Tidlige møter med spiseforstyrrelser | Rådet for psykisk helse

Det er lett å bli forvirret. Foreldre kan undre om barnets humørsvingninger er uttrykk for normal pubertet – eller er det tegn på noe verre? Syk eller bare sur? Og atferds- og vektendringene? Treneren i idrettslaget kan være forvirret om den unge utøveren som trener ekstra mye? For mye? Og noens voldsomme opptatthet av sunnhet: Er den sunn? Og så videre. Spiseforstyrrelser forvirrer oss. Kanskje vi som er rundt kan kjenne oss noe mindre forvirret om vi tenker at vi er smittet av hovedpersonens forvirring. Noen, men slett ikke alle som strever med mat og kropp, søker mestring i ytre prestasjoner som utseende, idrett og skole. Det er viktig å ikke bidra til stereotypier, men noen ganger er det berettiget å spørre: Sykt flink?

Kroppsmisnøyen

Ungdomstiden er den livsfasen hvor mange utfordringer omkring mat, kropp og følelser blir ekstra tydelige. Problematiske opplevelser av egne kropper, en bekymret overopptatthet av kroppsidealer, og forsøkene på å endre selvbilde og sosial status gjennom å endre kroppen, har en altfor fremskutt plass for mange unge i dag. Kroppsmisnøye rammer flere og yngre. Det gjelder mest jenter, men det er også økning hos gutter. Slik misnøye med seg selv er dessverre i ferd med å bli et statistisk normalfenomen. Negativ kroppsopptatthet er ingen diagnose, men det kan være en del av det psykologiske grunnlaget for at noen utvikler spiseforstyrrelser.

Forekomster og former

Man regner at om lag fem til åtte prosent av jenter og unge kvinner kvalifiserer for diagnose på en av formene for spiseforstyrrelser. Det er høyere i visse miljøer, som dans, idrett og toppidrett, og blant mennesker med traumer i sine historier. Gutter og menn rammes også, men sjeldnere. Spisevegring, anorexia nervosa, er den klart sjeldneste av tilstandene innenfor denne diagnosegruppen. De klart fleste er normalvektige eller overvektige. Bulimi, som er en kombinasjon av overspising og renselse, og overspisingslidelse, er langt hyppigere. Det er således meget viktig at vi som står rundt disse barna og unge vet at det er en myte at spiseforstyrrelse betyr å være tynn. Spiseforstyrrelser synes ofte ikke.

Kontroll

Det er solid belegg for at Covid19-pandemien medførte en økning av spiseforstyrrelser i kjølvannet av global helsefrykt og nedstengninger. Slike lidelser blir ofte beskrevet som en opptatthet av å søke kontroll over tanker og følelser gjennom å kontrollere kropp og mat. Men så mister man kontrollen over det som skulle gi kontroll. Under pandemien var det mye som ble utfordret og kom ut av kontroll, som rutiner omkring måltider, trening, isolasjon, sosialt liv, skole og ikke minst helseangst.

Hva er spiseforstyrrelser?

Å ha en spiseforstyrrelse betyr altså å være overopptatt av kropp, vekt og utseende, og at dette er knyttet til en helsefarlig atferd, som å sulte seg, overspise, kaste opp, overdreven fysisk aktivitet, misbruk av medikamenter m.m. Hun eller han kan kjenne seg styrt av slike tanker og følelser. Én side ved lidelsene er atferden, en vel så alvorlig annen side kan være opplevelsen av å føle seg som besatt, og å være fanget i et trangt, tvangspreget regnestykkehelvete av kalorier, gram, kilo, centimeter osv. Dette forstyrrer skole og sosialt liv. Og familiene rammes.

Tidlige og/eller mulige tegn

Spiseforstyrrelser presenterer seg i forskjellige former – og fra litt alvorlig til meget alvorlig. Hva skal vi se etter? Den spiseforstyrrede atferden blir ofte forsøkt skjult. Anoreksi vil som oftest synes på grunn av vekttapet. Bulimi vil som oftest ikke synes. Overspisingslidelser vil kunne synes på grunn av overvekt. Men det er vekten som synes, og ikke spiseforstyrrelsen.

Mulige tegn

MAT

Endret forhold til mat.
Spiser merkbart mindre eller mer.
Viser interesse for mat, som sunnhet, kalorier og sammensetning.
Spiser alene eller i skjul.
Lager mat for andre, men ikke til seg selv.
Kan skjære maten i småbiter, bruke lang tid og lure unna.
Går på rommet eller badet etter måltidet, setter på musikk for å skjule oppkast.
Benekter sult.
Stress og skyldfølelse for å ha spist.
Vansker med sosiale situasjoner som ikke er planlagt.

