Rus og rammer for ungdom

Mange unge bruker alkohol for å oppleve fellesskap, for å passe inn, bekjempe sjenanse og usikkerhet, men har samtidig ofte utfordringer med å håndtere selve rusen. De blir for fulle, syke eller kan havne i farlige situasjoner.

Rusmidler kan også brukes som en selvmedisinering ved psykiske plager, for å lindre ubehagelige følelser og mental smerte, for å håndtere vanskelige følelser eller midlertidig endre sinnsstemninger. Problemet er at alle rusmidler har skadelige bivirkninger, og over tid forsterker rusmidlene de ubehagelige reaksjonene.

Hvordan skal vi voksne forberede ungdommene våre på et selvstendig voksenliv? Noen barn løsriver seg tidlig, andre sent. Alle unge trenger rammer. Voksne må kunne si nei. Det er de som er lederne, og som kan se de konsekvensene som ungdommene ikke selv alltid ser. Men sier vi for mye nei, vil de unge bli passive og uselvstendige, eller kan slutte å høre på oss fordi vi har brukt autoriteten for mye. Å si for mye nei er like skadelig som å si for mye ja.

Grunnlaget for hvordan ungdommene vil håndtere denne fasen legges gjennom hele barndommen. Ikke minst gjelder det observasjoner av nærstående voksnes eget forhold til rus. Hvis barnet har fått med seg en grunnleggende trygghet og har lært å sette egne grenser, vil sjansen for at ungdomsperioden skal gå bra være ganske stor. Utfordringen for foreldre er å bevare en så god dialog som mulig, samtidig som det settes adekvate grenser rundt den unge. Det å fremforhandle avtaler vil være en kontinuerlig utfordring.

I Norge har vi hatt en tradisjon for at unge mennesker skal være totalavholdende inntil de er 18 år. Tanken er at de så skal springe ut som siviliserte alkoholbrukere av seg selv. Men uansett vil de fleste ungdommer på et eller annet tidspunkt eksperimentere med alkohol. Problemet med en streng avholds-tilnærming er at unge får svært lite kunnskap om hvordan alkohol faktisk virker på kroppen. Har du ingen peiling på hvordan alkohol virker, har du stor risiko for å bli stupfull, fordi du drikker for fort og for mye.

Når 15-åringen kommer full hjem, er det lett å tenke at dette må få negative konsekvenser og straff. Men det ungdommen kanskje heller trenger er en tilstedeværende samtale i etterkant, hvor de voksne forteller hvor redde de blir når barnet drikker seg full, hva konsekvensene kunne ha blitt, at de er glade for å ha hen trygt hjemme igjen, og hva den unge kan gjøre for å beskytte seg selv i en slik situasjon.

Straff og trusler kan tilsynelatende virke på kort sikt. Men prisen er ensomhet og frykt. Barn som opplever at foreldrene straffer, vil slite med å føle trygghet. De får problemer med å finne sin egen identitet, strever med å komme i gang med voksenlivet og ender ofte opp med å se på verden som et farlig sted. Straff fører til ødeleggelse av forholdet mellom foreldre og barn, og gjør det vanskeligere for unge å klare seg i livet. Straff er den gode selvfølelsens verste fiende. Den slår sprekker i individets grunnmur.

For eksempel er husarrest og tilbaketrekking av privilegier en vanlig sanksjon ved forbudt rusbruk, men hva oppnår man egentlig med å sperre noen inne på et rom? Det gir ingen veiledning og sliter bare på båndet mellom foreldre og barn. Det tar vekk kontakt, og innebærer ingen læring. I stedet kan det kanskje være mer funksjonelt å hjelpe den unge til å se mulige konsekvenser og å lære sikkerhetsrutiner hvis hen kommer opp i farlige eller utrygge situasjoner. Forpliktende avtaler om hvordan ulike situasjoner skal håndteres, slik at risikoen blir så liten som mulig, må gjennomdiskuteres. Men her må også ungdommen få være en bidragsyter, ikke bare pådyttes foreldrenes påbud, med etterfølgende straffesanksjoner.

Det meste av grensesettingen handler om den unges sikkerhet. Ungdommer er i opposisjon fordi de finner seg selv i kontrastene, i å mene noe annet. De trenger diskusjon og omsorg. De trenger å lære seg å uttrykke egne meninger og grenser. De trenger også å vite hva som gjelder, når de må være hjemme, hvor de kan være og hvilke kjøreregler som gjelder. De må oppleve at de voksne bryr seg og følger med på livene deres, uten totalt å overkjøre dem. Alkoholbruk er lært atferd.

Alle foreldre ønsker at barna skal komme til dem den dagen de opplever et eller annet ubehagelig. Den muligheten får de bare hvis de blir oppfattet som trygge og ikke-fordømmende. Den viktigste oppgaven for ungdomsforeldre er å alltid holde kontakten og å bevare båndet til ungdommen. Unge som er redde for å skuffe, som lever med en streng og rigid regelbok, istedenfor nærhet, vil ikke komme til foreldrene når noe er galt.

Åpen dialog, en respektfull foreldre-barn-relasjon og faktisk kunnskap om barnas aktiviteter, er knyttet til mindre rusbruk blant unge, mens overvåking, kontroll og konfrontasjoner i seg selv har liten effekt. En bedre måte å følge med på – og støtte – vil for eksempel være å hente ungdommen etter festen, eller i det minste å være våken når hen kommer hjem. Det hjelper også å kjenne ungdommens venner, ikke minst å ha deres telefonnummer – sjansen er nemlig mye større for at de responderer når andre enn deres egne foreldre ringer.

Et tankeparadoks er at vi har stor tro på læring når det gjelder de fleste livsarenaer, bare ikke når det gjelder bruken av alkohol. Det er stor enighet om at det er en fordel at ungdommene venter så lenge som mulig før de begynner å ruse seg. Men det sekundære målet bør være å redusere risikoen for skader og uhell når de først begynner å teste ut rusbruk. Dilemmaet er: skal vi kjøre en streng forbudslinje, eller skal vi kunne gi noen kjøreregler og åpne opp for å følge med på deres utprøving, med dialog og råd? En annen måte å tenke på kan være at de bør ruse seg så lite som mulig og med så lav risiko som mulig.

Ut fra mange grunner er det selvfølgelig viktig at mindreårige holder fast ved en edruelig livsstil så lenge som mulig. Jo eldre de er når de begynner å drikke for alvor, desto lenger vil de være beskyttet mot skadevirkningen. Med økende alder blir de unge dessuten stadig mer mentalt modne, og dermed også bedre rustet til å takle alkoholens ruseffekter. •

Dette er en kronikk. Meninger og analyser står for forfatterens regning.

Denne kronikken er et utdrag fra artikkelen Rus og rammer i kunnskapsdatabasen Psykisk oppvekst.