Følte seg sviktet etter tv-terapi

Selvskading, spiseforstyrrelse, angst, sosial isolering, selvmordstanker og redusert tillit til andre. Det er negative konsekvenser noen av deltagerne i NRKserien «Jeg mot meg» forteller om i etterkant, i forskningsartikkelen Someone should have looked after us publisert i tidsskriftet Media, Culture & Society.

Elleve av totalt 16 deltagere er intervjuet. De fleste er positive til deltagelsen, som de opplevde var til hjelp, men for et mindretall ble opplevelsen negativ med anger, økt stress og tilbakevending av lidelsene. Disse deltagerne satt med følelsen av manglende kontroll over egen historie, fremmedgjørende presentasjon av seg selv og skyldfølelse over å utlevere tredjepersoner, som nære pårørende.

– Dette er alvorlige konsekvenser for dem det gjaldt, og sier noe om hvor betydningsfullt det er å være med i et slikt konsept, sier Kjersti Blehr Lånkan, doktorgrads-stipendiat ved Oslomet – storbyuniversitetet.

Hun har forfattet forskningsartikkelen sammen med Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning.

– Kjenner NRK og produksjonsselskapet Anti til disse konsekvensene?

– Det var turbulens i etterarbeidet som de var klar over, men mitt inntrykk er at de ikke kjenner til konsekvensene på denne måten. Jeg har ingen grunn til å tvile på at programskaperne virkelig har ønsket å gjøre godt, men det har likevel ikke vært nok til å sikre alle deltakerne en god opplevelse.

Da den første av i alt to sesonger av «Jeg mot meg», ble vist på NRK i 2016 var det nyskapende tv. I to ganger åtte uker fulgte tv-seerne åtte unge mennesker med psykiske utfordringer som gjennomgikk gruppeterapi, i tillegg til klipp fra deltagernes personlige videodagbøker. Gruppeterapien ble ledet av den kjente psykologen Peder Kjøs, og fikk oppmerksomhet og honør for å skape åpenhet og bryte stigma rundt psykisk uhelse, noe som også var programskapernes mål. Blant annet fikk seriens deltagere etter første sesong, sammen med Kjøs, Tabuprisen.

I rekrutteringsarbeidet ble det søkt etter unge mellom 18 og 28 år som kunne «vise hva som ligger under overflaten, bak lukkede dører – helt åpent, helt ærlig». Dyptpløyende utlevering av egen psykisk helse har hele tiden vært et premiss for serien. Motivasjonen for del – tagelsen var for mange å hjelpe andre, forteller Lånkan.

For å bli med, måtte deltagerne være «friske nok» eller være «egnet til å håndtere den påfølgende oppmerksomheten av programmet», ifølge Kjøs og produsenten, som også er intervjuet av forskerne. Personer med betydelig personlighetsforstyrrelse ble utelukket, men ikke personer med selvmordstanker, spisevansker og alkoholmisbruk, selv om det ble vurdert som problematisk. Flere av deltagerne hadde allerede vært åpne i sosiale medier. Psykolog Kjøs var med i utvelgelsen av deltagerne, men kikket ikke på innholdet i videodagbøkene, og deltok ikke i redigeringen. Ifølge Lånkan dro han et skille mellom terapien og media-delen i tv-produksjonen. Flere deltagere fortalte at den kjente psykologen både var motivasjon for å delta, og med på å legitimere produksjonen. Samtidig kommer det fram hvordan inntrykket av ham som en tillitsvekkende og behagelig person, smittet over på inntrykket av resten av produksjonsselskapet. Det var disse som var tettest på deltagerne under innspilling, og som fulgte opp deltagerne, ikke Kjøs.

– Hva kan du si om Kjøs’ rolle?

– Som fagperson og terapeut var Kjøs med på å gi programmet faglig legitimitet. Det skulle være terapi og de fleste deltagere følte de fikk hjelp. Dilemmaene ligger i at dette ikke bare er terapi, men også en tv-produksjon som skal engasjere og også underholde på et vis.

– Går det an å skille mellom terapi og produksjon som Kjøs gjorde?

– Det blir et etisk spørsmål. Hvilken rolle en psykolog bør ta i en slik produksjon er ikke gitt. Men det er tydelig at det var et savn hos noen av deltagerne at heller ikke han kunne stå opp for dem, da turbulensen med programskaperne tok til. De så på ham som lojal med produksjonsselskapet.

Deltagernes negative erfaringer knyttet seg spesielt til produksjon av videodagbøkene, og opplevelsen av medvirkning i etterarbeidet. Alle hadde hatt et muntlig inntrykk av stor innflytelse på egen fremstilling. I de kontraktene deltagerne signerte, strakk imidlertid denne rettigheten seg til å se og kommentere råkutt av episodene. Utover dette var avtalen mellom produksjon og deltagere en standard åndsverklov-kontrakt, hvor deltagerne ikke har formelle rettigheter til å endre klipp av dem selv, og hvor selskapet har en ubegrenset gjenbruksrett av materialet.

«Muntlig sa de til oss at vi hadde kontrollen. Etterpå satt vi der og følte at vi ikke kontrollerte noe av det», sier en deltager til forskerne. Denne deltageren hadde positivt utbytte av gruppeterapien, men sier at den manglede kontrollen hen senere opplevde, gjorde ting mye verre. Da klippene ble vist, reagerte en tredjedel av deltagerne som er intervjuet på det de opplevde som en endimensjonal og forenklet versjon av seg selv og pårørende, noe som skapte frustrasjon og uro. Endringer ble gjort, men disse ble ikke oppfattet som nok av flere. Bare én person kontaktet likevel NRK i sin kamp mot produsentene. Hen følte at noe ble bedre, men satt likevel igjen med inntrykket av å være sviktet. En annen opplevde at hen ikke ble hørt, men klarte ikke å kjempe for egen sak. «Noen skulle passet på oss og sørget for at ting var ok», sier en av deltagerne.

I videodagboken var instruksjonen å ha med kameraet over alt, og vise spesielt emosjonelle situasjoner og sammenbrudd. En deltager følte seg presset til å eksponere en tredjeperson, og at produsentene ønsket en annen historie enn den hen var komfortabel med å fortelle. Hele prosessen blir beskrevet som «fæl». Også andre forteller om et press og ønske om å ikke skuffe. Noen løste dette ved å unngå å filme det som ble etterspurt.

– Det er stor variasjon i hvor stor grad deltagerne klarte og hadde behov for å sette grenser for seg selv, sier Lånkan. I artikkelen konkluderer hun og Thorbjørnsrud at produksjonen ikke klarte å balansere mellom støtte og vern på den ene siden, og strategiske produksjonsinteresser på den andre. For de mest sårbare fungerte ikke retningslinjene for å nå igjennom og bli hørt.

Sjekket under veis

Vil lære av forskningen