– Det gikk bra med alle som var innlagt

«Å legge ned Kringsjåtunet er omsorgssvikt i offentlig regi», skrev Christina Nøss i et avisinnlegg i februar i år. Hun er en av mange som engasjerte seg sterkt i kampen for å bevare Kringsjåtunet på Lille­hammer, et sted som i mange år har hatt et godt renommé i ungdomspsykiatrien, særlig for behandling av spiseforstyrrelser.  

Den 8. mars ble Kringsjåtunet reddet fra avvikling i denne omgangen etter sterkt press fra tidligere brukere, fagfolk og politikere. 

– Jeg tror det har gått bra med alle jeg var innlagt med samtidig, sier Christina Nøss. Hun har tatt turen tilbake til Kringsjåtunet for å fortelle om hvorfor hun mener institusjonen, og liknende døgnplasser, er en viktig del av tilbudet til ungdom med psykiske lidelser. Venner av den unge legen fra den tiden har fått utdanning, jobb og familie. Som 15-åring var Christina selv alvorlig deprimert.

– Jeg følte at jeg ikke orket mer. Jeg hadde fått poli­klinisk behandling i BUP (Barne- og ungdoms­psykiatrisk poliklinikk), men det hjalp ikke. I starten var jeg imot å komme til Kringsjåtunet, men jeg slapp å ta den beslutningen selv, sier Nøss med et skjevt smil. For henne var det ikke så bra å bo hjemme da hun var på sitt sykeste, men etter to opphold på institusjonen var hun frisk nok til å flytte for seg selv.

– Noen sier det er så inngripende og dramatisk å flytte ungdommer ut av hjemmet. For meg gikk det sakte nedover hjemme, sier Christina Nøss. Hun fremhever at noen ungdommer kommer fra det hun kaller «litt bustete hjem», og ikke har nok trygghet og faste rammer til å bli friske der.   

Ungdommens kunnskap

Etter at Sykehuset Innlandet besluttet å avvikle plassene på Kringsjåtunet i Lillehammer fra og med august i år, oppsto det en stor folkelig kamp for stedet. Syke­huset ville samlokalisere tilbudet på Kringsjåtunet med psykiatrisk avdeling på Sanderud ved Hamar. Men mange unge sto fram og fortalte i lokalaviser og på Facebook at oppholdet på Kringsjåtunet var redningen for dem i sårbare år.

– Kunnskapen fra ungdommen som har brukt Kringsjåtunet har vært veldig tydelig, sier stortingsrepresentant fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, og Senterpartiet sto sammen med SV for å bevare.

Kringsjåtunet er skapt for at hele oppholdet skal foregå i trygge rammer for de unge, med egen skole, fritidsaktiviteter, tett oppfølging, faste måltider, behandlingsopplegg og alltid tilgjengelige miljøterapeuter.

– Det er viktig å peke på Kringsjåtunet spesielt, sier Nicholas Wilkinson. Flertallet i Stortinget gikk 8. mars inn for å be regjeringen stanse nedleggelse av institusjonen. Samtidig har det foregått en politisk arbeid for å stanse nedbygging av døgnplasser i psykiatrien generelt, fra de samme partiene.

Data fra Helsedirektoratet om spesialisthelsetjenesten viser at antall døgnplasser har falt med 55 prosent fra 1998 til 2019. Fra 2015 til 2019 er fallet på 12 prosent. I psykisk helsevern for barn og unge har tallet på døgnplasser lenge vært relativt stabile, men i 2019 var det en reduksjon på ni plasser.

Et lite håp

De ansatte ved Kringsjåtunet er glade for at kampen for tilbudet har ført fram.

– Vi har øynet et lite håp.  Dette var helt fantastisk og jeg er veldig glad på vegne av ungdommene som har hatt nytte av oppholdet på Kringsjåtunet, og enda mer glad for ungdommer som vil få nytte av Kringsjåtunet i fremtiden. Men jeg er også betenkt. Det kan være at dette er et eksempel for framtiden som viser at prosessen bør foregå i samarbeid med ansatte og involverte kommuner, sier miljøterapeut Helge Danielsen. Han er fortsatt spent på om redningen av arbeidsplassen vil vare.

– Vi ønsker å gjøre Kringsjåtunet levelig på sikt, at vi slipper å vente på neste runde.

