Regn, torden og psykose

– Det kan være sommer, vinter og vår samme dag i Trøndelag. Det har jeg også brukt for å bygge opp under usikkerheten i boken, forteller Anne Elvedal. Tidligere har hun skrevet barn- og ungdomsbøker og filmmanus. Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller og hennes debut som romanforfatter for voksne lesere.

Vi møtes i Oslo, ikke langt fra Asker der Elvedal bor. Hun er vokst opp i Hommelvik utenfor Trondheim. Bokens hovedperson og fortellerstemme Ida har samme geografiske tilhørighet, bare flyttet motsatt vei.

– Jeg liker å bruke et område jeg kjenner, sier Elvedal.

Ida i Du kan kalle meg Jan har også noe annet felles med Anne Elvedal, det er jobb i psykisk helsevern. Men der stopper mye av likheten. Ida har vært gjennom en bortføring og tilhørende traumer som barn, som preger henne i alt hun gjør og tenker. Hun jobber med alvorlig psykisk syke samtidig som hun sliter med sine egne traumer kontinuerlig. Før romanen starter står et sitat fra psykoanalytikeren Carl Jung: «Jeg er ikke det som skjedde med meg. Jeg er det jeg valgte å være».

– Betyr det at man er sin egen lykkes smed, uansett hva man blir utsatt for?

– Spørsmålet er om du skal la fortiden prege deg. Det som har skjedd har skjedd, mange mener at du kan velge å leve på en annen måte. Men hvor reelt er det, vil det likevel gripe fatt i deg? Det er ett av spørsmålene boken stiller, sier Elvedal.

Hypnose som terapi

Kort fortalt drives handlingen av Ida som har vært utsatt for et traume i barndommen, og som jobber med psykisk syke selv. Hun klarer ikke helt å passe på seg selv, men gjør så godt hun kan. En dag forsvinner en av pasientene, og Ida hjelper til med å finne henne på egenhånd, selv om det er langt utenfor hennes jobb. Det innebærer også å gå inn i sin egen historie, som hun har fortrengt mye av. Det går ikke så bra.

– Ja, kanskje det hadde vært bedre om hun ikke hadde gjort det, det er et åpent spørsmål, sier Elvedal.

Ida bestemmer seg for å bruke hypnose som behandling, for å hente frem minner. De kan være ekte eller falske. Hva som er sant eller usant blir heller ikke helt klart for leseren.

– Jeg har lenge vært nysgjerrig på hypnose, fordi det er et verktøy inn til underbevisstheten. Og da jeg var helt i begynnelsen med å skrive boka var jeg ekstremt heldig med at jeg fikk en ny nabo som faktisk viste seg å være psykolog og hypnoterapeut. Etter flere samtaler med ham, fant jeg ut at jeg måtte prøve hypnose selv, for å kunne klare å skrive godt om det. Jeg var nok litt skeptisk først, min referanse var hypnose-show på tv, med personer som gjorde rare ting. Men det er jo ikke sånn. Hypnoterapi er noe helt annet.

Første gang hun gikk dit, advarte hun samboeren på forhånd, forteller Anne Elvedal.

– Jeg sa at dersom jeg etterpå flytter inn til naboen, har jeg blitt manipulert! Hun ler litt.

– Under hypnoseøktene måtte jeg ta tak i noe i meg selv, som jeg ville utforske. Det skapte en ny innsikt, både om hypnose og meg selv.

– Fant du ekte eller falske minner?

– Det er ingen fasit på hva som er ekte eller falskt. Men det kan være detaljer i minnene, om de for eksempel er fra barnets perspektiv eller voksent perspektiv som kan si noe om hva som er riktig. Man må lete seg fram, sammen med god veiledning fra hypnoterapeuten.

Farlige psykisk syke

Uten å røpe for mye av thrilleren, kan vi si at det går ikke slik man tror som leser. Men hverdagen på psykiatrisk avdeling er sentral, med slitne ansatte og veldig syke pasienter med store utfordringer, som ikke nødvendigvis blir bedre av behandlingen. Noen blir også farlige.

– Er du ikke redd for å bygge opp om forestillingen om at psykisk syke er farlige?

– Utgangspunktet mitt for å skrive denne boken er da jeg jobbet som sykepleier på psykiatrisk avdeling. Særlig unge jenter som hadde vært utsatt for overgrep og som hadde en selvdestruktiv atferd med mye rus, gikk sterkt innpå meg, og opptar meg fortsatt. Man vender smerten innover ved å påføre seg selv mer skade. Det er sårt og provoserende hvordan enkelte mennesker kan ødelegge andre, og hvordan man blir møtt som utsatt. Personer som sliter med både psyken og rus er ofte nederst på rangstigen i helsevesenet og samfunnet. Kan man velge å ikke bli farlig? Man har ikke valgt å bli utsatt for overgrep, eller valgt oppveksten sin. At en person blir farlig handler mer om at hun eller han ikke har fått den hjelpen som trengtes.