Close Menu

Penger og galskap

– Angst og depresjon er rimelige følelser i vårt samfunn. Vi lever i en stort sett god verden og skjønner ikke helt hvor faenskapen kommer fra, sier Tian Sørhaug.
Tian Sørhaug
Tian Sørhaug (Foto: Paal Audestad)
Bøker, permer, utskrifter og hefter ligger ganske usystematisk rundt omkring på Tian Sørhaugs kontor på Universitetet i Oslo. Det er ikke lett å finne ham, for rom 207 som han sier han har, finnes ikke. Men et ark med liten skrift på døren til rom 208 forteller at professor i sosiologi Hans Christian Sørhaug holder til der. – Jeg skal flytte opp et par etasjer, jeg er blitt pensjonist, forklarer han og peker på pappeskene som er halvveis fylt med bøker og papirer. Vi går ut for å snakke sammen. Tian Sørhaug har nylig utgitt boken «Gull, arbeid og galskap». Det er fordi han er så veldig opptatt av penger, sier han. Altså ikke å tjene dem, men å tenke på dem. – Penger er ett av de merkeligste fenomenene i moderne samfunn. Det er ikke en fast ting, det er bare slik at alt vi er enige om er penger, er penger. Det er både en ting og en relasjon. Det som gir penger verdi, er relasjonen, altså tiltro til at de holder det de lover. Min favorittsosiolog Georg Simmel sier at penger representerer verdier på tingene uten tingene. Han sier også at moderne penger blir åndeliggjort. Men jeg har valgt å bruke en metafor som «sublimert», og sier at de er gått over til en flytende form og er blitt tomme for innhold. Barn ønsker seg ikke penger, ifølge Freud. Når de gjør det, er de ikke barn lenger.

Dikemark på 70-tallet

Nesten alt han har interessert seg for som akademiker, springer ut fra årene som pleiemedhjelper på Dikemark sykehus, har Tian Sørhaug tidligere sagt. «Det satt noe igjen i veggene», beskriver han sykehuset med, i tillegg til «en kombinasjon av isolasjon, idyll og uhygge». Mange unge søkte jobb på psykiatriske sykehus på syttitallet. Galskap var in, som han uttrykker det. Han jobbet der i tre år. Også på den tiden var arbeid en del av behandlingen. Det var bare helt annerledes enn vanlig arbeidsliv. Pleiemedhjelperne fulgte pasienter til arbeidsstuen, hvor man satt og pakket sterile kompresser, i time etter time. – Man må ha et felles objekt for å ha et fellesskap. Dette var et trist objekt, altså kompressene. Det var ufattelig kjedelig, men ved et par anledninger fortalte vi gode historier og hadde det fint der nede i kjelleren. En gang kom det en delegasjon på besøk for å se på oss. Da lot jeg som om jeg var pasient, og spilte ut selve stereotypien på å være «gal». Han veiver litt med armene, gaper og rister litt på hodet for å vise. – Pasientene likte meg veldig godt fordi jeg gjorde det. For pasienter er det naturligvis nedverdigende å bli sett på på den måten. Jeg hadde jobbet der en stund da, jeg hadde ikke turt det da jeg var nyansatt. – Var det et skarpt skille mellom pasienter og ansatte? – Ja, det var dem og oss. Det er nok mindre skille nå. Det henger kanskje sammen med at man sykeliggjør normale reaksjoner mer i dag. Det er grunn til å bekymre seg over at sorg nå kan falle inn i en sykdomskategori. Vi kan få noen farlige normalitetskrav. Tenk at det er 258 varianter av personlighetsforstyrrelser i «bibelen» for psykiatriske diagnoser, DSM IV.
«Vi mister alle oss selv til fantasier av og til. Vi er tettere på psykoser enn vi tror.»

