Rosa sone

«Nobody loves you, really.» «I hate my self so much.» «You’re never getting out of your head.»

Heseblesende, aggressivt nedsnakk messer ut av bilderammene og rett i fleisen på den som orker å stille seg opp foran tegningene til Lene Hovland (31) inne på Røeds lille atelier på Jeløya utenfor Moss. Noen publikummere snur nærmest i døra, men de fleste kommer nysgjerrig nærmere, og når de ser at jenta på bildene må være den samme jenta som følger med på dem i galleriet, kommer spørsmålene og kommentarene. 

– Flere har tatt meg i hånden og takket, sier Lene. 

Hun sitter ved et bord inne i galleriet med tegne­brettet framfor seg. 

– Det er veldig godt å høre at folk sier at de kjenner seg igjen, eller skjønner hva jeg mener med et bilde. Jeg føler meg ikke så alene da, og spesielt er følelsen av ensomhet vanskelig med borderline-diagnosen. Egentlig er man ikke ensom, likevel oppleves det sånn. Det er en kronisk tomhetsfølelse. 

En av de største utfordringene Lene har, er hvordan tankene kan ta overhånd og bli til en spiral av drittslenging som kjører henne ned i avgrunnen. Første gang Lene var innlagt på akuttpsykiatrisk ble hun anbefalt av en pleier å begynne å tegne som en måte å stagge tankene og uroen på.  

– Jeg har alltid likt å tegne og kjente hvordan det hjalp. Jeg klarte å komme inn i en sone, og fortsatte å tegne hjemme.

En dag eksperimenterte hun med den japanske tegne­stilen manga.

– Det var under en veldig dårlig periode. Jeg kjente at jeg bare ville ha alt ut, alt som var inne i meg og som jeg ikke klarte å uttrykke til noen. Først da jeg var ferdig å tegne så jeg at «shit», jeg hadde tegnet meg selv. 

Hun viste bildet til samboeren som møtte henne med støtte og forståelse. 

– Da fikk jeg veldig sansen for hvordan jeg kunne bruke bildene til å kommunisere hvordan jeg har det. 

Frykten for å bli forlatt

Når Lene Hovland nå snur ryggen til folk, står det «Borderline awareness» over hele ryggtavla hennes. Overskriften er «Pink haired girl».

Omtrent alle regnbuens farger har i raske omslag rammet inn ansiktet hennes, men da hun først farget håret rosa, forble håret rosa. Dette skjedde rundt tida da en ny psykolog i den nye storkommunen Moss, lurte på om Lene kunne være feildiagnostisert. Kanskje hadde hun ikke bipolar lidelse type 2, som en utredning i den gamle kommunen hadde konkludert med noen år tidligere, men personlighetsforstyrrelsen emosjonelt ustabil, også kjent som borderline? Den nye utredningen skulle ta ett år, men på nettet leste Lene om symptomene som ofte følger med diagnosen. Svart-hvit-tankegang. Stor tomhets- og ensomhetsfølelse. Ekstrem frykt for å bli forlatt. Impulsivitet. Identitetsproblematikk. Vanskelig­heter med nære relasjoner.

Selvmordstanker

Lene kjente seg igjen i alt. Engstelsen for å bli forlatt kan i dårlige perioder være så sterk at hun reagerer på at kjæresten sovner før henne om natten.

– Det er helt teit, men når sånt skjer, er det en reell følelse. Det gjør det også vanskelig med vennskap. Jeg er så redd for at de ikke vil være venn med meg over tid, at jeg skyver folk unna før de rekker å kutte meg ut. I stedet har jeg hatt bamsen min Bobbo som jeg fortsatt er totalt avhengig av. I behandling har jeg skjønt at det er fordi han aldri kan forlate meg.

Hjelper på relasjonene

Da vi først hørte om Lene, var det moren som kontaktet oss med tips om utstillingen. Ville vi komme?  Laila Negård skrev at det var først nå, ved å se på bildene til datteren, at hun forsto hva utfordringene hennes egentlig handler om. Hvordan de store svingningene i følelser virker inn på datteren, fra mani i det ene øyeblikket til depresjon i det neste. Hvordan en fortvilet telefonoppringning, kan fortsette med en lang rekke tapte anrop når moren vil følge opp noen timer senere.

Lene er i dag i et omfattende terapiprogram kalt dialektisk adferdsterapi, spesialisert for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. En del av behandlingen er å sette seg positive mål, og følge dem. Lene satte som mål å tørre å vise tegningene sine til moren, og videre søke galleriet om å holde en utstilling.

– Det var veldig spesielt med mamma da hun så bildene mine for første gang, sier Lene. Nå trenger jeg ikke å prøve å forklare så mye lenger. Hun forstår mer av hva jeg tenker og bekymrer meg for, og stiller ikke så mange spørsmål lenger, og er mer aksepterende.

– På telefon sa hun at dere har fått et mye bedre forhold nå?

– Ja, det har vi. Jeg føler meg mer forstått.

