Nødvendige tannhelsetjenester må inn i frikortordningen
Av: Håkon Skard, president i Norsk psykologforening, Lars Lien, leder i Norsk psykiatrisk forening, Espen Gade Rolland, leder i NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus, Heming Olsen-Bergem, president Den norske tannlegeforening og Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
Så hva skal til for at munnen blir en del av kroppen i helsepolitikken?
Tannhelseutvalget har i sin utredning NOU 2024: 18 En universell tannhelsetjeneste foreslått at alle skal ha rett til nødvendige tannhelsetjenester. I mars gikk høringsfristen ut, og 116 ulike instanser har spilt inn. Vi er mange som er enige i at tannhelsetjenesten må bli universell, deriblant undertegnede som representerer store og relevante yrkesgrupper fra sykepleierne, psykologene, psykiaterne og tannlegene.
Tenner må få nødvendig helsehjelp
Det viktigste vi kan gjøre for å forebygge alvorlige helseproblemer i munnhulen, er å lage en frikortordning der munnen er med. Tannhelseutvalgets forslag er at dagens frikort for helsetjenester også skal omfatte nødvendige tannhelsetjenester. Vi snakker ikke om kosmetiske og estetiske preferanser, men den behandlingen som er nødvendige for å opprettholde en sunn munn og tenner som virker. Frikortet vil være er et viktig virkemiddel for å sikre en universell og likeverdig tjeneste på linje med øvrige helsetjenester. I tillegg må det innføres et egenandelsfritak for mennesker i sårbare situasjoner, både i tannhelsetjenesten og i helsetjenesten for øvrig. Det gir ikke praktisk mening at nødvendig helsehjelp ikke skal omfatte akutt og nødvendig hjelp til det som ofte kan være smertefulle tilstander.
Psykisk helse er tannhelse, og omvendt
Noen er spesielt plaget av dårlig tannhelse, blant annet mennesker med alvorlig psykisk lidelse og samtidig rusmiddellidelse (ROP-lidelser). Mange mennesker med ROP-lidelser har nedsatt evne til å ivareta egen tannhelse, og rusmidler som kokain, amfetamin, cannabis og alkohol kan på lik linje med ulike legemidler føre til munntørrhet, som igjen gir betydelig risiko for karies og tannkjøttsykdommer. Kombinert med mangelfull oppfølging av tannlegen, ofte grunnet dårlig økonomi og kanskje også traumeerfaring, kan resultatet bli så dårlige tenner og munnhelse at det kommer i veien for reetablering av et godt og verdig liv. Tanntap og mangelfull munnhygiene kan utgjøre en stor psykisk belastning, og dårlig munnhelse kan derfor ha en betydelig innvirkning på selvtillit og selvfølelse. Når også livsmuligheter blir påvirket, i form av eksempelvis dårligere jobbutsikter, påfører vi ytterligere marginaliseringsrisiko av mennesker i allerede sårbare situasjoner. Det vil på alle nivåer være lønnsomt å bidra til en munnhelse som kan holde og få folk i arbeid.
Smidige løsninger og hjelp der du bor
Første bud for å gi mennesker med forhøyet risiko for dårlig munnhelse nødvendig hjelp er at hjelpen faktisk finnes i geografisk nærhet av der du bor. Tannhelseutvalget beskriver en sentralisering av de offentlige tannhelseklinikkene som i dag gjør et tilbud vanskeligere tilgjengelig for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet. Vi trenger en tannhelsetjeneste som er oppsøkende, tilpasningsdyktig og i størst mulig grad økonomisk dekket hvis vi skal nå denne gruppen. Da må vi også samhandle bedre.
For å få det til må vi utvikle og ta i bruk samarbeidsløsninger mellom psykisk helsetjenester i kommunene, psykisk helsevern og tannhelsetjenestene. Alle helsetjenestene, offentlige som private, må være med i løftet for å sikre mennesker i sårbare situasjoner ved hjelp av et tett og koordinert samarbeid. Det er avgjørende for å kunne tilby helhetlige helsetjenester fra sykepleier, psykolog, psykiater og tannlege.
Et eksempel er det tilrettelagte tannhelsetilbud TOO til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling. Behandlere møter i dag pasienter med komplekse tilstandsbilder som krever ressurser og kunnskapsbaserte tverrfaglige tilbud. Pasientene risikerer på grunn av store geografiske ulikheter å møte lange ventelister, og vi mener derfor TOO bør lovfestes.
Det blir også viktig å vurdere samspillet mellom taushetsplikt og opplysning om rettigheter til, tilbud om og tilgang til nødvendig helsehjelp. Tannhelsetjenesten har ikke vært prioritert i nasjonale digitale samhandlingsprosjekter, så det haster å utvikle gode digitale løsninger. Dette er en forutsetning for sterkere samhandling og forenklede prosesser opp mot andre helsetjenester.
Kompetansen må på plass
Viktige forutsetninger for en frikortordning som fungerer er at kunnskapen om den klare sammenhengen mellom munnhulesykdommer og somatiske og psykiske helseplager systematisk må integreres som et tverrfaglig perspektiv. Det vi beskriver er et paradigmeskifte i måten å forstå sammenhengene i kroppen på. Kunnskapen finnes, men den må systematiseres og gi synergieffekt i helsetjenesten. Vi må kunne mer om hverandres områder begge veier – og særlig der pasientene er i risikogruppene. Utdanningen for samtlige helseprofesjoner må løftes for å få inn dette helhetsperspektivet om sammenhengen mellom munnhelse, og somatisk og psykisk helse. Slik at videreutviklingen av helhetlige helsetjenester og et samlet og godt tilbud kan bli levert.
Vi vet av SSB-tall at 329.000 nordmenn ikke har råd til å gå til tannlegen. Tallet er tilnærmet doblet fra 2011, da 166.000 personer var i samme situasjon. Hva dette vil medføre for folkehelsa på sikt, kan vi bare spekulere i. Men med den kunnskapen vi har om tannhelse sett opp mot denne negative utviklingen, mener vi at det ikke bare er behov for en tannhelsereform, men en helhetlig helsereform. Vi kan ikke la store grupper risikere å stå utenfor samfunnet med helseplager vi lett kan forebygge. Derfor bør det være et lett valg å finansiere nødvendig helsehjelp som også inkluderer munnen.