Sykehuset Innlandet har argumentert med at 40 prosent av døgnplassene er blitt stående tomme. Nylig skrev en rekke ansatte ved BUP Sanderud i en kronikk i Hamar Arbeiderblad at poliklinikken kneler under arbeidspresset der, og at ressursene må settes inn ved BUP.

Helge Danielsen hevder Kringsjåtunet lenge har gått mot en styrt avvikling.

– I 2019 gikk vi fra ni til seks døgnplasser. Vi opplevde da over natten at innsøkingen til Kringsjåtunet ble mindre, mens vi tidligere hadde venteliste. Vi har også fått beskjed om at vi ikke skal erstatte spesialiststillinger som blir ledige.  Men spesialistdekning er en forutsetning for å drive, sier Danielsen. Han frykter at det kan bli mer av å holde tilbake stillinger, og manglende henvisninger.

Tapt kompetanse

Sykehuset Innlandet har sagt at plassene ved Kringsjåtunet ikke ville bli lagt ned, men flyttet og samlokalisert med døgntilbudet ved avdelingen på Sanderud sykehus i Hamar. Likevel ville antall døgnplasser totalt reduseres fra 23 til 17 i fylket. Ambulante team for hjemmebesøk skulle i tillegg erstatte Kringsjåtunet. Kapasiteten skulle økes ved poliklinikken. Dette skulle være bedre utnyttelse av ressursene. Et større og mer samlet fagmiljø på ett sted vil gi bedre tilbud, ble det hevdet.

De fleste av de 25–30 ansatte på Kringsjåtunet ønsker ikke å flytte arbeidsplassene sine til Hamar eller være i ambulante team i et stort fylke. Dermed risikerte Sykehus Innlandet at mye kompetanse ville gått tapt, som spesialkompetansen på døgnbehandling av spise­forstyrrelser.   

Vitnesbyrdene fra unge som mener de ble reddet av oppholdet på Kringsjåtunet har gjort inntrykk på mange. Blant de som har delt historiene sine i Facebook-gruppen «Stopp nedleggelsen av Kringsjåtunet» skriver en ung kvinne: «Jeg var innlagt i cirka seks måneder, og uten de seks månedene er det ikke sikkert jeg hadde vært her i dag.»

– Det er ikke vår hensikt å skape en kamp om lokasjon, eller at vi er bedre enn andre. Vi vil framheve
verdien av det vi gjør, som vi tror forsvinner hvis Kringsjåtunet blir borte, sier Helge Danielsen. Nå åpner han for å finne nye løsninger for fremtiden sammen med Sykehuset Innlandet, og understreker betydningen av at Kringsjåtunet får sitte rundt bordet og være med i prosessen.

– Vi skal ikke sitte og tviholde på alle våre døgn­plasser, sier han.

Som familie

Det er 15 år siden Christina Nøss var på Kringsjåtunet sist. Det er en grå og tåkete dag på Lillehammer, men de mørkbeisede trebygningene rundt tunet, koselige oppholdsrom og kjære ansikter som hjalp henne da hun var på sitt sykeste, får fram varme følelser.

– Det føltes som å komme til en familie, sier hun. Ettersom tiden gikk ble hun både legeutdannet og topp­idrettsutøver. Nå jobber hun med en doktorgrad i lungemedisin.

– Som lege hører jeg fra kolleger at de er tilbakeholdne med å henvise til behandling. Samtidig ser vi at flere og flere unge har alvorlige spiseforstyrrelser. Mange kunne ha godt av å komme til en plass som Kringsjåtunet. Det er kritisk å få riktig behandling i den fasen. Feil kan skade en for resten av livet, sier hun.

Miljøterapeutene Terje Torseth og Helge Danielsen som hun kjenner godt, er kommet for å treffe igjen Christina. På et møterom får vi kaffe og duftende kanelboller nybakt på huset. Miljøterapeutene forteller at de merker forskjell på ungdommene som kommer til behandling i dag, og de som kom tidligere.

– Vi opplever at ungdommene som kommer hit er sykere enn før. At de får hjelp på et senere tidspunkt, og at terskelen for å få hjelp er høyere. Poliklinisk behandling er et bra supplement, men ikke erstatning for døgnplasser. De to tingene kan ikke sammenliknes, sier Helge Danielsen.

