Sammendrag
De aller fleste ungdom og unge voksene har i dag co-joint-vennskap. Det vil si vennskapsrelasjoner som er etablert og pleies både fysisk og på nett. Gjennom denne artikkelen følger vi 21 år gamle Embla som fikk sin første nettvenn da hun var 13 år.
Hennes nettvennskap har økt i antall, de springer hovedsakelig ut fra nettsamfunn og holder seg der. Embla synliggjør likheter og forskjeller mellom fysiske og virtuelle vennskap, noe som for mange forblir ureflektert fordi co-joint-vennskap har flytende grenser mellom fysisk og virtuelt samvær. Emblas historie tydeliggjør at de to samværsformene kan være likestilt, men samtidig ende i to ulike erfaringer av å være sammen alene.
Emblas blikk pendler mellom mobilen hun holder i venstre hånd og laptop-skjermen på skrivebordet. Høyre hånden jobber flittig på tegnebrettet knyttet til laptopen. På mobilen vises et bilde av en ung jente fra et Fantasy-spill. Hun gjør figuren til sin egen komposisjon via tegnebrettet. Jeg ble kjent med Embla i 2013, for snart åtte år siden nå. I en toårsperiode var jeg med Embla og andre ungdommer som deltok i organisert friluftsliv. Fra å bidra i forskning om opplevelser i og med natur blant ungdom (2020), har flere av dem nå blitt med videre i et nytt forskningsprosjekt om unge kvinners (digitaliserte) hverdagsliv. Denne artikkelen trekker tråder mellom erfaringer av 1) å være fysisk sammen med andre, men alene: Embla har alltid med seg skisseblokk, også på turer. Så fort bålet var tent satt hun der med blokken sin og tegnet, mens andre pratet og holdt på med andre ting rundt henne. Embla var alene, men samtidig sammen med de andre i gruppen. Tegningene som ble til ved bålet hadde tilknytning til Fantasy-spill Embla spilte. I dag fletter hun sin store lidenskap; dataspill og tegning, til utdannelsen. Hennes liv på nett er ufravikelig sammenfiltret med hennes bevegelser, tanker og valg i hverdagen. Drømmene og tankene hennes, mye av hverdagsgleden og nesten all tid er knyttet til å spille selv, observere andre spille og deltagelse i nettbaserte samfunn knyttet til spill. Embla gir oss slik et innblikk i 2) å være sammen på nett, men alene i rommet. Små øyeblikksbilder av å være fysisk sammen alene (1), danner et bakgrunnsteppe for forståelsen av artikkelens omdreiningspunkt, nettvennskap (2).
Teksten belyser og diskuterer også tidligere forskning om digital påvirkning, men hovedfokuset er på Embla. Gjennom Emblas erfaringer får vi et innblikk i hvordan hun opplever og beskriver nettvennskap og fysiske vennskap som likeverdige, men ikke identiske. Hennes ordlegging er til tider motstridende når nettvennskap tilsynelatende undergraves. Dette synliggjør hvordan hun dras av rådende formuleringer om hva som er ekte og uekte. Slike rådende formuleringer utfordrer også forskere og spillverdenen. Eksempelvis betegnes livet på nett som motsatsen til termen «In real life/IRL». Embla ordlegger seg i tråd med en slik dualistisk tankegang, helt til hun forstår at jeg ser bak ordene hun har brukt. På tross av inkonsekvente ordleggelser, tydeliggjør Embla at de to samværsformene kan være likestilt, men samtidig ende i to ulike erfaringer av å være sammen alene.
