– En syk mor kan ikke vente

– En fødselsdepresjon er ikke som en hvilken som helst depresjon. Den rammer hele familien. Psykisk lidelse rundt graviditet og fødsel kan få alvorlige konsekvenser. Grunnmuren i et menneske bygges i mors mage. Også fars mentale helse og hvordan han takler situasjonen er utrolig viktig, sier Malin Eberhard-Gran.

Hun er professor og landets fremste ekspert på perinatal mental helse. Arbeidsplassen er et knøttlite kontor på Rikshospitalet, som hun deler med en kollega bak en skillevegg. Fagfolk bruker begrepet perinatal mental helse om det som ofte kalles fødselsdepresjon. En vanlig misforståelse er at det kun handler om depresjon, men «fødselsdepresjon» brukes som en sekkebetegnelse for alle mentale plager og lidelser rundt svangerskap og barseltid.

Psykisk helse kan bli verre før, under og etter en fødsel. Hormonkaos, søvnmangel, mangel på støtte og traumatiske fødselsopplevelser er noe av det som kan ramme kvinner og deres nyfødte. Angst og depresjon kan bli verre, spiseforstyrrelser og tvangslidelser kan forsterkes, manier og psykoser kan bli utløst. Ofte spiller arvelige faktorer inn.

De sårbare dagene

– Hvordan har denne delen av kvinnehelse kunnet gå under radaren så lenge? spør Lena Yri Engelsen, leder i Landsforeningen 1001 dager – mental helse under svangerskap og etter fødsel. 1001 dager er de sårbare dagene i et barns liv, fra unnfangelse til to år. I denne tiden er også mor utsatt. Etter fem år med utrettelig arbeid øyner Engelsen håp om bedre mental fødselsomsorg. Engasjementet hennes våknet etter at hun selv opplevde psykiske vansker i forbindelse med fødsel. Hun var i Australia da hun fødte, og fikk umiddelbart hjelp da hun ble dårlig. Situasjonen var en annen ved ankomst til Norge:

– Kvinner i Norge får vanligvis ikke hjelp før de er «syke nok, sier hun.

I noen tilfeller utløser fødsel psykose. En hard barseltid med lite søvn kan også føre til psykose. I Norge blir psykoserammede, nybakte mødre lagt inn på vanlig, akuttpsykiatrisk avdeling uten sine nyfødte.

– Det er inhumant å skille mor og barn, sier Lena Yri Engelsen. Hun kjenner til at innlagte mødre klemmer rundt hodeputen i desperasjon etter å være med babyene sine, mens brystene er sprengfulle av melk. Og det finnes alternativer til en adskillelse.

Egne sentre?

Det kan være et varsel om endringer når 1001 dager og sentrale fagmiljøer er spurt av helsemyndighetene om å komme med innspill til forbedringer av den mentale mødrehelsen i Norge. Helsedirektoratet har fått et oppdrag fra Helse – og omsorgsdepartementet om behandlingsmuligheter for kvinner med alvorlig fødselsdepresjon, hvor mor kan være sammen med barnet. Direktoratet holder på å kartlegge dagens situasjon og rapporten blir levert til høsten. Direktoratet spør blant annet om det er behov for egne sentre for mor og barn ved alvorlig psykisk lidelse.

Fagmiljøene og 1001 dager synes å være enige om noen hovedtiltak som kan hjelpe familier der mor er rammet av psykiske vansker av ulik alvorlighetsgrad:

• Screening av alle gravide eller barselkvinner for fødselsdepresjon.
• Egne retningslinjer for mental mødrehelse.
• Lett tilgjengelige tiltak både i spesialisthelsetjeneste og kommuner.
• Opprettelse av mor/barn-sentre for kvinner med alvorlig psykisk lidelse.
• Utdanningsmuligheter for alle som møter målgruppa.

Mindre til psykiske lidelser

Malin Eberhard-Gran sier at helsevesenet bruker mye ressurser på somatisk sykdom i forbindelse med svangerskap og fødsel, mens psykisk lidelse får langt mindre ressurser.

– Dette står i kontrast til at vi vet at psykiske lidelser kan få vel så dramatiske konsekvenser som kroppslige. En av de vanligste årsakene til mødredødelighet er selvmord og rus.

Professoren gir et eksempel på en somatisk sykdom der man ikke sparer på ressursene:

– Rundt 3000 fødekvinner hvert år har diabetes, som er en stor risiko. De blir tett fulgt opp med prøvetaking og kontroller. Noe tilsvarende er det ikke for behandlingstrengende psykisk sykdom, enda vi vet at av cirka 60 000 fødsler i året, vil mellom 6000 og 12 000 fødekvinner ha det. Dersom en kvinne for eksempel har en bipolar lidelse, er det stor risiko for kraftig forverring i forbindelse med fødsel. Noen debuterer også med bipolar lidelse da, sier Eberhard-Gran.

Forebygge psykose

Tidligere ble kvinner med bipolar lidelse ofte frarådet å bli mødre fordi risikoen for å bli svært syk er stor. I dag går det stort sett bra om oppfølgingen er tett, men det er viktig å forebygge psykose. Også kvinner med schizofreni ble sjelden gravide tidligere, fordi tilstanden ofte ble behandlet med legemidler som påvirket fruktbarheten. Nyere medisiner har ikke denne bivirkningen.

