Terapi og tro: Barns rettigheter forsømmes

– Mange tenker at hvis barnet ikke er aktiv i menigheten, så betyr det døden og dommedag for barnet. Derfor er det vanskelig å hevde slike rettigheter, sier leder i Hjelpekilden, Hilde Langvann. FNs barnekonvensjons paragraf 14 slår fast at barn har tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. I fjor fikk organisasjonen Hjelpekilden nærmere 500 henvendelser, og tallet øker stadig. Kunnskap om å støtte barn i ekstreme, religiøse miljøer er mangelvare i barnehage, skole og hjelpeapparat.

Redd Barna, Hjelpekilden og Født Fri samarbeider for å påvirke myndighetene til å gjøre noe med den vanskelige situasjonen unge i religiøse bruddprosesser har. I rapporten «Små sko, stor tro» forteller en rekke unge voksne hvordan det har vært å vokse opp i strenge, religiøse miljøer. I rapporten står det at barn må svare på spørsmål som «har du onanert» til forstandere i menighetene. Noen får høre at de er «djevelens barn» og at verden utenfor menigheten styres av onde krefter. «I mitt liv er det mye trusler. Vi lærer om straff fra Gud, om onde krefter som kan gjøre oss syke, gi oss feil tanker og føre oss til fortapelse. Dette gjør at jeg ofte er redd, samtidig som det er vanskelig å snakke om hvorfor.» Langvann sier Hjelpekilden ikke klarer å hjelpe nok. – Vi kobler sammen personer som trenger noen å snakke med. Mer alvorlige henvendelser der utbrytere trenger profesjonell oppfølging, er ikke like lett. Vi har en liste over gode psykologer, men kapasiteten er ikke stor nok. Når utbrytere tar kontakt med fastlegen, bør de ha rett til oppfølging og terapi for å forebygge psykiske skader, sier Hilde Langvann.

En som har vært med i undersøkelsen ble kastet ut av menigheten sin da han var 24, fordi han sto fram som homofil. Jeg møter «Andreas» på en kafe i Oslo der han nå bor. Han vokste opp i «bibelbeltet» der frikirke­miljøet sto sterkt. Andreas ønsker å være anonym, for ikke å belaste foreldrene som fortsatt er i menigheten. Andreas har ingen alvorlige traumer fra sitt gamle miljø, men har hatt det vanskelig med brudd og tap av nære relasjoner og nettverk. – Det var et sjokk å begynne på videregående og møte storsamfunnet. Jeg var veldig utrygg i den store, stygge verden. Min verden var beskyttet og god. Jeg følte meg veldig sårbar. I menigheten hadde jeg vært involvert og engasjert, og vi lærte bare én sannhet. Vi hadde privatskole og egne fritidsaktiviteter som eget fotballag og korps. Det var aldri noe kritisk input noe sted. Før vi begynte på videregående, ble vi advart mot en «risiko» der ute, og mot «fortrolig omgang med utenforstående». Jeg fikk et helt overfladisk forhold til medelevene mine på skolen, og deltok ikke i bursdager og slikt, sier Andreas. – I menigheten hadde de fortalt meg at skolen kom til å lære meg løgner som Darwins utviklingslære og at homofili er vanlig. Men etter hvert skjønte jeg at jorda ikke var 6000 år gammel. Og at folk var snille, selv om de ikke var i menigheten, forteller han.

Da Andreas forsto at han var homofil, bestemte han seg for å leve ut sin legning. Foreldrene tok ham med til menighetens forstander, i håp om at han kunne snakke sønnen til rette, uten resultater. Det endte med eksklusjon. Raskt mistet han store deler av nettverket sitt. Bestevennen sa at de ikke kunne være venner mer. Foreldrene opplevde stort statustap. Andreas kjenner andre utbrytere som har fått større problemer enn han fikk, og synes det er viktig å bli møtt med forståelse i hjelpeapparatet. – Det må være kompetanse og tilbud om hvordan man møter utbrytere. Ikke bare sjokkreaksjon som ikke gir noe, som «oi, det var grusomt, det var sykt!». Han savner fortsatt litt sitt gamle trosmiljø, selv om han nå er vanlig statskirkegjenger. – Det blir litt tamt, ikke like mye krutt. Som å drikke brus når du er vant til alkohol, sier Andreas med et smil: – Jeg savner inderligheten og hengivenheten, fellesskapet om en større idé, men vil ikke tilbake til det. Jeg synes synd på dem som sitter igjen.

I dag det 14 nye søknader i Kunnskapsdepartementet om oppstart av privatskoler på bakgrunn av tro og livssyn. Regjeringen vil øke kapitaltilskuddet til privat­skoler i Norge. Hilde Langvann fra Hjelpekilden er opptatt av forebygging av sosial kontroll i fundamentalistiske kristne og islamske miljøer. – Kan man forebygge skader fra usunn tro ved å nekte religiøse privatskoler statsstøtte? – Det er for lite oppfølging og kontroll av slike skoler. En lov om privatskoler som hindrer integrering, innebar at muslimske skoler ble stoppet. Men ungdom fra strenge kristne privatskoler som skal ut i storsamfunnet, føler at de er i et fremmed land. De er ikke integrert i samfunnet og har kunnskapshull, sier Hilde Langvann.

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.