Naturlig terapi

Det ligner helt vanlig lek. Barn og voksne som løper om hverandre i frydefull panikk mot lyng og mose og smale furustammer, bare for å komme seg unna de to som står igjen på gressletta og teller ned fra 15, med lyse, sitrende stemmer. 

De er mor og datter, Anne og Sofina (12), og leken er alvor. Blant barnefamiliene som herjer i skogkanten bak Sørlandet sykehus i Kristiansand, er også tre terapeuter som skal hjem og skrive pasientjournal når dagen er over.

De tilhører Friluftsteamet, en gjeng ved Sørlandets sykehus’ Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) som så ofte de kan bytter ut hvitmalte terapirom og Kleenex på bordet, med lyng og mose og sprakende bålflammer. 

Ikke bare er gjengen i Kristiansand for tiden selve episenteret innen utendørsterapi i Norge. Nå i juni er de det også internasjonalt ved å arrangere den 9. internasjonale konferansen innen det som på engelsk kalles adventure therapy, eller outdoor therapies. Feltet spirer og gror over hele verden, og nå også i Norge. Sett med internasjonale øyne er Norge spesielt, ikke bare på grunn av naturrikdommen vår og friluftslivet, men fordi utviklingen skjer innenfor det offentlige helsevesenet, fra bakkenivå. Utendørsterapi er ikke en del av noen formell praksis og det finnes heller ikke en mal som sier hva utendørsterapi skal inneholde, annet enn det åpenbare, at terapien skjer utendørs, i naturomgivelser.

Superheltmor

Barnefamiliene som er samlet i skogkanten i Kristiansand har alle søkt hjelp for atferdsvansker.

Hjemme hos Sofina på tolv år er det bare henne og moren. Og moren er alt.

– Hun kaller meg en superhelt-mor, sier mamma Anne. ­– «Du skulle hatt en kappe du, mamma», sier hun. Hun har vanskeligheter med å være atskilt fra meg, hun vil at jeg skal være med på alt, forteller moren på telefon kvelden før samlingen.

Det er også moren som får sinneutbruddene rettet mot seg. Den voldsomme frustrasjonen. De stygge ordene og tingene som slenges rundt av noe så lite som en kommentar om at leksene må gjøres.

– Jeg vil jo veldig gjerne hjelpe, men jeg skjønner ikke alltid hvorfor hun blir sint. Reaksjonen blir så mye sterkere enn det situasjonen krever, sier Anne.

Historien til Sofina handler om svikt i nær familie og ekstrem fysisk og psykisk mobbing fra medelever. Hun sliter med tillit til andre barn og voksne, og har mye frykt, også for trær, og det er selvfølgelig en utfordring når friluftsliv er en del av terapi-metoden.

– De er så høye, jeg er på en måte redd for at de skal velte over meg, sier Sofina.

– På første samling gikk vi inn i et skogsområde, forteller moren. – Vibeke som leder gruppa, gikk hele tiden sammen med oss og støttet Sofina. Hun var skeptisk i starten og tødde mer opp da vi kom fram til rasteplassen. En av guttene spurte om hun ville være med å leke. Det var veldig stas at det var en gutt som spurte, og hun ble med. Hun klarte å ha det bra uten meg, det var veldig godt å oppleve, sier Anne.

Kunsten å validere

På gressletta bak Sørlandet sykehus er første lek over. På tidligere samlinger har gruppa oppholdt seg lenger inn i skogen, vært ved sjøen og i en gammel bunkers. Fem timers samlinger midt på dagen med dagstemaer etter sentrale følelser som glede og sinne. Dagens samling er litt på siden. Det er avslutning og ettermiddagstreff. Terapeut og master i psykisk helsearbeid, Vibeke Palucha har ledet flerfamiliegruppa over de fire samlingene sammen med to kolleger, og er forberedt på en mer sliten gjeng enn vanlig. Og de ser slitne ut, familiene som står i løs sirkel ved gapahuken. Hamrende hjerter og melkesyre-slitne.   

– Skal vi ta en ny runde, da, spør Vibeke. – Hvordan er det med humøret nå?

Alle strekker fram tommelen sin, også foreldrene og terapeutene. Hos de fleste peker fingeren opp mot himmelen, men noen tomler er litt skeive. Før leken var de fleste tomlene vannrette.

– Energien, da?, fortsetter Vibeke. – Hvordan er det med den?

Litt flere spredte tomler, men de fleste peker fortsatt oppover.

– Er det ikke fantastisk, sier Vibeke. – Bare litt lek, og så blir humøret så mye bedre?