FYSISKE TEGN

Vektendringer.
Manglende menstruasjon.
Tretthet, svimmelhet, eventuelt besvimelser.
Lav kroppstemperatur og fryser.
Dunete behåring særlig ansikt og rygg.
Hodepine og muskelsmerter.
Tannskader over tid.
Hovne kinn.
Søvnvansker.

HUMØR OG ATFERD

Overdreven fysisk aktivitet.
Misliker seg selv.
Ekstrem frykt for overvekt.
Samler informasjon om slanking, dietter, sunnhet m.m.
Snakker mye om det.
Mer irritabel.
Rigide daglige rutiner.
Sosial tilbaketrekning.
Insisterer på å være fet når det åpenbart er uriktig.
Andre former for selvdestruktiv atferd.

Hva kan vi gjøre?

Ved mistanke om spiseforstyrrelser kan spørsmålene bli mange. Generell rådgivning er vanskelig, fordi det generelle ikke tilstrekkelig tar hensyn til det spesielle. Ethvert individ er unikt, og det er vanskelig å vite hva som hjelper best. Og spiseforstyrrelser er et samlebegrep for en rekke atferder, psykologier og personlighetstrekk. Enhver familie er også unik, og det er vanskelig å vite hvordan råd blir hørt og brukt. Et godt råd i én familie kan være elendig i en annen.

Anbefalinger

Ta det opp

Ved mistanke om spiseforstyrrelser, skal dette tas opp. Det kan være bedre å bli konfrontert med en mistanke enn å bli oversett. Tenk gjennom hva du skal si. Tilnærmingen bør ikke være anklagende. Det er ofte lite vellykket å si: «Du har en spiseforstyrrelse.» Mange vil nesten på refleks svare nei. Begynn heller med å si ifra om din egen bekymring. Og knytt så dette til hva du og andre faktisk har observert, som vektendringer, endringer i atferd og matpakken som kastes.

Innse problemet

Det kan være fristende å late som ingenting, bagatellisere og håpe at det går over. Man skal ikke regne med at det er slik. På kort sikt vil mange være tilfredse med at foreldre, kjærester og andre nære ikke oppdager spisevanskene. På lengre sikt kan dette bli gift i forholdet. Det vil kunne gi opplevelsen av å ikke bli sett.

I tidlige faser blir det ofte nektet når vi tar det opp. Skam og frykt styrer benektninger, kanskje i tillegg til at han og hun ennå ikke oppfatter atferden som et problem, ikke skjønner alvorligheten, eller at de er redde for å måtte legge om atferd. I så fall, ta det opp igjen. Problemet er ofte ikke det at den unge ikke ser en løsning på sitt problem, men at de ikke ser at de har et problem.

Å ordne samtalene

Forsøk å finne gode situasjoner for samtaler. Med mye spenning koker det lett over. Det gjelder å bevare fatningen. Lite tyder på at det er nyttig med trusler, tvang og sinne. Begrens antall kritiske bemerkninger. Man kan være svært tydelig uten at det lyder som kjeft. Men det er slett ikke alltid lett å holde seg. Om det diskuteres konkrete avtaler, sørg for at det er absolutt klarhet om hva man faktisk blir enige om.

Dialogen er medisin

Spiseforstyrrelser kan forstås som en kommunikasjon via kroppen og maten. Det er således behov for å fremme en annen, åpnere og mer verbal kommunikasjon med de nærmeste. I familien, med en partner, venner og andre nære gjelder det samme som i behandling: at god kommunikasjon og gode samtaler er god medisin.

Manglende motivasjon og samarbeid

Ingen velger å ha en spiseforstyrrelse – selv om det noen ganger kan virke slik. Personen er snarere fanget i spiseforstyrrelsens ofte tvangspregete logikk. Han eller kun kan virke være svært bundet til sin lidelse. For oss som står nær kan det være ekstremt frustrerende å møte motstand når vi forsøker å hjelpe. Frykten for forandring og motstanden mot hjelp er fortvilende nok – især i de innledende fasene – og er ofte en del av tilstandene, slik det er en del av tilstanden å være kortpustet ved lungebetennelse.

