TEMA Barndom og alkohol: – Alltid mammas jente

– Vi har en begrenset forståelse av hva psykisk vold og omsorgssvikt er. Samfunnet ser vekk når det handler om barn fra middelklassen, sier forsker og forfatter Anne Bitsch. Hun har skrevet bok om sin oppvekst med en mor som var alkoholiker og psykisk syk.

Bilde av forfatter og forsker Anne Bitsch

SI FRA

– Lærere har juridisk meldeplikt, sier Anne Bitsch. Hun ønsker seg mer kollektive løsninger, slik at barn har flere voksne å lene seg på i oppveksten.

(Foto: Paal Audestad)

Anne Bitsch (38) flyttet fra Danmark til Norge for ganske nøyaktig tjue år siden. Hun er kjønnsforsker og har tidligere skrevet en bok om voldtekt. Nylig kom den selvbiografiske dokumentarboken «Går du nå, er du ikke lenger min datter», en fortelling om hennes oppvekst med en mor som var alkoholiker. Moren fikk som ung et alkoholproblem, det eskalerte med årene. Etter at moren døde av alkoholisme for ti år siden, fant Bitsch ut at moren hadde hatt bipolar lidelse.
– I 2014 åpnet jeg pappesken med mammas etterlatte papirer. Jeg ville finne ut av hvordan en familie kunne gå så til grunne uten at noen grep inn. Blant papirene lå det en legeerklæring om at hun hadde manisk-depressiv lidelse, det som nå heter bipolar lidelse.
– Fortalte hun deg noen gang at hun hadde fått en psykiatrisk diagnose?
– Jeg kan ikke huske at hun gjorde det. Jeg distanserte meg mer og mer fra henne etter at jeg flyttet til Norge i 1997. Siste gang jeg traff henne, var tre og et halvt år før hun døde. Men vi hadde sporadisk kontakt på e-post, sier hun.  
Moren hadde fått bipolardiagnosen da hun var godt over 50 år gammel. Bitsch mener moren utviklet et alkoholproblem fordi hun forsøkte å selvmedisinere sin psykiske lidelse.

Dansk venstreside

I «Går du nå, er du ikke lenger min datter» beskrives et venstreradikalt miljø i Danmark på slutten av sekstitallet og på syttitallet. Moren til Bitsch var da ung student i København. Hun ble etter hvert gravid med Anne. Faren til Anne var på det tidspunktet en gift mann. Da Anne var liten, tok morens ekskjæreste Peter seg mye av henne. Først da Anne var fire år, flyttet foreldrene sammen. Farens ekskone og barn bodde like i nærheten.
I boken beskriver Bitsch kaoset hjemme, om hvor rotete og møkkete det var, om moren som satt oppe om nettene og skrev, og lå på sofaen og sov da datteren kom hjem fra skolen. Og om all drikkingen. – Jeg var flink til å snakke de voksnes språk og oppførte meg ordentlig. Som barn gjorde jeg veldig mye husarbeid.
Hun var også skoleflink. I boken spør hun om det kan være en av grunnene til at ingen grep inn.

Blitt kjent med mor

Intervjuet skjer på en utekafé, det er sommer, og enda en stund til boken kommer ut. Anne Bitsch sier at hun har en klump i magen med tanke på en medieblest rundt boken.
– Jeg er sikker på at mamma elsket meg, og jeg håper det kommer godt nok fram i boken, selv om jeg skriver kritisk om vanskelige ting. Gjennom arbeidet med den er jeg blitt kjent med henne på en ny måte, som gjør at jeg forstår bedre hvorfor hun ble syk og behandlet meg dårlig. En klassevenninne som hun hadde hatt på gymnaset, fortalte meg at hun husket min mor som en usikker jente fra arbeiderklassen som så veldig opp til henne fordi hun kom fra et bedrestilt hjem. Det ga meg en aha-opplevelse, jeg hadde aldri tenkt på henne som usikker. Hun var veltalende og hadde en utadvendt personlighet. Moren min levde med mye skam. Hun var ensom, redd og psykisk syk og var ikke i stand til å be om hjelp, verken for seg selv eller sin datter.
Bitsch får tårer i øynene.
– Mamma ønsket å bli sett opp til. Hun gjorde en klassereise vekk fra sin familiebakgrunn. Foreldrene var arbeiderklassefolk uten utdanning utover folkeskolen. Mamma tok høyere utdanning. Vi har skammen til felles. Jeg skammer meg over min oppvekst, slik også hun skammet seg over sin bakgrunn.
Da Anne var 12 år gammel, forsvant moren en dag. Hun skulle sykle til en campingplass for å kjøpe røyk, men kom ikke tilbake. Det viste seg at hun hadde funnet seg en ny kjæreste på campingplassen. Hjemme satt Anne og faren og ventet.
– Jeg skjønner at hun ikke ønsket å være sammen med pappa lenger. Forholdet deres hadde vært dødt i flere år. Men jeg kan ikke forstå at hun kunne forlate oss slik hun gjorde.
Etter en tid ble mor og datter gjenforent og flyttet sammen på et annet sted.

