– Jeg klarte ikke være der for mor

En høstdag med gyllent lys og varme farger ute, sitter psykolog Peder Kjøs på kjøkkenet sitt og forteller om sårhet, anger og forsoning. Da moren hans døde av kreft, fikk han en vond følelse av at han ikke hadde vært noen god sønn. Hvorfor var han ikke det?

Han ble nødt til å se nærmere på sine egne relasjoner, til moren og andre. Han måtte finne ut hvordan han skulle hjelpe seg selv. I boka Du kan få det bedre, skriver han om hvordan man kan bli sin egen terapeut, og han blottlegger forholdet til moren.

– I terapi har jeg møtt en del folk som har mistet foreldrene for en stund siden. Det tar tid å ta det inn. Jeg kjenner meg godt igjen. Hva sitter man igjen med? Og den følelsen av å ikke lenger ha foreldre. At man mangler den instansen i livet. Jeg tenkte: Hva har den relasjonen gjort med mitt liv, hvem jeg er? I forhold til det å bli forelder selv? I det generasjonsskiftet er det eksistensielle utfordringer, sier psykologen.

Mors verden

– Jeg kaller det et kammerspill mellom min mor og meg, sier Trond Bredesen. Han er tegner, og nylig kom boka Mora mi ut, der Bredesen forteller om morens siste to leveår i omsorgsboligen i Drammen. Kun ved hjelp av tegninger og snakkebobler, som i en tegneserie.

Vanligvis lever han av å tegne melkekartonger, frimerker, logoer og slike ting, og han illustrerer andres bøker. Nå sitter han på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og forteller om sin aller første helt egne bok, som handler om selveste Mor. Hun er tegnet med enkle, men likevel så presise streker. Rutene forteller om varme, sorg, medynk, kjærlighet, humor, fortvilelse og irritasjon.

– Det begynte med skriftlige notater, for mora mi sa så mye rart. Broren min og jeg lo fælt mye av det hun sa. Da hun flyttet inn i omsorgsbolig, begynte jeg å lage skisser og ta bilder i tillegg. Hun var aldersdement, men ikke borte. Hun kjente oss igjen. Men det ble mer og mer surr, som er typisk for gamle på institusjon. «Hvor er jeg?»  «Hvor skal jeg sove i natt?» «Jeg vil hjem». Hun levde i sin verden. «Rørleggeren kommer, skal han ha kaffe?» Det ble tragikomisk, og jeg tenkte at dette må jeg huske.

I omsorgsboligen var det lagt opp til at moren skulle lage seg frokost og kveldsmat. Men i løpet av kort tid var hun ikke i stand til å ordne noe selv. Belastningen var stor for de ansatte. Sønnene måtte ta ansvar for en lang rekke oppgaver.

– Egentlig var hun for syk til å bo i omsorgsbolig, sier Trond Bredesen.

Idealiserte foreldre

Peder Kjøs  kaller fasen da foreldrene blir gamle, for en slags perspektivforskyvning. Historiene kommer i et annet lys.

– Du trenger foreldrene til visse ting på stadier i livet. Noen som er større, noen som tar vare på, noen å gå til. På ett tidspunkt kan de ikke lenger ha den funksjonen. De aller fleste idealiserer foreldrene våre. Kanskje du ikke kan det lenger. Du kan tillate deg å se klarere hvordan det har vært.

– Du skriver om hvordan du plutselig skjønte at du og din mor ikke var så nære. Hadde du skjøvet det litt fra deg?

– Ja, og mye av grunnen til det, var at det var så udramatisk. Hvis foreldrene dine har åpenbart skadelige sider, så er det lettere å få øye på. Hvis det er en form for fravær eller fjernhet, så er det ikke så iøynefallende. Det er en mangel, noe som burde vært der. Moren min var ok på mange måter, hun. Jeg vil si det var et godt forhold. Men … så nært var det egentlig ikke, sier psykologen.

Det velvillige lys

Så da hun ble alvorlig syk, fulgte ikke Peder mye opp. Det føltes vanskelig. Han klarte bare sjelden å ringe, selv om faren ba han om det. Han fikk ikke til gode samtaler slik han syntes han burde. Han var nesten aldri på besøk.

