Synger om de stygge følelsene

– Det er skummelt å si «Ja, jeg har vært misunnelig». Det er en lite flatterende følelse, som føles stygg, sier Synne Sanden. På Wikipedia leste hun at misunnelse er en av dødssyndene i den katolske lære. – Det var vanskelig å innrømme overfor andre, men også overfor meg selv. Ved el-pianoet sitt i leiligheten i Oslo sitter hun og komponerer sanger. Musikken hennes beskrives som ekspressiv og eksperimentell popmusikk. Tekstene til hennes nye album Imitation kretser rundt følelser vi gjerne skjemmes over som misunnelse, selvforakt, usikker­het, ønske om å være en annen. I bunnen lå høye forventninger til seg selv. – Jeg er ikke en misunnelig person, men det er en følelse jeg kjente sterkt på i en periode da jeg slet med meg selv. Det er en menneskelig følelse som kommer og går, i varierende grad. De «stygge» følelsene er universelle tror jeg, og kan dukke opp på forskjellige tidspunkter i livet, sier Sanden.

Lenge slet hun med følelsen av å være mindreverdig, og følte selvforakt. Det var andre personer hun beundret, som hun følte seg underdanig overfor. Singelen Flower handler om det. – Det er historien om personer som jeg syntes var fantastiske på ulike måter, og som jeg følte meg liten i forhold til. Det var vanskelig å føle seg flink nok og bra nok. Det handlet også om personer jeg mente var veldig «gode» både som mennesker og musikere. Jeg glorifiserte mennesker jeg syntes var generøse og usedvanlig snille. Jeg skulle ønske jeg var mer som dem. Misunnelsen kunne være helt på detaljnivå, som at en annen sanger fikk til å synge så sterkt som hun selv kunne ønsket, eller at en annens musikkproduksjon var fullkommen. – Jeg husker at jeg følte skam da jeg var liten, fordi jeg syntes jeg burde vært tøffere og sterkere. Jeg fordømte meg selv som svak fordi jeg begynte å grine. Læreren min ga beskjed om at jeg måtte få meg et filter, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få meg det.

Da hun mistet moren sin som 15-åring, ble alt enda vanskeligere. – Sårbarheten ble forsterket etter det. Jeg grein hver bidige dag og slet med å være på skolen. Jeg var vant til å være en flink elev, og plutselig fikk jeg nesten ikke til noen ting. Det var vanskelig å være i et skolesystem. Jeg klarte ikke å skjule følelser. Det var lett å føle seg mislykket. Jeg hadde prestasjonsangst og så ned på meg selv. Også som voksen musiker kritiserte hun seg selv. I en periode var det som om hun mistet seg selv, fordi hun ville være en annen. Hun var forvirret og likte ikke seg selv. En terapeut sa til henne: «Du er veldig sensitiv». – Jeg svarte: «Ja, og det misliker jeg veldig!» Men så begynte jeg å jobbe med musikeren Thomas Dybdahl, som ville ha den sensitiviteten i musikken. Da jeg begynte å akseptere sårbarheten, følte jeg den mindre og mindre som svakhet. Det gikk an å være både sårbar, tøff og sterk, sier Sanden.

Thomas Dybdahl har vært med på å produsere det nye albumet, det samme har pianisten Bugge Wesseltoft. – Gradvis har jeg blitt bedre, selv om jeg fortsatt ikke er helt på topp. Jeg fant en ny versjon av meg selv som kan romme mer. Mye er det samme som den jeg var før, men jeg har mindre angst og er friskere. Jeg har utviklet en styrke. Sensitiviteten er en kilde til veldig mye smerte, men også til kreativitet, sier musikeren. Hun sier hun har blitt flinkere til å sette tydeligere grenser. Den nye musikken handler også om veien ut av det selvdestruktive. – Det har hjulpet veldig med en familie som har vært støttende og omtenksom. Faren min sier at jeg må lære at noe er godt nok, man kan ikke være fantastisk på alt, sier Synne Sanden. •

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.