Ba om hjelp som 13-åring

– Vil du vise barnets liv bak en ren og pen fasade?
– Ja, absolutt. Jeg har sett i min forskning at i flere familievoldssaker blir barn ikke tatt godt nok hånd om, heller ikke selv om de viser tydelige tegn på omsorgssvikt. Svært få saker fra samfunnets øverste lag kommer noensinne i berøring med barnevern og justissektor. Det er et stort hull i den offentlige debatten om omsorgssvikt av barn. Klasseperspektivet mangler. – Da jeg som 13-åring oppsøkte barnevernet og ba om hjelp, ble jeg ikke tatt på alvor. Jeg fikk snakke med en saksbehandler, som etterpå sendte brev til min mor om at jeg hadde vært der. Min mor ble rasende og svært voldelig. Jeg mistet all tillit til voksne og til systemet.

Seksuelle overgrep

Året etter at moren fant en ny kjæreste og hadde skilt seg fra Annes far, skulle Anne på sommerferie med faren. i boken skriver hun at hun var 13 år, og i løpet av bilferien, hvor de overnattet i telt, forgrep faren seg seksuelt på henne to ganger.

Bitsch skriver om hvordan hun først holdt tett om det hun hadde opplevd i et halvt års tid, og om hvordan forholdene hjemme ble uholdbare da hun fortalte hva som hadde skjedd til moren. Bortsett fra at hun et par ganger forsøkte å konfrontere faren med det som hadde skjedd, har hun ikke hatt noe kontakt med ham siden. Hun politianmeldte ham for femten år siden.

– Mamma drakk mer og mer og var utagerende mot meg. Vi sloss hjemme. Jeg ble veldig fandenivoldsk, jeg var ikke lett å ha i huset. Jeg stjal fra henne og nasket i butikker, og begynte å eksperimentere med rus. Mamma var ekstremt trist og lei seg over det med pappa, han var jo en mann hun hadde elsket. Det må ha vært et slag i ansiktet at en person hun hadde satset alt på og følt så sterk kjærlighet for, gjorde noe slikt. I ettertid, når jeg har lest hennes etterlatte papirer, har jeg fått en følelse av at hun i perioder har tvilt på det jeg fortalte. I papirene kommer det fram mye bagatellisering av hva pappa gjorde mot meg. Mens det sto på hjemme, var det fysisk vold, men først og fremst psykisk vold. Hun hånet og foraktet meg. Det var denne våren jeg gikk til barnevernet og ba om hjelp.
Faren til Bitsch lever, i boken er han anonymisert. Hun bærer morens etternavn.
– Andre som blir omtalt, har fått sitatsjekk, og jeg har tatt drastiske grep for å bevare anonymiteten. Det har vært en vanskelig balansegang mellom å skulle være ærlig og redelig, men at det også skal være etisk korrekt. Jeg ville skrive et portrett av mennesker på godt og vondt, og vise alt de er. Pappa er ikke et monster, sier hun.
– Men jeg savnet hele barndommen at noen skulle spørre meg: Hvordan har du det egentlig?

Voksne er feige

– Du har gått opp sporene til din egen barndom og intervjuer voksne som kunne ha grepet inn den gangen. Flere sier at «det var en annen tid». Er det så annerledes nå, tror du?
– Mange har berøringsangst og forutinntatte holdninger om hvem som er ordentlige, og hvem som er overgripere og rusmisbrukere. Samfunnets institusjoner avspeiler og sementerer klasseforskjeller og kjønnsforskjeller. Jeg tror det sitter langt inne for folk i hjelpeapparat og rettssystem å gripe inn overfor noen som ligner på dem selv. Samfunnet bør trene seg opp til å se forbi fasaden, og se hvordan folk egentlig har det. – Det er mange ensomme barn som ikke blir sett?
– Ja, og mange ensomme voksne. Mamma fikk ikke hjelp. Det er vondt å tenke på at hun døde på grunn av det. Vi hadde et tett forhold gjennom hele min oppvekst. Jeg var alltid mammas jente.
Bitsch begynte å gå til psykolog da hun i begynnelsen av tyveårene bodde en stund i København, og hun går fortsatt til psykolog, forteller hun. – Senskadene ligner på dem andre barn fra sosialt utsatte familier sliter med. Man definerer sitt selvverd i kraft av hva man presterer i arbeidslivet. Men innerst inne er vi redde for å bli avslørt som udugelige, sier hun. Hun forteller også at hun er sårbar for kritikk og har problemer med å stole på andre.

Kulturforskjell

– Tror du at din oppvekst i en familie på ytterste venstre fløy i Danmark ikke kunne skjedd i en Arbeiderparti- eller Høyre-familie i Norge?

– Det er ikke det politiske, men vel så mye det kulturelle som jeg peker på. Det handler om mennesker som ikke hadde så mye penger, men mye kulturell kapital. I Danmark var det mye alkohol- og rusmisbruk blant 68-erne. Vår ulykke var jo at mamma ville bygge kjernefamilie på landet med pappa og ikke fortsatte å leve alternativt i København sammen med kjæresten som hun hadde fra før. Peter, hennes opprinnelige kjæreste, er han jeg har tilegnet boken. Han tok en aktiv farsrolle i mine første leveår, mens pappa fortsatt var gift med en annen dame.

Bitsch ser ut i luften. Hun har kastanjefarget hår, fregnet ansikt og perler i ørene. Rundt halsen har hun et perlekjede som hun har arvet av Peter. Hun flytter papirene hun har med seg, ned i vesken.

– Ville du til et barnehjem da du oppsøkte barnevernet da du var 13 år?
– Ja, min store drøm var å komme på barnehjem, sier hun og smiler. – Jeg hadde til og med funnet fram til hvilke barnehjem jeg helst ville bo i. •