Hva sier vi nå?

Psykiaterne blir uvegerlig en del av det problemet de er satt til å løse, sier sosiolog Tian Sørhaug i dette nummeret av Psykisk helse. Han snakker om språket og definisjonsmakten. Hvis noen kaller deg schizofren, blir du preget av det, det er ikke til å unngå.

Definisjonene i psykisk helse-sammenheng brukes for å beskrive og forstå forskjellen mellom ulike tilstander. Det er naturligvis nødvendig, for å utvikle tenkningen. Nye begreper kommer stadig, og etter kortere eller lengre tid kastes mange av dem ut igjen fordi de ikke fungerer. For eksempel er den manisk-depressive, den nevrotiske eller psykopaten uttrykk som stort sett er ute, fordi de beskriver personer som om de var diagnoser. Ingen liker å være en diagnose, alle er noe i tillegg som man også vil bli sett og forstått som. I tillegg endres forståelsen av hvordan mennesker er, og begrepene står fast i gamle oppfatninger. I beste fall kommer det nye begreper som er bedre.

Også Ranveig Stava, prosjektleder i Mental Helse Ungdom, nevner språket som et viktig element i å håndtere psykiske kriser. Vi har fått et språk som beskriver bedre, bedre enn før da man bare sa «nevrotisk», sier hun. Dermed er det lettere å søke hjelp, for andre forstår bedre det man snakker om.

«Utviklingen er drevet av personer som har vært pågående, ofte repeterende til det kjedsommelige.»

Ja, vi har fått et bedre språk, men det har ikke kommet av seg selv. Det er verdt å tenke på at det ikke nødvendigvis er psykiatere og helsepersonell som har drevet språkutviklingen raskest. De som har drevet den, er personer som har vært pågående, ofte repeterende til det kjedsommelige, og som har visst at de blir møtt med skuldertrekk og krangle-stempel, men som ikke har gitt seg. Derfor har vi etter hvert erstattet sinnssyke med psykisk syke, klienter med brukere, schizofrene med psykisk syke, narkomane med rusavhengige og så videre. Listen er lang over forbedringer som både flytter definisjonsmakten, og som gjør at kommunikasjonen fungerer bedre.

Hvis vi er fornøyd med denne utviklingen, må vi også spørre: Hva sier vi nå, som vi kommer til å være oppgitt over om en viss tid? Svaret er alt som virker mot sin hensikt, som virker stigmatiserende og begrensende. Det er kanskje mye mer enn vi tenker over. •