En sammenfiltret digital og fysisk hverdag
Det er ikke lenger slik at det digitale univers bare er en del av arbeidshverdagen og noen avgrensede timer på fritiden. Med smarttelefonen har vi internett i lomma (Eriksen, 2021; Waltorp, 2020), det fysiske og digitale er blitt uløselig sammenfiltret og til dels en ureflektert selvfølgelighet. Noen går så langt som å si at smarttelefonen er blitt en forlengelse av kroppen. Og vi kan si vår nå, for internett og smarttelefoner er ikke lenger forbeholdt de få eller den voksne befolkningen. Ifølge Medietilsynet (2020) er 90 % av Norges 9-åringer på sosiale medier, og tall fra Norsk mediebarometer (SSB 2020) viser at tilnærmet alle er på sosiale medier fra 13 år og oppover. I alderen
16–24 år oppgir 100 % av de spurte kvinnene å være på nett, med gjennomsnitt skjermtid på rundt 4 timer og 50 minutter. Aktiviteten på sosiale medier ser ut til å avta noe med alder, dette stemmer også med mitt materiale. Når det gjelder dataspill i samme aldersgruppe skårer menn over dobbelt så høyt som kvinner. Hadde Embla deltatt i undersøkelsen er jeg usikker på hvordan hun hadde svart på antall spilletimer. Hun spiller, men ser også på andre og deltar aktivt i sosiale nettsamfunn knyttet til spillene – såkalte fandom (et domene for de mest hengivende fans knyttet til en hobby, sport, serie osv.). Ifølge Medietilsynet har nesten ni av ti 13-18-åringer mye kontakt med vennene sine i sosiale medier. Halvparten sier at de møter folk med samme interesser som seg selv, mens nesten fire av ti deler ting som er viktige for dem i sosiale medier. Embla fikk sitt første nettvennskap i en alder av 13 år, da knakk hun den engelske chat-koden. I dag har hun mange og nære nettrelasjoner.
Vi vet at digitalt samvær kan være fysisk i den forstand at en berøres om ikke fysisk så følelsesmessig. Feltnotatene viser at digital tilstedeværelse påvirker kroppslige prosesser som sinne, kjærlighet, engasjement, latter og tretthet. De fleste berøres kroppslig av ulike former for digitalt samvær, men ifølge Embla er det vesentlige forskjeller i hvordan nærhet oppstår, oppleves og spilles ut.
Nettvennskap
I mars 2020 stenger Norge ned grunnet pandemi. Dette gjør at feltarbeidet fra april til begynnelsen av juni foregår over Zoom eller Messenger, begge kommunikasjonstjenester som muliggjør videosamtaler. Samtalene våre dreide seg om (studie)livet,
karantene og mimring om tiden da de deltok i organisert friluftsliv. De syv unge kvinnene er jevnt over enige: digitalt samvær tilfredsstiller behovet de har for å treffe venner og familie. Å henge ut og prate over nett er det samme som å møtes fysisk hevder de. Jeg får innblikk i digitale spill- og filmkvelder, samt virtuelle bli-kjent-studentfester. Jeg spør om de savner å sitte ved siden av hverandre. Svaret er nei. Embla sier kjekt at karantene er det beste som har skjedd henne. Hun liker ikke å være ute. Nå kan hun leve livet slik hun ønsker, hjemme og helst foran skjermen, spille, tegne og chatte.
Tidlig sommeren 2020 åpnes Norge igjen, og jeg sitter på sofaen hjemme hos Tiril. Fingrene hennes glir rask og rytmisk over tastaturet. Med jevne mellomrom brytes rytmen av en stemme som overdøver tastetrykk. En studievenninne dukker opp nede i hjørnet av pc-skjermen for korte utvekslinger om deres fellesprosjekt. Tiril, som absolutt alle de unge prosjektdeltagerne, har det Zalk, Kerr og Sattin (2014) kaller co-joint -vennskap. Det vil si vennskapsrelasjoner som er basert og pleies både fysisk og på nett. Tiril og Selma, som begge kjenner Embla, beundrer hennes evne til å danne nettvennskap. De forstår ikke hvordan hun klarer det, og Embla vet at de beundrer henne litt for dette. «Jeg har prøvd å få nettvenner, men jeg bare får det ikke til», smiler Tiril. Embla, derimot, hun beundrer venninnenes evne til å småprate med hvem som helst. De får venner og bekjentskap overalt, det klarer ikke hun. Embla tror de mangler en lidenskap, som spill, som er det som ofte gir liv til nettvennskap. Embla må oppleve en felles interesse for å klare å prate med andre. Dette gjør at hun har flere utelukkende nettvennskap (van Zalk et al., 2014), venner hun aldri har møtt fysisk.