Bare åtte år gamle «Andreas» har vært nølende med tommelen sin. Andreas har kommet inn i Abup-
systemet med både ADHD-diagnose og Tourettes syndrom, og står sammen med foreldrene og storebroren sin. Midt i leken «15 gjelder» misforsto han tellingen til Sofina og moren, og kom løpende ned fra gjemmestedet sitt og bort til gressletta på et veldig kritisk tidspunkt.

Han ble tatt.

Rødflammene i ansiktet sitter fortsatt i. Han forteller gruppa hva som skjedde.

– Men det forstår jeg veldig godt, Andreas, sier Vibeke etter å ha hørt på ham. – Det er ikke noe rart at du ble lei deg av at du trodde at du kunne komme fram, og så ble du tatt. Det er ikke rart i det hele tatt.

Andreas hører støttende ord. Foreldrene hører at Vibeke validerer Andreas’ følelser. I to dager før familie­samlingene har foreldrene blitt kurset i det som er den terapeutiske modellen for flerfamiliegruppa, den såkalte EFST-metoden – emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Hovedpoenget er at foreldrene skal møte barnet i følelsesreaksjonen, på en sånn måte at barnet føler seg sett, forstått og bekreftet, og videre roet. I gruppa lærer både foreldrene og barna å skille mellom ulike følelser, slik at de kan kommunisere bedre om hvordan de har det, og foreldrene kan møte barna på riktig måte.

– Poenget er ikke å avlede triste og vonde følelser med noe annet. Målet er å få barna til å bli bedre til å føle det de føler, både gode og smertefulle følelser, sier Vibeke.

Om det gjorde så mye fra eller til for Andreas å høre støtten fra Vibeke, er vanskelig å si. Situasjonen etter leken var allerede roet etter at moren tok ham til side. Det var annerledes på en tidligere samling. Andreas var innstilt på en bestemt lek, noe de andre barna ikke ville, og han svarte med frustrasjon og sinne. Ifølge faren hans er noe av utfordringen i familien at Andreas liksom setter seg fast i følelsene sine, og det eskalerer.

– Vi ønsker hele tiden at foreldrene skal prøve seg i situasjonen først, men hvis de trenger hjelp ønsker vi å være gode rollemodeller, sier Vibeke. – Her kom en av de andre terapeutene raskt inn og sa til Andreas: «Dette må ha vært utrolig kjedelig for deg. Du hadde lyst til å leke en lek og så fikk ikke du lov til det». Da ser du at han synker til ro med en gang. «Ja, sånn var det.» Selv om vi hadde kurset foreldrene på forhånd, er det noe annet å se effekten i en konkret situasjon. Det hadde vært vanskeligere å få til i et innemiljø, sier terapeuten.

Naturens effekt

Utendørsterapi handler ikke bare om handlingsrommet naturen skaper, men også om hvordan naturen virker inn på oss i situasjonen.

– Å være ute i et naturmiljø gjør oss mer tilgjengelig for å inngå i terapeutiske prosesser, sier forsker Carina Ribe Fernee. Spesielt skogsterapi-forskning har dokumentert hvordan menneskekroppen responderer på naturomgivelser. Pulsen vår går ned og vi utskiller mindre stresshormoner, som i seg selv er godt for folkehelsa.

I skrivende stund ligger boken til psykolog Johanne Refseth, kvinnen bak Instagram-kontoen Psykolog med sovepose, på toppen av bestselgerlista i Norge. Undertittelen er «Hvordan uteliv kan styrke indre liv», og selv om boka handler mye om hvordan vi kan forstå
følelsene våre bedre og rette på vonde adferdsmønstre, er det også en bok om hvordan naturen gjør greia si, som Refseth skriver et sted.

– Mye av det vi forsøker å gjøre i terapi, skjer av seg selv i naturen. Forskning viser for eksempel at vi er bedre på å regulere følelsene våre når vi er ute i naturen, men det er likevel ingen quick fix når vi strever mentalt. Naturen kan imidlertid fungere godt som supplement til andre gode tiltak for en sunn livsstil, og i noen terapigrener fungerer det også som en god terapeutisk ramme, som i friluftsterapi, sier hun til Magasinet Psykisk helse.

Sterke følelser og store utbrudd

Før forsker Carina Ribe Fernee slenger seg med i leken i skogkanten i Kristiansand, forklarer hun selve hovedpoenget med utendørsterapi, i hvert fall sett med norske øyne. I naturen skjer naturlige prosesser naturlig. Sagt annerledes, tradisjonell terapi innendørs er ofte intens og statisk.

– Ute blir det mer naturlig å gå inn og ut av samtalene, spesielt i en gruppe, sier Ribe Fernee. – Mye av det terapeutiske arbeidet vi ønsker skal skje, som at pasienten skal komme i kontakt med seg selv og andre, kommer da mer av seg selv.