– Hvis folk spør: «hva var det som var så gærent da?» – så er det skikkelig vanskelig å være konkret.

– Er du litt hard mot deg selv, når du sier «jeg var ikke noen god sønn?»

– Jeg mener det, da.

– Men samtidig sier du i boka at «Hvis man skal være sin egen terapeut, må man stille seg selv i et «betingelsesløst, velvillig lys»?

– Ja, og det føler jeg at jeg har gjort, men det jeg sier må også være sant. Jeg må se på hva som var mitt bidrag til relasjonen, uten å si at jeg bare var dårlig. Det blir selvplaging og har ikke noe med selvinnsikt å gjøre. Når jeg sier at jeg var en dårlig sønn, så er det fordi jeg tenker at jeg ikke fikk det til. Det gjør meg ikke til et forferdelig menneske. Det var sånn det var. Man må forsone seg med sine faktisk svake sider. Og ikke bortforklare det.

Dårlig sønn?

Psykologen fortsetter:

– Jeg tenker at det gjelder andre også. Du kan se dem i et betingelsesløst, velvillig lys, og samtidig se dem i sin sårbarhet og svakhet, med sine feil.

– Moren din var sikkert stolt av deg?

– Veldig. Og glad i meg og opptatt av mine greier. Men jeg tror nok hun var sår fordi jeg var fjern og vanskelig å få tak i. Og lei seg fordi jeg på en måte forsvant. Det er det jeg mener med dårlig sønn. At jeg skulle prøvd å holde den kontakten. Det går jo ikke an, det er ikke bra nok. Men det betyr ikke at jeg må brennes på bål på Stortorvet.

– Det er kanskje skamfullt hvis du ikke får til å ta deg av dine gamle?

– Ja, det er en oppgave du har. Men det virker som det er litt sånn at hvis ting ikke er superbra, så er det bare dritt. Det er en polarisert tenkning, som jeg ikke kjøper. Den brer om seg for tiden. Alle har feil og svakheter, og dem trenger vi ikke å bortforklare. Det må vi leve med.

– Hva når det er vonde historier i familien, med brudd og konflikter, som virvles opp i foreldrenes alderdom?

– Man må kunne bære at det er smertefullt, mangelfullt og vanskelig. Og tåle at relasjonen er komplisert. Jeg er ikke glad i sånn «vær den beste versjonen av deg selv»-tenkning. For livet er vanskelig. Det er det vanlige. Ikke at man skal være i relasjon med umulige folk, men man må ta diskusjonene med seg selv. Spørsmålet vil alltid være: Hva kan vi være for hverandre? Hva kan vi ikke være? Relasjonene er ulike.

Sårt, men komisk

Middelaldrende mennesker som har sett Trond Bredesens tegninger av moren i siste fase av livet, vil ofte gjerne snakke om egne foreldre.

– Alle som har foreldre i samme situasjon, opplever mer eller mindre nøyaktig det samme. Med daglige telefoner, rop om hjelp og besøk og søknader til kommunen. Du holder på i ett sett for å administrere dette. Man er ikke forberedt. Plutselig er du i den situasjonen. Det gjelder alle, sier han.

– Jeg tenker at boka er såpass komisk da, at det også kan være trøst for pårørende. At det hjelper dem med å le med.

– Det er mye sårt i tegningene også?

– Ja, det er jo trist. Det er det jeg sitter igjen med som følelse. At «dette fortjente hun ikke». Det er ikke en god måte å avslutte livet på. Hun bodde på et sted hun ikke vil være. Hun ville hjem. Samtidig kunne vi ikke gjøre noe annet. Da måtte vi sluttet å jobbe. Hun kunne ikke bo hos broren min, og hun kunne ikke bodd hos oss. Og selv om personalet var ålreit og hyggelig, så hadde de for mye å gjøre, sier Bredesen. Noe av det vonde de opplevde var at personalet ikke kom når moren ringte på alarmen, fordi hun måtte på do. For det var kanskje fire som ringte samtidig, og da kunne noen bli glemt bort. •

Aprikoslikøren

En tegning i boka illustrerer hvor utakknemlig og sår oppgaven som pårørende kan føles.  Moren sier «Han ser jeg aldri», om broren til Trond Bredesen. Trond må korrigere: Men han var her i går. Selv om man daglig står på som pårørende, huskes det ikke nødvendigvis.