Allerede i en alder av åtte til ti år står spørsmål om aksept, popularitet og gruppetilhørighet sterkt blant både gutter og jenter. Evnen til å reflektere rundt interaksjonssamspill leder ofte til gruppetilhørighet knyttet til interessefellesskap i ungdomsårene. Det å høre til blir en identitetsskapende og seriøs beskjeftigelse (Broch, 2020; Corsaro, 2015). Ikke alle lykkes, og Zalk et.al (2014) trekker frem at behovet for minimum ett nært vennskap er viktig tidlig i tenårene. Det var nettopp da Embla for alvor ble aktiv i ulike nettforum. Hun finner vennskap hun sier gjør dagene lysere. Å ha venner med felles interesser virker avgjørende for hennes selvfølelse. Det var ingen på skolen eller i omgangskretsen som forstod hennes dype og inderlige interesse for spill. Det å kjempe for sosial aksept kan oppleves som en kamp om «liv og død». Redselen for sosial død (Broch, 2020), det å falle utenfor fellesskapet, kan sette store begrensninger på unge menneskers utfoldelse. Jevnaldrende blikk kan fort bli truende, og redselen for å gjøre noe feil eller ikke se bra nok ut kan bli påtrengende. Embla er usikker og tilbakeholden, og kan derfor virke hard og uinteressert.
Tilbakeholdenhet og sjenanse kan vanskeliggjøre nære vennskap og bli et hinder i en fysisk hverdag, men en motivasjon for å søke nettvennskap. Nettvennskap kan ifølge Zalk et.al (2014) gi en økt følelse av kontroll. For de som føler mindre støtte i den fysiske hverdagen, kan gamingverdenen bli en komfortsone (Prochnow, Patterson, & Hartnell, 2020), men det eksisterer lite kunnskap om kvaliteten på nettvennskap (Frederick & Zhang, 2021). Henderson og Gilding (2004) trekker frem hvordan den umiddelbare tilstedeværelsen av et annet menneske blir borte over nett. Særlig om kontakten starter i chatterom slik den alltid gjør for Embla. Fremtoning og kroppsspråk i fysiske møter kan i noen tilfeller skape avstand og usikkerhet, i en chat er det ordene som blir viktigst. Embla forklarer meg stegene i hvordan nettvennskap oppstår. Først kommenterer hun for eksempel noens illustrasjon fra et spill. Kommer det et svar, diskuteres kanskje illustrasjonen. Flyter samtalen, flyttes den inn i en privat chat, vennskap er da i etableringsfasen.
Vennskap holder seg og utvikler seg i chatrommet, forklarer Embla. Og ifølge Henderson og Gilding (2004) oppnås intimitet raskt i slike nettfora. Deres studie bygger på intervjuer av 17 chatrombrukere med gjennomsnittsalder på 28 år. En gamer sier han deler trollmansproblemene sine på nett, men når han selv har problemer deles de ansikt til ansikt. En jente forteller hvordan hun føler seg friere i chatten og tar flere sjanser. Om noe uønsket oppstår kan hun bare logge av. Historiene sammenfaller med Emblas.
Vennene på nett er først og fremst nære gjennom felles spillentusiasme og tegning, og det er enkelt å logge av.
Embla sier hun aldri utleverer og sjeldent uttaler seg i et offentlig chatterom, men hun dras med inn i intense diskusjoner om spillkarakterenes legning, etniske opphav og kjærlighetsliv. De nære relasjonene, for Emblas del, utfolder seg privat og bygger på en felles lidenskap. En lidenskap de fleste som er fysisk til stede rundt Embla ikke klarer å følge henne i, noe som tilsynelatende har ført til tidvis ensomhet. I dag har hun etablert bånd på tvers av landegrenser og tidssoner basert på felles interesser. Hun understreker at følelser knyttet til alt som skjer utenfor spillverdenen deler hun først og fremst med Tiril og Selma. Når hun ikke får tak i dem, hender det hun tyr til chatten. I tunge perioder fordeler hun problemene sine mellom forskjellige nettvenner, men er redd det kan bli for mye, at de skal føle de blir hobbypsykologene hennes.