Å oppnå mestring i et ordinært sykehusmiljø er ikke like enkelt som i naturen.

– Ute får vi også mulighet til å se deltagernes ressurser, og spille videre på dem, noe som ofte ikke kommer så godt fram i et sykehusmiljø. En lite språksterk deltager slipper å forklare sine utfordringer og styrker, fordi vi ser dem i praksis med ulike opp­gaveløsninger og samspill, fortsetter forskeren, som var med på å starte teamet tilbake i 2012.

– For oss har dette vært en veldig spennende vei å prøve ut, først med ungdommer og nå med familier.

Kunstige rom

Psykologspesialist ved Rikshospitalets Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus, Maren Lindheim, mener psykologer og psykiatere i altfor liten grad har vært nysgjerrige på hvordan omgivelsene påvirker pasientene.

– Man har så mye fokus på relasjon og terapeut­ferdigheter, men vi har kanskje glemt at det kan ha veldig stor betydning hvor vi gjør disse tingene. Veldig mange av de settingene vi inviterer folk inn i, er veldig kunstige. Terapirom, og for ikke å snakke om en del sykehusrom, kommuniserer ikke akkurat at her er det godt å være. De blir så store avvik fra normalen at mange føler seg utilpass, i en allerede skummel og stressende situasjon, sier Lindheim.

Friluftsykehuset på riksen

Det er til Rikshospitalet de aller sykeste barna i landet kommer. Unge liv som er revet opp fra lek og frihet, venner og uskyld, til mange måneder lange, kanskje årelange, sykehusopphold som de fleste av dem over­lever, men ikke alle. Lindheims jobb er å trygge barna og familien deres, skape motivasjon og håp for behandling og bedring. Hun møter noen som er helt i starten av en behandling. Hun møter noen som har vært så lenge i systemet at de er nesten er blitt apatiske, lei av alt som har med sykehus å gjøre.

Fra munningen til Risbekken som renner forbi Rikshospitalet, forteller Lindheim om ett av disse barna. Gutten som på en måte ble starten på det som i dag er blitt til Friluftsykehuset, en slags hytte med grånede trevegger og store vindusflater, som skimtes mellom løvtrærne.

Gutten lå inne på rommet sitt og ville bare gjemme hodet under dyna, ikke forholde seg til noen.

– Litt for å unnskylde ham kanskje sa moren, «han trives egentlig best ute, skjønner du». Å, men skal vi gå ut da, sa jeg. Det var det ingen som hadde spurt ham om tidligere, og vi gikk ut, og jeg så hvor godt det var, både for ham og foreldrene. Han fikk farge i kinnene, og de fikk være mer seg selv. Etter hvert begynte han å snakke om hvordan han hadde det.

Lindheim, som selv har mange friluftsdøgn i biografien, begynte å ta med barna som var friske nok, ut i Oslo-marka, og effekten fortsatte. Et tilbud burde finnes nærmere sykehuset også, tenkte hun, for barna som er for syke til å dra langt. Samtidig snakket hun med en far, som ytret ønske om et rom for familier, som de kunne trekke seg tilbake til. Han kjente noen i arkitektkontoret Snøhetta, sa han, og slik ble ideen om Friluftssykehuset til, i dag en stiftelse med mål om å åpne nye friluftsykehus over hele landet. Ett er allerede på plass, i skogkanten bak Sørlandet sykehus i Kristiansand, like ved der familiegruppa har samling.

– Noen ganger er foreldrene veldig stresset for at barna ikke skal oppføre seg ordentlig inne på sykehuset, forklarer Lindheim. Både foreldre og barn kan kjenne seg ubekvemme.

– Det kan være vanskelig å få til naturlig kontakt. Så spør jeg om barnet vil være med ut til en hytte vi har, og de blir helt annerledes med en gang – det er mer lov å være barn, herje og holde på, og da slapper foreldrene mer av, og blir enklere å snakke med, og barnet blir trygg og nysgjerrig og kan spørre om ting, samtidig som jeg ser det gode samspillet mellom barn og foreldre, den mestringen de kan føle mangler inne på sykehuset, sier Lindheim.

– De får på en måte verdigheten tilbake, som er en viktig del av jobben vår.

Mestring og samspill

Økt mestringsfølelse er et nøkkelord i utendørsterapien, både ved Rikshospitalet og i Kristiansand. Ved gapahuken bak sykehuset putrer vannet på primusen. Både Sofina og Andreas har funnet hver sin pose med Rett-i-koppen-kakao, en ganske enkel servering sammenliknet med taco og karbonader som de har laget på storm­kjøkken tidligere. Mat som har gjort godt i magen, og godt for samspillet mellom foreldre og barn.