– Det går så lang tid før de unge får hjelp at de ofte har kjørt seg inn i en blindgate. «Trenden» i behandling går mye på at man skal ta symptomer, ikke gå dypere inn i problemene. Forebyggingsperspektivet blir borte, og det blir mer som brannslukking, sier Terje Torseth. De to ser nedlegging av døgnplasser i dette bildet. Christina Nøss er enig:

– På Kringsjåtunet har det vært tidlig intervensjon, at man tar ting fra bunnen av. Nå kan det virke som at man tenker at det ikke er så farlig, for ungdommen «skal snart inn i voksenpsykiatrien».

Trygghet og ro

Sykehuset mener at mye behandling kan gjøres gjennom ambulante team, som reiser rundt på besøk i ungdommenes hjem i det store fylket Innlandet. Danielsen og Torseth mener det vil bli altfor lite behandling og altfor mye reising av et slikt opplegg. På Kringsjå­-
tunet har de hatt mulighet til å for eksempel ha en hel avdeling bare viet én ungdom i en periode, når noen har vært så syk at hen trenger skjerming og full oppmerksomhet.

Christina Nøss mener at et sykehus som Sanderud er for stort og uoversiktlig for de sykeste ungdommene å komme til.

– Frivillig behandling er arbeid «innenfra», med vekt på varme, utvikling og samarbeid. Her er det rolig, med tid og rom. Det var en trygg plass å vise følelser på, sier hun.

– Hva er det egentlig ungdom trenger, som kommer hit?

– Det viktigste er at ungdommene er i ferd med å utvikle jeg-et sitt, og må ha den tryggheten som trengs til å utvikle seg som person. Jeg hadde et veldig positivt miljø rundt meg og fikk gjøre dumme ungdomsting. Helt spesifikt var det en stabil kjerne av ansatte som representerte kontinuitet og tillit. Det var så mye varme og omsorg, akkurat det man trenger i ungdomspsykiatrien. Kringsjåtunet var også veldig flinke til å tilpasse seg hver enkelt ungdom, sier Christina Nøss.

– Det som trengs er sabla mye tid og tålmodighet. Ungdommen trenger tid til å finne ut om de personene som er rundt tør å stå der. Det er en del avvisning fordi de unge ikke tør nærme seg det som er vondt og sårt, sier Terje Torseth.

– Relasjoner ligger til grunn for alt vi gjør, for å skape endring. Det er mye bedre tilrettelagt her, enn ved en stor psykiatrisk avdeling, sier Helge Danielsen.

Miljøterapeutene forteller at behandlingen de senere årene har gått mer i retning av at hele familien er med.

– Behandling krever mye av omgivelsene og personene rundt. Det må være trygge voksne som står i det når tallerkenene kastes rundt. Vi jobber med mor, far og søsken, sier Terje Torseth. Akkurat da Psykisk helse er på besøk, er det for eksempel en hel familie som er innlagt i en avdeling.

– Vi tror på det vi driver med her. Min lojalitet ligger hos de unge, det er dem vi kjemper for, sier Helge Danielsen.

– Mens sykehuset vil spare penger, sier Terje Torseth.

Rampestrekene

Christina Nøss går en runde på Kringsjåtunet. Hun synes alt virker mindre nå.

– Har de fjernet røykebenken! sier hun og ler.

– Ja, det skal jeg si det var diskusjon om, sier Helge Danielsen.

De mimrer om rampestrekene Christina og de andre gjorde da de var der, som å kle en hel avdeling inn i dopapir.

– Dere lot oss være unge, sier Nøss.

– Ja, det er sånne ting som er mulig når det er tillit mellom personalet og ungdommer. Det er ikke sånne ting som oppstår når du skal kjøre til Skjåk for å besøke en ungdom hjemme, sier Terje Torseth.

Christinas eget rom er opptatt av en innlagt ungdom nå, men hun er fornøyd med å se at et rom som ellers er helt likt det hun bodde i, nå er blitt pusset opp i mer moderne stil.

– Hvordan hadde det gått med deg hvis du ikke hadde fått plass på Kringsjåtunet, tror du?

Legen tar en pause før hun svarer.

– Jeg tror ikke det hadde gått så bra. Jeg hadde sikkert endt opp uten utdanning. Jeg hadde nok gått på uføretrygd, sier hun. •