Det er gjerne i det øyeblikket hobbypsykologen trengs, at behovet for fysisk nærhet og trygge relasjoner trer frem. Slike øyeblikk synliggjør graden av tilknytning en relasjon rommer (Bowlby, 1972). Det blir etter hvert klart for meg at Embla også deler sårbarheter med nettvenner, men de er ikke førstevalget. Førstevalget er Tiril og Selma. De deler ikke interesser, men utstråler trygghet i sitt nærvær. Hun vet de ringer om hun skriver i chatten at hun har det vondt. Om det tar tid og hun trenger å ventilere er det alltid noen på nett. Hun har seks nære nettvenner, to hun chatter med daglig i alt fra ti minutter til flere timer. At de alltid er der «betyr jo at de også er hjemme», sier hun. Slik jeg forstår Embla, er det godt å vite at hun ikke er alene om det, å være hjemme. Slik er nettvenner viktige, men behovet for fysiske venner er tilstedeværende.
Fysiske vennskap
En augustdag krysser Embla og jeg gata ved Operahuset etter noen timer sammen på biblioteket. Hun sier at nettvenner ikke er som «ordentlige venner». Jeg lurer på hvem som er hennes ordentlige venner. Hun har ingen. «Jo, hva med Tiril og Selma?» foreslår jeg. «Nei, de er som familie og har sine egne liv. De prater mye og er sosiale, de går på kafe og fester og sånn. Jeg drar hjem». Vennskap kan forstås som en interpersonlig relasjon mellom individer med gjensidig hengivenhet og tilknytning (Frederick & Zhang, 2021). Følger vi denne definisjonen har Embla helt klart ordentlige venner både på og utenfor nettet. Det har hun tydelig vist, uten å bruke begrepet venn. Ordbruken reflekterer at nettvennskap er ikke helt det samme som fysiske vennskap, og nære fysiske vennskap er en mangel for Embla.
Biblioteket er et møtested for henne, her sitter hun ofte sammen med tre studievenninner og leser eller tegner. Det fine med biblioteket er også at «det er ikke så nøye om vi ikke prater hele tiden», skyter hun inn. Når de først kommer prater de kanskje litt. Også sitter de der ved siden av hverandre og gjør det de selv liker. Det er fint å være sammen om å gjøre det en liker. Sitte der ved siden av hverandre. «Det er annerledes enn å møtes gjennom nettet», sier hun. «Det er godt å være i nærheten av andre [kropper]». Det er så fint å være der sammen, «det er annerledes enn å sitte der [biblioteket] alene», gjentar hun.
Folkebibliotekene er viktige og kjærkomne samlingssteder på tvers av generasjoner og kulturell bakgrunn. Sosialantropolog Fagerlid (2016, p. 110) omtaler biblioteket som et sted en er skjermet sammen, det er «litt hjemme, litt jobb og litt offentlig på en gang». Videre beskriver hun hvordan det å møte de samme menneskene over tid i kjente omgivelser, kan skape relasjoner også til mennesker en ikke kjenner. Ved Universitetsbiblioteket trekker studenter frem hvordan de påvirkes av lyd, lys og lukt fra de materielle omgivelsene og andre menneskers nærvær (Fagerlid, 2017). Med Embla i minnet tenker jeg at hun opplever en sameksistens, hun blir en del av det pulserende livet som omgir henne på biblioteket. Hun opplever det når hun er der alene, men enda sterkere sammen med venninnene. Det er ikke samtalene med venninnene hun trekker frem, men den kroppslige nærheten. Hun kan være alene i sin egen verden, om hun tegner, spiller eller jobber med en innlevering: Alene, allikevel sammen.