Ved å løse en oppgave sammen får de kjenne på mestring som styrker tilliten dem imellom, forteller forsker Carina Ribe Fernee. Friluftsteamet har denne våren også et eget tilbud for å styrke samspillet mellom fedre og sønner. De ser at fedre noen ganger kommer på siden i håndteringen av en psykisk helse-utfordring for barnet, sammenliknet med en aktiv mor.

– Et uheldig mønster kan utvikle seg, hvor barna kan tro at fedrene ikke bryr seg, samtidig som far gjerne tenker han har lite å bidra med. For denne typen reparasjons­arbeid er utendørsterapi helt ideelt, sier Ribe Fernee.

All erfaring teamet har med utendørsterapi, har frem til nylig kommet av arbeid med ungdom, 16- til 18-åringer som ofte har falt ut av skole og sosialt liv. Som sliter med liten selvverd og selvfølelse, kronisk utmattelse og sosial angst. Blant annet. Sammen med friluftsteamet skal de jobbe seg mot en seks dager lang fjelltur sammen.

– For de fleste er det en helt umulig tanke i begynnelsen, men vi starter i det små, i deres tempo. Om de bare vil sitte på en stein alene, er det helt greit, så jobber vi oss framover, og til slutt gjennomfører de fleste turen.

Ofte starter og slutter langturen på samme sted, slik at ungdommene kan se seg tilbake og tenke over hvor langt de har beveget seg, også i overført betydning. Gjennom sitt doktorgradsarbeid forsket Ribe Fernee på opplegget, og intervjuet en av de første gruppene ett år etter gjennomføringen.

– Utendørsterapien ble første skritt på veien mot varig bedring for mange av dem, hvor de store effektene gjerne kom etter hvert. Flere brukte langturen som konkret motivasjon. «Jeg gikk seks dager i fjellet, da klarer jeg å ta en liten joggetur». Eller «Da klarer jeg å gå inn i klasse­rommet», forteller hun.

Samtidig som deltagerne får ferdigheter i friluftsliv, er friluftsteamet også opptatt av å videreformidle en økologisk bevissthet. Verdien av sporløs ferdsel. Mennesket som del av naturen, ikke over den. Midt i en klima- og naturkrise.

– Er naturvern også helsevern?

Carina Ribe Fernee er stille et øyeblikk, før hun utbryter «Ja, absolutt». – Tar vi ikke vare på naturen vår er det ikke noe utendørsterapi. For tiden arbeider vi med et felles verdidokument i Det nordiske nettverket for utendørsterapi, hvor vern om menneskers og naturens velferd står helt sentralt. Mange ungdommer er jo også veldig engasjert, så dette blir et prioritert område for fagfeltet fremover, sier hun.

Rom for ro

Ved gapahuken har Sofina blitt med terapeut Martin Roland for å henge opp en hengekøye mellom to av furuene. Ute er det lettere å trekke seg unna, og likevel være en del av fellesskapet, forklarer terapeutene. Sofina svinger på duken, forteller at det har vært litt rart å snakke så mye om følelsene sine.

– Men det har hjulpet, på en måte, sier hun. – Jeg blir ikke like sint lenger. Det hjelper meg mer til å slappe av.

– Hvordan da?

– Det er noe med å lære å tenke over det – for eksempel når jeg blir sint, tenker jeg også på hva som skjer videre om jeg ikke prøver å roe meg ned, og da kan det hjelpe, sier Sofina.

Terapeut Vibeke Palucha håper at samlingene blir starten på en positiv utvikling over tid, også for deltagerne i familiegruppa.

– Foreldrene har fått lære og erfare hvordan man kan validere barnas følelser, og barna har fått erfare at å leke med andre barn er både gøy og noe de mestrer, sier hun.

Etter nye runder med lekene «15 gjelder» og «stiv heks», er det tid for oppsummering og diplomutdeling. Alle barna er enige om at å leke, og at foreldrene har vært med i leken har vært det morsomste.

– Men det kjedeligste, da? Vibeke ser på gjengen.

Andreas er opptatt med å kaste en vedkubbe bak ryggen og se hvor den lander. En av de andre guttene hamrer en pinne mot en furustamme. Han stanser.

– Dette!, sier han. – All pratinga er det kjedeligste!

– All prating, ja, gjentar Vibeke. – Kanskje vi skal prate litt mindre i neste gruppe. Hvis vi hadde vært innendørs da, hadde dere likt det?

Gutten med pinnen roper «Aldri i livet».

– Da hadde jeg nektet å komme. Da hadde jeg vært hjemme og gamet! •

Noen navn er endret i denne reportasjen av hensyn til  barnas alder og manglende samtykkekompetanse (red.).