– Nettene var mine

«Jeg var 15 år, og frem til da hadde jeg følt meg normal».

Slik starter Er jeg på jorden som de sier, boken til Marie Næss. Nå er hun 28 år og har vært igjennom tvangsinnleggelser, selvskading, selvmordsforsøk, rus og avrusning, belter og medisiner. Vi møtes i Oslo sentrum, et sted hun egentlig ikke trives så godt i.

– Det er så mye inntrykk her, jeg blir stressa av det, sier hun. Men hun har akkurat vært i tv-studio og snakket om boken sin der, så hun er også ganske glad.

Den har hun holdt på med i ti år, forteller hun.

– Først skrev jeg en slags dagbok, så ble det mer tekster. Siden ungdomsskolen har jeg skrevet mye. Jeg fikk ikke sove og nettene ble lange, så jeg ble liggende utover natten og skrive. Etter en stund gikk jeg tom for småting om vennegjengen, om hvordan de hadde det, så begynte jeg å skrive om meg selv. Men jeg var alltid livredd for at noen skulle finne teksten, at de skulle forstå hvordan jeg hadde det.

– Hvorfor det?

– Jeg har en storebror og en storesøster. De har ordentlige liv, med utdanning, partner og barn. Det er veldig hyggelig for meg med deres barn. Men det står i en veldig kontrast til mitt liv. Mens de tok master i sine fag, tok jeg mastergrad i elektrosjokk.

Levde om natten

Marie Næss’ problemer begynte på ungdomsskolen. Samtidig skrev hun eksistensielle tekster.

– Jeg lurte på mye på det eksistensielle planet. Hvorfor ikke andre var som meg, var jeg valgt ut, hadde jeg en spesiell rolle?

– Som tittelen på boken sier – du lurte på om du var på jorden?

– Den kom tidlig, det ble en rød tråd. Den handler om å ikke høre til, å ikke høre hjemme noe sted. Jeg hadde en overveldende følelse av å ikke ha noen plass i samfunnet. Hva skulle jeg gjøre da?

Grublingen gikk ut over skolen, forteller hun.

– Lærerne kjeftet på meg. Egentlig var jeg flink på skolen, men i niende og tiende klasse ble jeg mer og mer ukonsentrert. «Nå må du konsentrere deg!» sa de.

Hun fortalte ikke om problemene sine til noen.

– Jeg gikk hele dagen og bare fungerte. Jeg spilte håndball, var i AUF og hadde jobb. Så var det nettene, de var mine. Jeg gikk og la meg, særlig da jeg bodde hos pappa, skrev litt og var litt på Facebook til jeg hørte at han snorket. Da visste jeg at kysten var klar for at jeg kunne gråte. Ingen måtte høre meg, det var som et hemmelig oppdrag.

Prøvde hos helsesøster

Etter en stund prøvde hun likevel å snakke med helsesøster.

– Der ble jeg avvist. Jeg var redd for å ta plass og for å bli misforstått.

Hun har beskrevet møtet med helsesøster i boken: «Helsesøster viste seg å være udugelig, akkurat som meg. Vi utgjorde et usannsynlig dårlig team, selv om ingen av oss sa det høyt.» Helsesøsteren sa hun ikke hadde det alvorlig nok til å kontakte psykologtjenesten, det var mer som en psykisk forkjølelse.

Hun snakket fortsatt ikke med andre om hvordan hun hadde det, men hun skrev, forteller Marie Næss.

– Det var nok mye jeg skjønte, selv om jeg dyttet det aktivt bort. Jeg slipper fri når jeg skriver. Det er lett å skrive noe, mye vanskeligere å leve det.

Da hun gikk på videregående ble problemene større, og hun begynte hos psykolog. Etter første time ringte psykologen hjem til Marie og fortalte moren at Marie var skikkelig syk, dette var alvor. Marie Næss gikk til psykologen to ganger i uken, og det ble et holdepunkt i hverdagen. Men det ble bare brannslukking, skriver hun i boken, for det brant overalt nå. Hun begynte å høre stemmen til en fremmed mann og hun begynte forsiktig med selvskading.

Rått og usminket

Marie Næss forteller lett og uanstrengt om sin historie. I boken beskriver hun selvskadingen og selvhatet nesten for direkte.

«Jeg hentet et glass i spisestuen og fylte det med vann for ikke å vekke mistanke. Tilbake på rommet knuste jeg det mot gulvet så skårene fløy til alle kanter. Kuttet opp armen, og selv så vondt det gjorde, kuttet jeg meg så det kunne se ut som om hele armen min var et eneste stort sår.»

– Det er ikke noen selvhjelpsbok, det er ikke min greie. Dette er rått, ekte, nakent – og det skal gjøre vondt, sier hun.

– Hvorfor skal det gjøre vondt?

– Fordi det var vondt for meg. Det er ikke hevn eller hat mot noen, jeg vil bare vise hvordan det var. Jeg kunne skrevet det helt annerledes, jeg har hatt nok tid til å pynte på historien. Og jeg har kapasitet til å skrive en hyggelig bok, men hvorfor det?

Ute av stormen

Marie Næss er ikke frisk ennå, forteller hun, selv om hun er ute av stormen, som hun beskriver det selv.

– Jeg bruker mye tid på å fungere i hverdagen. Jeg bor i en kommunal bolig, men jeg er ekstremt avhengig av mamma. Hun har stått på hele tiden. Ringt rundt, kjørt meg til Blakstad sykehus, hentet meg på Blakstad, hatt en veldig stor tålmodighet. Jeg er fortsatt innlagt av og til, men det er kortere innleggelser nå.

– Hvor er du på vei nå?

– Jeg vet ikke. Jeg har kommet gjennom og vil gjøre noe ut av det. Helst ønsker jeg å jobbe i psykiatrien. Psykiateren min har ansvar for opplæring av leger på Blakstad, jeg skal være med å lære opp noen der.

– Hva skal du si til dem?

– At de må bruke hjertet sitt, ikke være redd for å gå inn i situasjoner med hjertet først. Alle kan bli leger – i teorien – men det er flinke og dårlige leger. Det gjelder å være bevisst sin rolle i pasientenes liv. Ta med hjertet på jobb. Psykiatrien er kompleks og stor, man kommer så tett på. Ikke back ut, tør å gå inn med hele deg! •