Også da vi var på turer sammen satt Embla ofte litt for seg selv ved bålet med tegneblokken, men det var alltid andre deltagere og aktivitetsledere som kom bortom, tittet og pratet litt (Broch, 2020). Hver tegning, hver figur hadde sine historier og ofte satte hun dem sammen til tegneserier. Livet online skapte liv på blokken som ble ivrig delt med enhver som ville se og lytte. Det er litt som på biblioteket. Embla er mye alene, men likevel sammen med andre. Kanskje motsatt av når hun er på nett. Der kreves det at hun gjør seg synlig gjennom tastetrykk, ordene etablerer bånd mens hun fysisk sett sitter alene.
«Med Tiril og Selma er det enklest å møte dem, så de kan se hele meg. Du chatter ikke med dine ekte venner, du snakker med dem. Samme med klassekamerater, du chatter ikke med dem. Jeg chatter ikke med venner. Å chatte med nettvenner krever et helt annet språk enn å snakke sammen muntlig».
Embla beskriver nære vennskap både på nett og fysisk. Men hva gjør noe til ekte vennskap? Tilknytningen forsterkes tilsynelatende av fysisk nærhet, en utilgjengelig faktor i nettvennskap. Menneskers samhandling påvirkes av kontekstuelle tegn. Tanker, bevegelser og impulser er ofte responser på øyeblikkets omgivelser. Nevrovitenskap har avdekket at et eget bevegelses-kontrollsystem aktiveres av andres bevegelser (Streeck, 2015). Chatterom, men også digitalt visuelt samvær forflater mellommenneskelig persepsjon fordi samhandlingen reduseres til den hørbare og visuelle dimensjonen. Taktile stimuli forsvinner.
Bevegelser beveger, skriver Skårderud (2020, p. 11), kroppslige bevegelser «er også forflytninger i det sosiale og psykologiske». Han argumenterer for at mennesker ikke har kropper, de er kropper. Ifølge Collins (2020) kan det oppstå en likesinnet energi og rytmisk kroppslig aktivitet når kropper beveger seg i nærheten av hverandre. Videre fremhever Collins at god kommunikasjon innebærer felles fokus og oppbygning av delte emosjoner, noe som igjen kan føre til rytme og flyt i samspill og tilstedeværelse. Dette, hevder han, oppleves sterkest når hele kroppen deltar, ikke bare syn eller hørsel.
I fysisk nærvær oppstår energistrømmer som bidrar til opplevde stemninger (Stewart, 2011), som utløser sanseopplevelser. Det sensoriske repertoar sitter i huden, i ledd og muskler og påvirker pust og hjerterytme. Samspillet med andre kroppslige prosesser, som utskillelse av kjemikalier påvirker sinnstilstanden, som sammenbinder det hele til komplekse følte erfaringer (Collins, 2020). Slik kommuniserer kropper også uten ord.
Da Embla satt alene ved bålet var hun likevel sammen med og absorberte kommunikasjon fra andre kropper som satt eller beveget seg i nærheten av henne. Når en kropp blir helt stille i et nettmøte forsvinner den ut av bildet, chatten krever at du produserer ord. Først når det blir mer bevegelse eller en griper ordet får en plass på skjermen igjen. Ved bålet var Embla til stede selv når hun ikke deltok i samtalen. Også naturen har en tilstedeværelse gjennom vind, bølgeskvulp, lukten av sjø, myr eller skog og lyder som fuglekvitter. Dette er felles signaler fra omgivelsene som de ulike kroppene sanser selv om de tas inn ulikt. Sanseblandingen gir grunnlag for felles opplevelser som ofte forblir ureflekterte.
Pandemien har vist oss at studenter ikke liker å ha kamera på ved digital undervisning (Møller, 2020). Embla er enig. I fysiske rom flytter blikket seg etter ulike signaler, du forsvinner inn i andre bevegelser og delte oppfatninger av hva som foregår i rommet. Skjermen krever en strengere tilstedeværelse i undervisningsrommet og et blikk som virrer blir tydelig og en oppfattes raskt som ukonsentrert. Alle studiens deltagere gjenkjente situasjonen ett drøyt år inn i pandemien. Også i digitale vennesamtaler blir tilstedeværelsen fjernere og deltakerne raskere ukonsentrerte.