Spesielt ett bilde gjorde inntrykk på moren. Nesten avkledd sitter Lenes alter ego på kne i en sårbar, men forførerisk positur. Over tegningen står det: «Look at me!». I parantes: «I am sick». Nedenfor motivet står de samme hektiske bokstavene: «Don’t look at me!».
I parentes: «I am sick».

– Noen ganger kan jeg være ekstremt oppmerksomhetssyk. Andre ganger vil jeg ikke at noen skal se meg i det hele tatt, fordi jeg er syk, men jeg er også syk de gangene jeg vil at noen virkelig skal se meg. Det kommer fra den samme ensomheten.

– Tenker du at denne utstillingen er en del av det?

– Nei, ler Lene.­­ – Ikke i det hele tatt. Dette ser jeg på som noe av det sunneste valget jeg har tatt for meg selv, som både er gjennomtenkt og ikke impulsivt. Det kan jeg i hvert fall si med stolthet.

Begynnelsen på vanskene

En personlighetsforstyrrelse oppstår gjerne når medfødt sårbarhet møter utfordringer i oppvekstmiljøet. Lene finner ingen forklaring fra barndommen, men da hun begynte på ungdomskolen, begynte også problemene. Venninnemiljøet fra barneskolen delte seg opp i nye klikker med jenter fra andre barneskoler. Hun ble gående mye alene og kjente vanskelige følelser. Hjemme begynte hun å skade seg selv. Men ingen i familien eller kretsen hennes skjønte at noe var alvorlig galt før det hadde gått mange år, og Lene føder sitt andre barn. Da er hun i begynnelsen av 20-årene. Hun og ekskjæresten hadde begge ønsket å starte familie tidlig.

–Til en jordmor fortalte jeg hvordan jeg hadde det. Det var første gang jeg fikk et bevisst forhold til at jeg var deprimert. Etter det ble jeg bare dårligere.

Likevel klarte Lene å holde seg i arbeid. Da bipolar-diagnosen ble satt for fem år siden, fulgte medisinering. Forverringen fortsatte.

Økt åpenhet om selvmordstanker

Før Lene setter pennen til iPaden og begynner å tegne, ser hun hele motivet i hodet, men én idé gjorde henne usikker. Skulle hun tørre? Nå henger det ferdige bildet i sentrum av de andre inne på galleriet. Den rosahårede jenta ser seg i speilet med en tauløkke framfor seg. Lene beskriver selvmordstankene som kroniske.

– Veldig mange synes det er ubehagelig når jeg for­teller at jeg har selvmordstanker. Jeg kan forstå det, men i gjennomsnitt tar to mennesker livet sitt hver dag i Norge. Selvmordstanker er ikke ukjent for mange. Likevel snakker vi ikke om det, men det vil redde liv om vi gjør det. Selv kan jeg ha kjempegode dager, men jeg kan likevel tenke; men jeg vil slippe.

Tre ganger har hun blitt innlagt på akuttpsykiatrisk sengepost med akutt selvmordsfare, alle tre gangene frivillig.

– Jeg har vært nær, men jeg har aldri hatt reelle forsøk på å ta livet mitt. Noe har alltid stoppet meg, og som oftest er det tanken på barna mine. Da jeg ble innlagt i fjor var det i absolutt krise. Inni meg hadde jeg sagt farvel til ungene og mannen min. Jeg var klar for å dra og gjøre det jeg hadde planlagt. I det øyeblikket sier kjæresten min noe som gjør at jeg klarer å komme meg ut av meg selv, og jeg får sagt at nå trenger jeg hjelp. Jeg må til legevakta og jeg må legges inn, for nå er det ille.

– Det er egentlig ikke å dø jeg vil, men å slutte å lide, sier Lene. – Jeg er veldig impulsiv av meg, så det har vært min største frykt, at jeg tar livet mitt på impuls.

Når godt blir kaos

Nå jobber hun intenst med å bli kvitt tankene gjennom behandlingsformen som kombinerer gruppe- og individualterapi, med fokus på følelsesregulering,
ferdighetstrening og mindfulness.

– Vi lærer ufattelig mange ferdigheter. Hvordan skape rom mellom følelser og fakta, hvordan bli mer aksepterende ovenfor seg selv og andre. Jeg skjønte allerede etter noen uker at dette kommer til å hjelpe meg.

På veggen i galleriet er det mest de mørke følelsene som kommer fram.

– Jeg har ikke vært så flink til å tegne den «oppe»-følelsen enda. Det er ikke noe gøy å ha for mye positive følelser, fordi det kan bli mye kaos. Du tar ikke så gode valg, fordi du blir så gira på noe.

Hun vipper opp ipaden og viser en tegning hun begynte på i galleriet helgen før. I speilet kikker en uhyggelig skapning tilbake på henne. «Hey, i am
borderline, wanna play?»

– Jeg kan være helt normal i øyeblikk, og så kommer den diagnosen som et spøkelse bak meg. Jeg beskriver det som at diagnosen ruger i hjernen min. Når jeg kommer hjem i kveld skal jeg inn i sonen min og tegne ferdig. Det gleder jeg meg til. •