Psykoser og nevroser

På den tiden Tian Sørhaug jobbet på Dikemark, var skillet mellom psykoser og nevroser viktig. Psykoser var tilstander hvor man mistet kontakt med virkeligheten, nevroser hvor man hadde beholdt virkelighetssansen. – Egentlig er det jo glidende overganger. Vi mister alle oss selv til fantasier av og til. Vi er tettere på psykoser enn vi tror. Antipsykiatrien som noen få bekjente seg til på den tiden, mente at normaliteten egentlig var en psykose. – Var du en del av den? – Nei, men jeg mener at noen poenger var delvis gode, for eksempel kritikken av diagnoser og institusjoner. Institusjonalisering kunne være med på å skape kronikere. Psykiatrien skaper selv en god del av de situasjonene den analyserer og behandler. Hvis jeg kaller deg schizofren, gjør det noe med din forståelse av deg selv, så du blir preget av det. Definisjonsmakten er sterk, og det er selvsagt ikke alltid de sterkeste menneskene som havner på institusjon. I årene som er gått siden, er som kjent mange sengeplasser i psykiatrien lagt ned, og psykisk helsevern er organisert på en helt annen måte. Ikke alt er like vellykket, mener Sørhaug. – Asyler er farlige, men vi må ha gode asyl. Noen trenger å skjermes. Vi lever i en kompleks verden, det er mange som ikke fikser det. Å tenke at alle skal klare seg selv, holder ikke.
Tian Sørhaug
(Foto: Paal Audestad)

Analytikerhjem

Tian Sørhaug har forsket i arbeid, ledelse, organisasjoner, aids, rus, prostitusjon og terapeutiske prosesser blant annet. Faren hans var også en slags terapeut, forteller han. – Faren min var i utkanten av miljøet «ville analytikere». Dette var betegnelsen på psykoanalytikere som ifølge Sørhaug drev svært løselig etter noe som kunne minne om Freuds metode. De fikk kraftig kritikk fra psykiatere, psykologer og psykoanalytikere. – Faren min behandlet personer med psykiske problemer fra 1930-tallet og til 1960-tallet, da han ble for syk til å fortsette, forteller Sørhaug. Han hadde praksis hjemme i leiligheten på Majorstuen i Oslo. «Nervøsitet. Årsaker og hensikter diskuteres» sto det i en liten avisannonse for farens praksis. – Hjørnestua var konsultasjonsrom. Han drev blant annet med drømmetydning, det vil si han brukte drømmene som utgangspunkt for å diskutere livsproblemer og bearbeide erfaringer. Han ble stevnet for kvakksalveri, da ble han redd. – Ble han dømt? – Nei, saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Det er mulig at farens yrke har preget Tian Sørhaugs valg av forskningstemaer på flere måter. – Faren min sa at i første del av karrieren sin behandlet han folk som hadde dårlig samvittighet fordi de onanerte. I andre del av karrieren kom folk til ham fordi de opplevde arbeidslivet som tvang. Dette var på 60-tallet. – Han tok ikke imot personer med alvorlige lidelser som psykoser, dem henviste han til psykiatere han kjente. Han hadde grenser, sier Sørhaug og smiler igjen.

Preget av hysteri

Økonomi og psykiatri kan lære av hverandre, mener Sørhaug. I boken sin har han gjort noen koplinger mellom økonomisk teori og depresjon og mani, det er han ganske fornøyd med, sier han. – Aksjekursene kan bli preget av et slags kollektivt hysteri. Alle som forholder seg til dem, gjør det samme. Det gjelder å gjette hvilke forventninger de andre har til andres forventninger, og gjøre det de andre gjør før de gjør det. Børsene befinner seg i en syklus mellom mani, panikk og depresjon. Under depresjonen har ingenting noen verdi. – Depresjoner går jo over? – Ja, men ofte har noen dødd på veien. Noen psykiatere hevder at mani er en beskyttelse mot depresjon, og noen sier at hvis du ikke har vært manisk, har du ikke levd. – Har du levd? – Jeg var manisk da jeg skrev den siste boken. Jeg var veldig lykkelig da jeg satt meg ved pc-en og jobbet. Annenhver dag var det godt og dårlig. Jeg vil si at jeg var manisk innenfor normalen. Han har også hatt angst og depresjon, forteller han. – Men det var først i voksen alder. Jeg trodde aldri jeg skulle få det, jeg ble overrasket da jeg gjenkjente det. Angst og depresjon er rimelige følelser i vårt samfunn. Vi lever i en ganske god verden og skjønner ikke helt hvor faenskapen kommer fra. I tillegg er det knyttet til all den friheten vi har hvis vi gir oss selv tid og lov til å tenke over det. Det er nok for en stor del et middelklasseproblem, men middelklassen er jo stor.
«Kravene øker hele tiden, samtidig er de utydelige»