Dette kan henge sammen med at det digitale bildet alltid er noe forsinket og direkte øyekontakt aldri oppnås fult ut (Collins, 2020). Hvem ser på hvem på delte skjermer? Collins understreker at det er utmattende å ha seg selv i skjermbildet, det er ingen naturlig del av samtaler med andre. En får ikke gitt seg hen til det som skjer, eller muligheten til dyp innlevelse i samtalen med andre minsker. Å være sammen digitalt er ikke det samme som å være sammen fysisk, ingen prosjektdeltagere mener det nå. De lengter etter det fysiske møterom, og ønsker å være sammen digitalt når de selv føler for det. Embla elsket, og elsker fortsatt, sitt digitale liv – for henne medførte ikke pandemien en digital omveltning. Embla skiller seg ut fra de andre fordi hun har utviklet rene nettvennskap og har få co-joint-vennskap. Nettvennskapene er en stor og viktig del av hverdagen hennes, men noe mangler i de digitale møtene som ikke handler om hvor ekte vennskapet er eller hvor dypt. Det handler om opplevelsesforskjeller.
Likestilte vennskapsformer, men nettet alene er ikke nok
«Noen ganger blir hodet for fullt, og da kan en blåse det ut. Det er noe av grunnen til å få meg nettvenner. Jeg ble gladere av å møte noen som likte det samme som meg. De forstod tegningene mine. Også da jeg satt med eksamen, da var det nettvennene som fulgte meg gjennom det. Jeg jobbet gjennom natta, og da sover jo alle her, da tittet de innom og sa hei. Det var en veldig god følelse, jeg var liksom ikke alene».
Embla vet jeg skal skrive hennes historie, og det rører noe ved henne. Øynene hennes møter mine og blikket er festet. Det er ikke så ofte slik, hun kaster som regel raske blikk eller viser ivrig frem nettlivet. Jeg gjentar noe av det jeg har lært av henne om nettvennskapets gleder og mangler. Hun reiser seg, nesten hopper, med blanke øyne: «Jeg er så glad», utbryter hun. «Du har forstått det, at nettvennskap er EKTE!»»
Embla er den første unge kvinnen i den pågående studien om digitalt hverdagsliv som satte ord på lengselen etter fysiske møter, noe andre deltagere tok for gitt da studien startet 4. april 2020. Dette året ble livet for de aller fleste preget av et skifte fra fortrinnsvis fysisk sosialitet til digitale samvær. Forståelsen av det digitale er nå i endring hos flere prosjektdeltagere, de har fått erfaringer som Embla allerede var seg kroppslig bevisst. En påtvunget økt digitalisert hverdag har berørt mange unge voksene, og tydeliggjort betydningen av kroppslig bevegelse i naturområder (Venter, Barton, Gundersen, Figari, & Nowell, 2021) og betydningen av å være fysisk sammen med andre. Nå setter de aller fleste prosjektdeltakerne ord på hva digitale samvær ikke tilfredsstiller. Kvinnene er bevisgjort manglende kroppsspråk, økt fokus på seg selv (grunnet skjermbildet) og savnet etter kroppslig nærhet og de mangfoldige signalene som eksisterer i fysisk delte rom.
De aller fleste i dag har co-joint-vennskap. Collins (2020) viser til at det var en tendens blant unge å kommunisere via tekst heller enn muntlig også før pandemien. Embla og de andre unge kvinnene viser at noe skjer med relasjoner når én dimensjon overtar kommunikasjonen og nærmest utsletter den andre, når det ikke lenger er et mulig valg mellom å møtes fysisk eller digitalt.
Embla har visualisert hvordan fysiske og digitale vennskap kan være likestilte og begge «ER EKTE». Men hennes skille mellom de to formene gir grunn til en liten uro, for det kan se ut som om digitalt samvær, uansett hvor intimt og nært det kan utvikle seg, ikke kan erstatte behovet for nærvær av fysiske kropper. Å være alene sammen med folk rundt seg, kan ikke erstattes av å være digitalt sammen, men alene bak skjermen. Samværsformene kan derimot utfylle hverandre.
