Om flasker og flinke barn

Denne teksten er et debattinnlegg som er publisert i flere aviser i september 2017. 

For noen år siden hadde ikke rusavhengige krav på legetjenester. Det vil si, det gjaldt personer som var avhengig av ulovlige rusmidler. De som var avhengig av legale rusmidler, ble ikke utelukket på samme måte. I dag er det blitt mye bedre, tenker vi, med Erlik Oslo og tilsvarende blader i andre byer, døgnåpne hvilestuer, sprøyterom og rene kanyler gratis. Mange bidrar til at vi skal ha et humant samfunn. 

Ja, vi er kommet litt lenger kanskje. De aller fleste anser rusavhengighet for å være en psykisk lidelse nå, ikke en manglende evne til å ta seg sammen. Men helt i mål er vi ikke kommet. For rett rundt neste sving ligger alkoholen. Den lovlig tilgjengelige rusen, som kan skape like vanskelig avhengighet, og som kan legge livet til hele familien i grus, den er ikke blitt noe lettere å snakke om. Du får nok helsetjenester, men en god del nedlatende blikk samtidig.

Hjelp mot alkoholproblemer tilbys stadig med anonymt som fortegn og diskresjon som etterstavelse. Det ligger i kortene at dette må du holde for deg selv, om du har problemer. Følgen er at ingen kan spørre andre om de har alkoholproblemer, det vil jo være en fornærmelse. Ingen kan spørre barn heller om foreldrene deres har problemer med drikking. Hva om de ikke har det, da blir det bråk. Og barn skjønner tegningen, de forteller ikke. Ikke der og da i alle fall. 

Bladet Psykisk helse har et intervju med Anne Bitsch, som forteller om en mor som til slutt falt helt ut av livet hennes på grunn av alkoholproblemer. Barnet Anne var flink både hjemme og på skolen, og ingen skjønte hvordan det egentlig var fatt. Samme nummer har reportasje om tre unge som går til rådgivning og terapi på Blå Kors. De forteller om dårlig selvfølelse, om å ta seg av foreldrene, og om problemer med å tilpasse seg sosialt i voksen alder. 

Så lenge alkoholproblemer forties, er det umulig å komme fordommer om skyld, svakhet, dårlige egenskaper og manglende selvkontroll til livs. Og så lenge voksne ikke snakker om alkoholavhengighet uten å vise avsmak og moralsk forargelse, sperrer det for hjelp til barn. 

Traumatiske opplevelser i barndommen gir større risiko for å utvikle rusavhengighet. Alkohol er et lovlig rusmiddel, som noen utvikler avhengighet av. Dette vet vi. Tenk om vi kunne stoppet tankene der, og bare spurt alle barn om foreldrene drikker mye, uten at det hadde ligget noe nedlatende og underforstått skam- og skyldbetont i det. Vi kan begynne der.

Cathrine Th. Paulsen, redaktør i Psykisk helse og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse. 

Innlegget er publisert i flere aviser, her fra Hamar Arbeiderblad 19. september 2017.