Aldri nok

En av vår tids middelklasseproblemer er også at ting aldri blir gode nok. Heller ikke for professorer blir de det, mener han. – En gang kunne mange arbeidstakere si at åtte timer om dagen er nok, men ordet nok er blitt borte. Jeg har aldri holdt et godt nok foredrag. «Det får holde», forsøker jeg å si til meg selv hver gang, men jeg vet at det kan bli bedre. – Er det typisk for vår tid? – For stor del av arbeidslivet er kunnskapsorientert. Vi har aldri hatt et bedre arbeidsliv, samtidig har vi et svært høyt sykefravær. Mange flere har interessant arbeid enn før, og flere kan det bli, fordi roboter kan komme til å ta over de kjedeligste jobbene og ikke bare dem. Egentlig er dette veien til paradis, hvis vi bare hadde fått løst fordelingsproblemet og verdighetsproblemet. – Hva betyr det? – For det første må jo folk ha noe å leve av. Men å ikke være i lønnsarbeid er også et verdighetsproblem. Man skal gjerne jobbe mer og mer for å ha en god opplevelse av egenverdi, samtidig som vi har flere muligheter til å løse oppgavene teknologisk. Hvorfor skal alle jobbe like mye hvis det ikke er nødvendig? Vi har dessuten fått en farlig kombinasjon av høye og vage krav. Du blir målt på ting som egentlig ikke kan måles. Hvor godt må arbeidet ditt være for at du skal være god nok? Kravene øker hele tiden, samtidig er de utydelige. – Hva kan vi gjøre med det? – Det høres corny ut å si det, men vi må ikke være så opptatt av penger. Pengesystemet skiller tross alt ikke mellom pris og verdi.

Liv som kjendis

En Nokia-ringetone av den gamle sorten høres. Tian Sørhaug plukker frem en enkel, svart mobiltelefon og svarer at han er opptatt og legger på. For noen år siden var han med i et tv-program på NRK og opplevde et liv som kjendis. Det var ikke mye, og det er over nå, forteller han. – Det hender jeg har en hyggelig samtale med en taxisjåfør, men folk kjenner meg ikke igjen på gaten lenger. Jeg lever godt med det. Det var veldig morsomt å være med på tv-programmet, men jeg er ikke bestandig like sikker på hvor godt det var. – Er det «djevelen på skulderen» som kritiserer deg nå? – Ja, delvis, jeg jobber jo på universitetet. Her er virkelig ingenting godt nok, men programmet var kanskje litt for snilt. På den andre siden var det så mye slemt på tv da. – Og det orker man ikke når man er sliten fredag etter jobb? – Nei, som moren min sa: Gi meg bøker om grever og baroner. – Bør psykiatere lese boken din? – Jeg tror de vil være tjent med å være mer reflektert over språket sitt, og hvordan de uvegerlig blir en del av det problemet de er satt til å løse. De bør for eksempel tenke på at diagnosene er med på å produsere den virkeligheten pasientene står i som personer. Psykiaterne har krevende jobber, det virker kanskje som en luksus å tenke over språket sitt, men mye makt ligger der og viktige utviklingsmuligheter. Muligens kan de også lære litt mer om hvordan faget deres er en aktiv del av sin tid. •

Vipps 12137

Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!