratet en rapport om mulige selvmordsforebyggende tiltak. Tallmaterialet strakk seg fra 2010-2019; en tiårsperiode hvor politiets konklusjoner tilsa at 110 personer døde etter eget ønske på jernbanen, 22 overlevde med skade. Elleve av dødsfallene skjedde på lokalstasjonen til Marianne Karlsen.

I rapporten står det at man kan anta at dette stedet har blitt et anerkjent selvmords-sted. Likevel skriver rapport-forfatterne at Norge ikke har noen hotspots for selvmord langs jernbanen, uten at det klargjøres hvilke kriterier som skal til for å beskrive et utsatt sted som et «hot spot».

Etter et møte mellom Bane NOR og statlige myndigheter i januar skal Bane NOR nå gjøre en ny utredning om den spesielt utsatte stasjonen alene – med forslag til tiltak på kort og lang sikt. Det arbeidet er det Pål Buset som leder – prosjektleder for holdningsskapende arbeid i Bane NOR.

Han bekrefter en holdningsendring i selskapet. Fra å først og fremst betrakte selvmord som en nasjonal helseutfordring, skal de nå ta et større ansvar som infrastrukturforvalter i forebyggingen.

Bane NOR skal ta større ansvar

– Vi skal ta en mer aktiv rolle. Det handler om en endring i tidsånden og en større åpenhet i samfunnet rundt selvmord. Det handler også om en utvikling i statistikken som viser svak økning av selvmord på jernbanen over tid, sier han.

– Handler det også om lokalt press?

– Press vil jeg ikke kalle det, men vi er blitt mer obs både fra lokalt og politisk hold, og vi ser nå på hvilke muligheter også vi har til å påvirke.

– Burde Bane NOR gjort mer på stasjonen tidligere?

– Vi har tidligere oppgradert kameraovervåkning og styrket samarbeidet med kommune og nødetater. Hva som skyldtes at det i fjor var flere selvmord på stasjonen er vanskelig å si. Det kan ha vært tilfeldigheter, det kan også ha vært en smitteeffekt. De siste årene før var det ingen hendelser. Hadde vi satt i gang flere tiltak på stasjonen som for eksempel holdningsskapende informasjonsplakater, og dette likevel hadde skjedd, hadde vi kunnet frykte at tiltakene var med på å inspirere til handlingene, sier Buset.

Forebyggingsarbeid er sårbart, understreker han. – Vi er veldig forsiktige med å ha budskap som peker direkte på selvmord. Men vi må gjøre noe, og plakater med oppfordring om å ta kontakt om du trenger hjelp, er noe vi vil teste ut nå.

Tiltaket ble foreslått i 2021-rapporten. Erfaring fra Storbritannia har vist god effekt med slike informasjonsplakater, i tillegg til plakater som oppfordrer publikum til å gripe inn om noen virker å ha det vanskelig. I tillegg har patruljering på utsatte stasjoner med personer fra hjelpeorganisasjoner vært vellykket.

– Dette skal vi også sette i gang med. Hvem vi kan samarbeide med ser vi på nå, sier Buset.

Et forslag som ofte dukker opp, er dørvegger ut mot perrong slik som på metroen i København. Men med stor variasjon i togsett og snøforhold er dette uaktuelt, ifølge Buset. Hvilke tiltak de nå skal vurdere er ennå uklart.

– Vi ønsker å vise at vi tar problemstillingen på alvor, og gjøre enda flere aktive tiltak enn det vi har gjort. Samtidig er det viktig at vi gjør grundige vurderinger uten å bare kaste ut noe for å vise handlingsvilje, sier Buset.

Marianne Karlsens store ønske sammen med andre i lokalmiljøet, er at tog som passerer perrongen må stanse. 2021-rapporten konkluderte med at dette ville få for omfattende konsekvenser.

Nå skal også dette tiltaket vurderes grundigere, sammen med andre «umulige» forslag.

– Vi skal se på konsekvenser, men fra politisk hold er det et tydelig ønske om flest mulig avganger i et område der jernbanenettet allerede er svært fullt. Skal vi stoppe alle tog på den aktuelle, eller liknende stasjoner med gjennomgående trafikk vil det få enorme konsekvenser for rutetabellene som vil forplante seg til store deler av landet.

– Men hvis tiltakene kan redde liv, er det ikke da verdt det?

– Vi gjør og skal gjøre tiltak, men må se nøye på hvilke tiltak som er fornuftige, og hvilke tiltak det ser ut til at i størst mulig grad forebygger selvmord på jernbanen. Jeg er og blir redd for å innføre noe som kan virke mot sin hensikt.

Menneskeliv mest verdt

For LEVE – organisasjonen for pårørende av selvmord er svaret enkelt.

– Menneskeliv er mer verd enn noe forlenget reisetid. På stasjoner med gjennomgående trafikk uten stans burde alle togene stoppe, eller i hvert fall kjøre gjennom stasjonen i en trygg fart, sier Knut Harald Ulland i LEVE.

– Hvordan tror du befolkningen hadde vurdert lenger reisevei på kanskje bare noen minutter om de visste det kunne redde liv?

– Jeg er ganske trygg på at befolkningen ville hatt forståelse for det om de hadde visst grunnen.

En åpen debatt er derimot vanskelig når man av hensyn til en mulig smitteeffekt ikke kan være mer konkret om utfordringene på bestemte steder langs jernbanenettet. •

Kilder: I tillegg til kildene som er oppgitt i denne artikkelen, er ingeniør og rådgiver Tore Mo intervjuet, som er en av forfatterne bak fagartikkelen fra 2023 som nevnes i saken. Også en tillitsvalgt i lokomotivførernes landsforbund er intervjuet til bakgrunnsinformasjon.

Hvorfor skriver vi denne saken?

Omskrivinger og taushet kan skjule smertefulle hendelser. Det samme kan statistikk, grafer og tall. Magasinet Psykisk helse har valgt å skrive konkret om denne saken som har preget et lokalsamfunn lenge: selvmord på eller ved jernbanestasjonen. Ikke bare pårørende, men alle som bor eller ferdes der blir skadelidende. Lokalpressen har omtalt dødsfallene – med forbehold om at noen av dem kan være ulykker – som «uønskede hendelser».

Diskusjonen om hvordan pressen skal omtale selvmord er viktig, med faren for smitte som et av de tyngste elementene. I utgangspunktet skal man være forsiktig med å nevne sted eller metode. Smitteeffekten er reell, det viser forskningen klart. Undersøkelser viser imidlertid at mange i pressen unnlater å skrive om selvmord fordi det er så komplisert. Av frykt for flere «uønskede hendelser» lar man altså være å nevne dem.

Men det kan også hende at det faktisk blir flere selvmord av at man ikke snakker om dem. Noen ganger er dessverre både sted og metode selve saken. Magasinet Psykisk helse setter søkelys på denne stasjonen – selv om vi ikke nevner hvilken – og vi bruker ordet selvmord, fordi et problem ingen snakker om, eller snakker om i litterære vendinger, har mindre sjanse for å bli utbedret.

Det er pressens oppgave å peke på alle sider av samfunnet, også de ubehagelige, de som kan gnage i lang tid, som er sørgelige, som kan bekymre og som kan gjøre deg sint. Kunnskap om disse selvmordene fins allerede i lukkede kretser. Formålet med å trekke dem fram fra fagfellevurderte forskningsrapporter og statistikk fra Bane Nor er forbedringer. Og med den flere liv spart. •

Cathrine Th Brundell, redaktør