KOMMENTAR
I åpningssetningen av romanen Anna Karenina skriver Lev Tolstoj «Alle lykkelige familier er like; mens hver familie som er ulykkelig er ulykkelig på sitt eget vis». Selv om det er vanskelig å bekrefte om alle lykkelige familier er like, viser den andre delen av denne påstanden til et fenomen som gjelder alle oss som tidvis strever med vår mentale helse. Vi kan ha de samme plagene, de samme symptomene og til og med de samme diagnosene, men vi lider og strever alle på vår egen, særegne måte. Vår psykiske smerte er et dypt subjektivt og personlig fenomen, selv om temaene vi strever med er allmennmenneskelige.
Det er spesielt i psykoterapi dette fenomenet, altså vår helt egenartede måte å streve og lide på, blir tydelig. I den kliniske psykologien er det overordnet enighet om at psykoterapi er en effektiv behandling av psykiske lidelser. Samtidig har det i mange tiår vært steile fronter rundt hva psykoterapi er og hvordan den best kan praktiseres. Så steile har frontene vært, at den amerikanske psykologen Carol Travis har kalt det «en krig». En krig som ifølge henne blant annet handler om «… grunnleggende antagelser, politiske motiv, syn på menneskets natur og kunnskapens vesen …». Noe forenklet, på den ene siden befinner det seg en tilnærming til psykologisk behandling som kan beskrives som «medisinsk». Med andre ord at psykoterapi er noe, lik et medikament, som gis til en pasient med en spesifikk diagnose. En aktiv part som gir en aktiv kur bestående av et sett av prosedyrer som en passiv pasient tar imot.
På den andre siden befinner det seg et humanistisk perspektiv som ser på psykoterapi som en kompleks, dialogisk og interpersonlig prosess med gjensidig påvirkning mellom psykolog og pasienten. Som den amerikanske psykologen og forskeren Jonathan Shedler skriver: «… psykoterapi er et samarbeid og delt prosjekt mellom to mennesker som må streve for å skape mening sammen (…). Det er ikke en samling av standardiserte prosedyrer som kan reduseres til en stegvis manual. Det avhenger av empatiske undersøkelser av de mest private, personlige og dypt subjektive indre opplevelser. Dermed kan ingen psykoterapier være like».
I dag er psykologisk behandling dominert av metoder som lener seg på en medisinsk modell og forståelse av psykiske lidelser. Dette får direkte følger for hva slags psykoterapier, og dermed syn på menneskets mentale liv og lidelse, som får forrang og kan praktiseres. Typisk for dagens situasjon er at de fleste behandlinger som er «evidensbaserte» er kognitive terapier med korte forløp, diagnosefokus og konkret søkelys på et knippe av symptomer. Samtidig er det tydelig for klinikerne at våre pasienter kommer til oss på grunn av sammensatte og ulike lidelser som krever langvarig behandling. Diagnosefokuset i behandling av psykiske lidelser er problematisk av mange grunner. Diagnosene våre er lite pålitelige, de har en tendens til å stigmatisere og redusere mennesker til symptomer.
Denne ulikheten i synet på psykoterapi kan beskrives slik: Handler psykoterapi om å ta bort noe, symptomer, eller om å legge til noe, kreativitet og vitalitet? Jeg vil argumentere for at psykoterapi er en prosess som har potensiale til, blant annet, å kle vår smerte med et språk, avdekke de delene av oss som er forviste, og skape nye måter å forholde oss til oss selv, andre og verden på. Man kan argumentere, slik den amerikansk psykolog Bill Stiles gjør: Hensikten med psykoterapi er følsomhet for pasientens unike måter å være og lide på. Denne følsomheten trenger vi mer enn noensinne. •
Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.