– Kvinner med schizofreni som får barn, utgjør en svært sårbar gruppe som trenger tett oppfølging av fagpersoner gjennom hele svangerskapet og barseltiden, sier Eberhard-Gran. Hun peker på søvnmangel som velkjent trigger for fødselspsykose hos sårbare.

– En fødselspsykose er en sjelden tilstand som kan medføre alvorlig selvmordsrisiko.

– Er det tilstrekkelig oppfølging av gravide kvinner med psykiske lidelser?

– Det er svakheter i systemet og store forskjeller. Fagområdet faller mellom primærhelsetjenesten, fødselsmedisin, psykiatri, barnepsykiatrisk. Så fort mor og barn er ute av sykehus, er de ikke lenger fødselslegens ansvar. Man er avhengig av at helsesykepleier, jordmor eller fastlege fanger opp signaler. Det kan være tilfeldig. Ute i kommunene er det ofte lav kompetanse på psykisk fødselshelse og det kan ta lang tid å få riktig behandling. Men en syk mor kan ikke vente, sier professoren og fortsetter:

– Det er uklare henvisningsrutiner og uklar rollefordeling. Hvem er det sitt ansvar? Det finnes verken rutiner, tid eller nok ressurser i kommunene. Det må være veldig alvorlig før noe skjer.

Bør bli spurt

I retningslinjene for svangerskapsomsorgen fra 2021 står det at gravide bør få spørsmål om psykisk helse i primærhelsetjenesten. Et skal i stedet for bør ville bety screening av alle gravide. Eberhard-Gran mener screening av alle barselkvinner er nødvendig og effektivt for å nå målgruppen. Hun tror et forenklet spørreskjema kalt Whooley, oppkalt etter opphavskvinnen, kan brukes.

– Noen mener at screening vil fange opp for mange og at det kan være stigmatiserende. Men å stille to, tre spørsmål har ingen bivirkninger og ytterst få oppfatter det som sjenerende. Spørsmålene har 95 prosent treffsikkerhet for depresjon, sier professoren.

De to første spørsmålene handler om følelse av nedstemthet, håpløshet og manglende interesse og glede ved gjøremål. Dersom kvinnene svarer nei på begge, blir risikoen for depresjon sett på som utelukket. Ved ja på minst ett av spørsmålene, krever det oppfølging med et tredje spørsmål: «Trenger du hjelp?»

– På grunn av stigma og skam, så må helsepersonell spørre. Det bør være like naturlig å spørre om psykisk helse, som å måle protein i urinen. Mange forteller senere at de skulle ønske noen hadde spurt.

Trygge sentre

Psykiater Christine Esbensen jobbet deltid i tre år ved en Mother and Baby Unit for perinatal mental helse i England. Etter det jobbet hun som overlege i akuttpsykiatri på A-hus, der hun også møtte fødekvinner som ble innlagt med alvorlig psykisk lidelse. Norske kvinner som blir psykiske syke etter fødsel ønsker ofte ikke innleggelse, fordi de da blir skilt fra barnet. På et engelsk mor- og barn-senter er det poliklinikk og døgnenhet. Lokalene er hyggelige, trygge og hjemlige. Det jobber blant annet psykiatere, barnepleiere og psykologer der. Alt gjøres for å hjelpe og tilpasse rollen som mor.

– Veldig syke kvinner får være sammen med babyene sine. Kvinnekroppene er preget av fødsel, og det kan være veldig forvirrende å være slik uten barnet. Noen tror at de ikke har født, eller at babyen er død. At de får være sammen med barnet hjelper på behandlingen, på nærhet og tilknytning. Det er bra for mor og barn, sier Esbensen.

I England finnes mange mor og barn-sentre. Der er perinatal-psykiatri en underspesialitet av psykiatrien og alle kvinneklinikker skal ha en spesialist. Også Frankrike og Australia har slike enheter.
– Det er selvfølgelig en risikovurdering. Hvis mor er en fare for eget barn, kan man ikke la dem være sammen. På sentrene er det mulig å overvåke kontinuerlig. Barnet vil ofte bli ivaretatt om natten.

– Hva tenker du om systemet i Norge, der mor og barn skilles ved innleggelse?

– Det er problematisk at helsepersonell vet for lite, og tenker at gravide ikke skal stå på medisiner eller ikke tør å la mor og barn være sammen. Da våger man ikke gjøre ting som er helsefremmende. En langvarig adskillelse oppleves traumatisk og kan gi forlenget sykdomsforløp og verre symptomer. Kvinnen kan oppleve skyld og skam for å ikke være til stede for barnet.

Deg og meg

Esbensen opplevde aldri farlige hendelser på mor og barn-senteret.
– Kvinner som ble vurdert som farlige, ble overført til psykiatrisk akuttavdeling, sier Christine Esbensen. Hun så stor bedring hos pasientene i England:

– Det er utrolig å se ganske friske kvinner som blir kjempedårlige, og deretter friske igjen. Det kunne vært hvem som helst, deg eller meg, sier psykiateren som mener at sentrale byområder i Norge trenger mor og barn-sentre for perinatal mental helse. I distriktene kan det tilrettelegges slik at innlagte mødre får tid med babyene på et trygt område.

Esbensen sier kompetanseheving på området må bli obligatorisk. På Lovisenberg sykehus i Oslo, der psykiateren nå jobber, har flere innlagte kvinner fått tilbringe tid med barnet og amme på et trygt sted. •