Snart 40 år og tenåring

– Å kjenne at jeg har tilgang til meg selv, det har vært en oppvåkning, sier Ane-Martha Tamnes Hansgård. 

Vi møtes på en kafe i Oslo, hvor hun er på visitt. Hun bor i Berlin. Der jobber hun med flere filmprosjekter. «Diagnonsense», hennes selvbiografiske film, ble vist på filmfestivalen i Tromsø i januar og på filmfestivalen i Tessaloniki i mars.  Den beskriver 15 år med diagnoser, medisiner, fortvilelse og ikke minst utholdenhet. 

– Andre kan ha diagnoser og føle at det er bra. Dette er min personlige historie, sier Hansgård. 

– Først laget jeg en slags dagbok. Det var min måte å forstå hva som skjedde. I 2011 var jeg innlagt og følte meg helt på siden av samfunnet. Jeg ville vise hvordan det var å være psykiatrisk pasient. Så endret prosjektet seg mer til å bli en kritisk stemme. Jeg håper den skal skape debatt.

I filmen ser vi en ung jente som har det vanskelig på skolen og med venner. Foreldrene vet ikke hva de skal gjøre. Dette er inngangen til psykiatrien, ifølge Hansgård.  Vi ser også hvordan hun bestemmer seg for å søke mer informasjon om psykiatriske legemidler, hvordan medisinene virker på henne og hvordan det er å prøve å slutte med dem på egen hånd. Noen av klippene viser Ane-Martha som barn. Ett sted sier hun «Jeg må bevege meg for å tenke klart». 

– Da jeg var barn, kjente jeg mye. Jeg fikk digitalisert gamle filmer og bilder og så at når jeg var mest glad, var jeg i bevegelse. Så kom jeg inn i skolesystemet, og måtte sitte i ro. Det var begrensende, jeg fikk ikke tilgang til tankene mine, slik som kanskje andre har. 

Prøvde å slutte selv

Filmen har også scener fra sykehuset der Ane-Martha Hansgård var innlagt. Vi forflytter oss i korridorene mens en stemme leser fra journalen: «Det ser ut som Lamictalen hjalp på det depressive, men hun sliter en del med angst. Denne angsten kan best beskrives som agorafobi, særlig i situasjoner som tog, teater, fly, kino etc. Prøvde Valium 5 mg i slike angstanfall, og det har fungert.»

– På ett tidspunkt brukte jeg seks medisiner hver dag, forteller Hansgård.

– Jeg nærmet meg 30 år og hadde aldri kjent på min voksne kropp uten at den var medisinert. Jeg var avhengig av seks psykiatriske legemidler. Jeg kunne ikke sove uten. Jeg reiste til Sevilla i Spania for å slutte. Der lå jeg i sengen flere uker, uten å spise eller vaske meg. Så dro jeg tilbake til medisinene.

Hun prøvde i Norge også.

– Jeg ble sabla sjuk av å gå av angstdempende midler. Jeg var på en avrusningsklinikk og ble satt på andre medisiner for å klare å gå av mine medisiner.

Hun tar en ørliten pause.

– Der fikk jeg hallusinasjoner.

Ane-Martha Hansgård prøvde å slutte hjemme hos foreldrene. Filmen viser en gråtende Hansgård halvveis under dynen og en samling legemiddelpakninger.

– Prosjektet tok flere år. Fortsatt i dag våkner jeg og tenker oi, har jeg husket å ta medisinen?

Ny ungdom

Nå er det syv år siden hun sluttet helt med alle legemidlene, forteller Hansgård. Livet er helt annerledes nå. Hun forteller at hun føler at hun begynner på nytt.

– Det som har vært sårt er at det kunne vært annerledes. Det er litt rart, jeg nærmer meg 40 år og føler meg som en tenåring. Jeg har vært veldig sint, men det er viktig å ikke være bitter. Mitt håndverk er å være filmskaper, det skal jeg levere på.

Den seksjonen av filmfestivalen i Tessaloniki filmen hennes deltar i heter Film Forward. Disse filmene utfordrer konvensjonene og bruker et modig og vågalt filmspråk, står det i programmet.

– Det tok meg to år å komme på føttene igjen. Jeg flyttet til Berlin for å samarbeide med andre om filmprosjekter. Her kunne jeg være den jeg ville være, jeg identifiserer meg ikke som psykiatrisk pasient her.

På slutten av filmen endrer Hansgårds identitet seg tydelig også. Hun finner ut at hun er skeiv.

– Ja, det er merkelig! Jeg var sammen med Øyvind i mange år og han er fortsatt min beste venn. Men medisinene og diagnosene gjorde at jeg ikke skjønte det.

Ane-Martha Hansgård vil ikke at vi skal røpe så mye om slutten av filmen. Men hun vil gjerne formidle at hun har hatt en positiv endring.

– Filmen både er og er ikke avsluttet, jeg oppdager stadig nye ting, sier hun.

– Jeg håper at andre kan få et håp av den, at den ikke bare er systemkritikk, at man kan ha det litt gøy også. Det er kanskje farlig å si, for det er en alvorlig historie. Jeg prøvde å ta livet mitt, det er godt det ikke skjedde. Livet i psykiatrien ble brutalt for meg. Det var vanskelig å finne de gode tingene. Det gjelder å holde fast i det som er godt, å finne noe å holde tak i, sier hun. •