– Men det er verre hvis de ikke husker hvem vi er. Det gjelder å tenke at selv om de ikke kjenner deg igjen, så teller det å bare være sammen. De fleste ønsker jo bare besøk.

Bredesen forteller at selv om moren hadde demens, var hun ikke aggressiv. Hun kunne bli irritert, men var stort sett søt.

– Men hun fantaserte, blandet tid og sted og innimellom personer. Hun mente at tingene hennes ble borte og trodde at personalet hadde tatt dem.  Noe de selvfølgelig ikke hadde gjort.

Han ler litt.

– Hun var så glad i aprikoslikør. Derfor lå det en flaske i en skuff i kommoden på soverommet hennes. En gang ga jeg henne et lite glass. Da var hun helt sikker på at en av personalet hadde vært og forsynt seg, for det var nesten ikke noe igjen.

I 2011 døde moren til Trond Bredesen, 89 år gammel. Mot slutten veide hun 27 kilo. Det samme året døde også to andre familiemedlemmer. Det hele ble en stor påkjenning. Trond Bredesen fikk en psykisk knekk.

Men et fint og vemodig minne fra den siste dagen moren levde, har han. De to guttene hennes og familiene deres var der.

– Hun fikk hvisket fram et ønske mens hun pekte på skuffen med flasken i. En teskje med aprikoslikør var det siste hun fikk i seg.

Rydde i flokene

For Peder Kjøs ble tankene rundt relasjonen til moren flokete. Han måtte prøve å finne ut av det. Noe av grunnen til at han ikke fikk til samtalene med moren, slik han gjerne ville, var at han hadde foretatt en lang klassereise, til den kultiverte middelklassen og akademikerspråket. Mens morens verden fortsatt var preget av arbeiderklassebakgrunnen. Hun kunne aldri bli den som deltok i komplekse, dype samtaler. Ingen av dem klarte å bygge en bro over forskjellene. I stedet ble det en form for stillhet og noe usagt som sønnen opplevde som vond.

– Du kaller terapi for å rydde i flokene. Hvilken floke skal man begynne i?

– Jeg er enig med Freud: Hvor som helst, bare det er vondt eller vanskelig. Der peker det mot grunnen til at det er vondt, og en motsetning i deg selv. Du vil motstridende ting, du prøver å finne fram til et kompromiss. Det er det som er floken.

– Blir ikke flokene bare større da?

Peder Kjøs ler litt:

– Joda, de blir alltid større. Folk er som regel motvillig til å gå inn i en floke, fordi de har en nagende følelse av at det kommer til å bli verre. Det blir alltid verre før det blir bedre. Det gjelder å ikke bortforklare, men se ordentlig på sine svake sider. Ikke gjøre det søtere: «Jeg er sånn, jeg!»

– Det er ganske vanskelig!

– Ja, det er nesten ikke til å holde ut. Hvis du skal gjøre det, så må du gjøre det fordi det er verre å ikke gjøre det.

Sorg og nåde

Peder Kjøs sier han fikk det bedre etter å ha skrevet boka, som en form for egenterapi, og at det har hjulpet ham til å skjønne en del ting. Uten at livet ble lett og lyst av den grunn. En gnagende dårlig samvittighet er ofte noe voksne barn med gamle foreldre sliter med, og til dem sier han:

– Man må på en måte prøve å se litt i nåde til seg selv. Om noe har vært vanskelig med foreldrene, så blir det ikke idyllisk når de blir gamle. Det kan bli en sorg at du ikke får til å være den du burde vært. Jeg tenker det burde snakkes mye mer om sorg. Livet inneholder så mye sorg, for alle. Derfor skal du være raus og nådig, mot andre og deg selv. •

Alle illustrasjoner i artikkelen er hentet fra Trond Bredesens bok Mora mi, gitt ut på No Comprendo Press i 2023.