Vellykket arbeidsinkludering balanserer krav og støtte

Av Torhild Stimo, daglig leder ved Fontenehus Norge og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Det er mange som mener noe om hvordan vi kan vi få flere inn i arbeidslivet. Alle er enige om at det er en vinn-vinn-situasjon. Men når det kommer til metode er det sprik i feltet. Noen snakker om å stille krav, mens andre fremhever å tilby støtte. Er det virkelig et enten eller? Vi vil først klare å inkludere flere i arbeidslivet hvis vi utvikler balanse mellom å sette krav og tilby støtte. Dette er faktorer som ikke gjensidig utelukker hverandre, men som krever bedre struktur og plan enn dagens systemer legger til rette for. Det handler også om holdninger, og avklaringer av forventninger mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, helse og NAV.

Vi må endre innstilling

Alle trenger noe å gå til. For mange er jobben identitetsskapende, den gir struktur, mestring og mening. Noen vil si at det å ha en arbeidsplass fungerer som en vaksine mot psykiske helseplager. I tillegg gir det inntekter vi kan leve hele liv med. For å gi håp og oppmuntre til aktiv deltakelse i samfunnet må vi vise respekt og verdighet overfor de av oss utenfor arbeidslivet ved å signalisere at vi trenger alle og det de har å tilby. Denne tankegangen er i dag ujevnt fordelt i våre forvaltningssystemer og i måten problemstillingen omtales på av ulike beslutningstagere. Det er vanskelig å inkludere hvis den det gjelder føler seg mer som en belastning enn en ressurs. Alle har behov for å føle seg ønsket. For å få det til trenger vi kvalifisert oppfølging over tid, tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov. NAV må se på hver enkelt person som unik og tilby skreddersydde løsninger som kan hjelpe dem tilbake til arbeidslivet.

Forventninger er et uttrykk for respekt

Er det egentlig en motsetning mellom å stille krav og å tilby støtte? Vi tror ikke det. Det handler mye om å tilpasse språk og holdninger. Hvis vi snakker om forventninger i stedet for krav vil det eksempelvis være til stor hjelp. Vi som jobber med mange av menneskene det gjelder vet at forventning forstått som at fellesskapet trenger deg og håper eller ønsker at du kommer på jobb, er det som skaper god helse og fremgang.

Utviklingsprosesser

En personlig utviklingsprosess kan se slik ut: Når du møter opp og får bidratt på dine premisser, vokser du på forventningene. Det at det er frivillig og selvbestemt er sentralt. Selvbestemmelse skaper verdighet og myndighet. Når du tar del i fellesskapet, føler du deg nyttig. Og så engasjerer du deg i større oppgaver og oppdager du kanskje nye evner ved deg selv, som du ikke visste du hadde. Selvtilliten vokser og muligheter åpner seg.

Dette gir håp for fremtiden og setter mål for hva du må oppnå for å nå dit. Denne prosessen utspiller seg daglig i de 22 fontenehusene rundt om i landet, i alle mulige former og nyanser.

Det spesifikke individets personlige reise vil alltid være i sentrum. Noen ganger går det fort, andre ganger tar det lengre tid.

Frivillighetens rolle

Det er helt klart at samfunnet trenger flere kvalifiserte fagfolk i tjenestene hos både NAV og helse. Men vi må huske at svært mye av både tilfriskning og funksjonsfall skjer mellom konsultasjoner og møter med det offentlige tjenesteapparatet. Her må vi sette inn nådestøtet og sørge for at alle som jobber med arbeidsinkludering får kompetanse på og forståelse for betydningen av å bli tatt på alvor med en helhetlig tilnærming. La lavterskeltilbudene få plass og rammer til å yte sitt beste for folk og samfunn.

Fontenehusene og andre frivillige arbeidsrettede lavterskeltilbud er klare for å være en større del av denne løsningen og er forberedt på å fortsatt tilby støttende fellesskap og ressurser til de som trenger det mest. Alle som vil skal få prøve seg i arbeidslivet, uavhengig av bakgrunn eller situasjon. Ved å tilby meningsfulle oppgaver bidrar Fontenehusene til å gi en ny start for mange.

Tverrpolitisk satsing

Vi vil fortsette å arbeide for at alle som ønsker det skal få bidra og dermed kan føle seg verdsatt. Det går an å finne den rette balansen mellom å stille krav og å støtte, og det er der vi virkelig kan skape endring, bidra til livskvalitet og fremme en god og stabil helse. Nå åpner snart Fontenehus nummer 23, så enda flere vil oppleve betydningen av et strukturert tilbud på vei mot arbeid. Nå håper vi på en tverrpolitisk satsing som fortsetter å prioritere strukturerte og arbeidsrettede lavterskeltilbud, som et supplement til de offentlige tjenestene. Alle er jo for å få folk i arbeid. Da må vi erkjenne at én løsning ikke passer for alle, og at det å møte mennesker der de er, med forventninger, respekt og forståelse, er veien å gå.

Fontenehus Norge er medlem av paraplyorganisasjonen Rådet for psykisk helse