Spiseforstyrrelser skader personen selv, i tillegg til omgivelsene, slik som foreldre og søsken. Men for personen med spiseforstyrrelsen kan slike lidelser også bidra til en illusjon om at det har en løsning: som å føle kontroll eller å vie seg til et dedikert prosjekt. Den rigide atferden kan også oppleves som en «beskyttelse» mot angst, utrygghet og usikker selvfølelse. «Løsningen» er blitt en sentral del av problemet. Derfor ser vi ofte den manglende eller svingende motivasjonen for å bli frisk. Dette kan oppleves som ikke bare skremmende og frustrerende, men også forvirrende. Dette kan føre til at noen helsearbeidere vegrer seg mot å arbeide med spiseforstyrrelser.

Spiseforstyrrelsen kan i ett og samme fremstå som «venn» og «fiende», noe det kan være en utfordring å forsøke å forstå.

Lidelsen er ikke hele mennesket

Spiseforstyrrelsen suger oppmerksomhet og kamuflerer andre deler av personligheten. Det er viktig å holde oppmerksomheten fast ved sunne og positive sider ved personen. Om en person lyver om mat og trening, betyr ikke det han han eller hun er et grunnleggende løgnaktig menneske. De kan absolutt være til å stole på – unntatt i dette.

Tiden det kan ta

Dessverre: Spiseforstyrrelser kan ta tid – noen ganger lang tid. Det gjelder også når man får profesjonell hjelp. Noen kan bli friske på få uker. Og noen helt av seg selv uten særlig hjelp. For andre kan det ta både måneder og år. Kunnskapen om dette gjør at tålmodighet blir en nødvendighet. Vi som er rundt tvinges noen ganger til å reflektere over hva som er passe tålmodighet.

Søk profesjonell hjelp

Helsearbeidere og andre hjelpere skal involveres. De nærmestes oppgave er å motivere aktivt til at det tas kontakt med lege, helsestasjon og andre. Det kan ta tid før hjelpen kommer, og det er ikke alltid den oppleves som god nok. Dessverre: Av og til må vi som står rundt motivere, mase og presse. Ja, da må vi det.

Lave terskler og høye kompetanser

En norsk rapport fra 2022 sier at 98% av offentlige helsepenger til spiseforstyrrelser går til spesialisthelsetjenestene. Dette er tjenester som kan streve alvorlig med kapasitet, især etter Covid19-pandemien, og som kan erfare sprengte døgnavdelinger i barne- og ungdomspsykiatrien og slitasje blant ansatte, og som er avhengige av at førstelinjetjenester raskt blir mer kompetente. Vi har således en kollektiv utfordring: Å heve kompetansene om spiseforstyrrelser i kommunene, førstelinjetjenestene, på helsestasjonene, blant lærere, trenere, ungdomsarbeidere og andre som møter barn og unge. Blant disse må vi bidra til at færre sier at «dette har vi ikke greie på». Vi må tenke nytt om tidlige tiltak. Spiseforstyrrelser kan være like vanskelige å forstå som å møte. Bredere og bedre kompetanser bidrar til å avmystifisere slike tilstander. De er faktisk mulig å forstå. Det er mye godt arbeid på gang. Og i Norge har vi to meget kompetente selvhjelpsorganisasjoner, Rådgivning om spiseforstyrrelser og Spiseforstyrrelsesforeningen. Deres rolle er uvurderlig.

Første bud: Ta vare på dere selv

Det er ikke alltid så enkelt, men vi som er nær må forsøke å være gode forbilder ved å ta vare på eget liv og velvære. Vi kan forsøke å avtale hvordan vi kan avlaste hverandre. Hvem kan vi dele ansvaret med? Hvem kan vi søke råd og støtte hos.

—

Skrevet av Finn Skårderud, psykiater, professor og forfatter, som en del av kunnskapssamlingen Psykisk oppvekst som ble lansert 1. juni 2022.

Denne siden er laget som en del av prosjektet Psykisk oppvekst og med støtte fra Gjensidigestiftelsen.

Referanser

Skårderud, F. (2022). Om å sette maten fast i hodet. Om kultur, kropp og kontroll. I Psykisk oppvekst. Barn og unges psykiske helse fra 0-25 år, s. 71-77. Oslo: Rådet for psykisk helse.

Skårderud, F. (2020). Sterk/svak. Håndbok om spiseforstyrrelser. Oslo: Aschehoug.

Andre ressurser

Stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelsesforeningen

Rådgivning om spiseforstyrrelser

Om Psykisk oppvekst

Psykisk oppvekst er starten på en helhetlig kunnskapsbank som vi i fremtiden håper vil bli nyttig for alle som jobber for, med og rundt barn eller har en spesiell interesse for barns oppvekstsvilkår og utvikling.