KULTUR
– Jeg begynte med paletten, altså fargene jeg velger fra, forteller Kaia Dahle Nyhus.
– Jeg ville få fram følelsen av kaos.
Faresignal og kos
Kaoset på skolen er tegnet med mørke grågule farger, skogen Pim vil gjemme seg i er grønn med oransje trær.
– Oransje er uro. Når den går mot rødt, er det kanskje et faresignal også, men rødt er kanskje til og med litt koselig. Gusjegrønn ville jeg bruke fordi hvis jeg tenker på korridorene på skolen, er det gusjegrønt, sier Nyhus.
Pim i boken blir ikke akkurat mobbet, men han føler seg ikke hjemme i klassen. Skolevegring kan ha med mobbing å gjøre. Pim blir en grevling, han graver seg ned under pulten, og forsvinner i skogen. Hverken skolen eller moren forstår noe av det.
– Jeg liker å tegne dyr. Spissmusa er redd, bjørnen er sint og grevlingen mer mystisk. Den er farlig og søt samtidig, og litt sjenert.
Både forfatteren og illustratøren har hatt skolevegring, forteller Nyhus. Hennes varte fra fjerde klasse og ut videregående.
– Jeg husker ikke så mye av hva vi gjorde for å bedre det den første tiden, annet enn at skolen var lite velvillig. I ettertid tror jeg det var angst jeg hadde, til tider så alvorlig at den gikk over i psykoser.
Bra til slutt
Som i de fleste bøkene av Gro Dahle går det bra til slutt. Faren forstår, og skolen slakker på kravene.
– Det gjelder å få noen med på laget, en spesialpedagog, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller barne- og ungdomspsykiatrien. Da blir det ikke bare foreldre som sier at ungen vår tåler ikke å gå på skolen. Akkurat i slike sammenhenger kan faktisk en diagnose, for eksempel ADHD, ADD eller Asperger, være til hjelp. Det gir en del rettigheter, sier Nyhus.
Til slutt får Pim lov til å komme før de andre om morgenen, og være inne på biblioteket i friminuttene. Hvordan det går videre får vi ikke vite.
– Dette er en fabel, sier Nyhus, og smiler. – Vi har et ideal om happy ending, en lys slutt. Vi vil gjerne gi barn som leser den håp om at det kan gå bedre. Man kan kanskje få en ny venn.
Både å kjenne seg igjen og ikke kjenne seg igjen i fortellingen kan være bra, sier hun.
– Bilder kan være slående, både språklige og visuelle. Jeg håper noen kan tenke «ja, det er sånn det føles!» når de leser den. Eller at de tenker «ja, det er sånn, men ikke for meg». Det kan være terapi i det. •
EN FABEL: – Vi vil gjerne gi barn som leser den håp om at det kan gå bedre. Man kan kanskje få en ny venn, sier Kaia Dahle Nyhus. (Foto: Line Fresti)
Forfatter og illustratør. Har illustrert seks bøker av Gro Dahle og utgitt seks bøker med egen tekst.
