Outsideren på innsiden

En fandenivoldsk energi, det er det lederen for Ukom – Statens undersøkelseskommisjon for helse – har i kroppen, denne fredagen i slutten av mai hvor vi møter ham på en stille café i Grensen i Oslo. Det er bare noen uker siden det såkalte Varselutvalget foreslo å legge ned hele Ukom og flytte ressursene over til Helsetilsynet, noe som ifølge lederen vil bli et kraftig tilbakeslag for arbeidet med pasientsikkerhet, både i somatikken og i psykisk helsevern. Men også, uten at han nevner det selv; bli til et personlig nederlag. For Ukom har, for å si det slik; «Pål Iden» skrevet over hele seg.

– Det er første gang jeg har vært gründer og startet opp noe fra bunnen, sier den tidligere fastlegen, fylkeslegen og byråkraten med spesialisering i samfunnsmedisin, mens han fester blikket i folkene som passerer utenfor.

– For du kaller det å gründe?

– Ja, vi ble operative i mai 2019 og jeg ble oppnevnt ett år før det, 1. juni 2018. Da var det bare meg og en mobiltelefon.

Og en bestilling fra tidligere helseminister Bent Høie. Etter modell fra Storbritannia ønsket også Norge et myndighetsorgan som kan gå inn i saker hvor behandlingen av pasienter har gått skikkelig galt, og se på de bakenforliggende årsakene. Ikke for å klandre og å gi straff – Ukom har ingen sanksjonsmuligheter og det er et av hovedpoengene: Slipper du å frykte personlige konsekvenser, er det lettere å være ærlig. Målet er læring og varig endring på kultur- og systemnivå, og det høres jo ut som noe de fleste vil støtte, men Ukom-lederen beskriver jobben som et motbakkeløp fra første dag. Da han tiltrådte i stillingen, hadde Dagens Medisin et oppslag med tittelen: «Han skal lede kommisjonen som ingen vil ha».

– Ja, sier han langsomt på Rogaland-dialekten sin. – Den der er litt morsom. Jeg er mye ute og holder foredrag om rapportene våre, og sist ble jeg presentert som «han som skulle lede kommisjonen ingen ville ha, men som nå alle vil ha».

Pål Iden smiler og sier «Mm», sånn han ofte gjør når han skal svare på et spørsmål, eller som nå, si noe det ligger følelser i.

– Det var litt positivt å høre det da. Det var jo mye motstand. I yrkesforeningene, i sykehusene. Kommunene var lunkne. Det var egentlig bare pasient- og brukerorganisasjonene som var tilhengere av det her, og noen akademiske pasientsikkerhetsmiljøer som så nytten i å tenke nytt.

– Hva lå i skepsisen?

– Jeg tror det er en trøtthet i å bli kontrollert og sett i kortene, og i at myndighetene kommer og forteller hva man får til og ikke får til. Men jeg pleier å si; vi ser nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. Hvilke svakheter ligger i hvordan tjenestene er organisert og skrudd sammen på, og hvordan den styres gjennom retningslinjer og lovverk.

– Jeg har jobbet i forvaltningen selv og er vant til at om vi var misfornøyde med noe, så var det tjenesten som måtte skjerpe seg. Kommer det andre signaler om at det er forvaltningen selv som må tenke og jobbe annerledes, er det litt uvant. «Mm», sier han. — Litt brysomt.

Nå skal en omkamp om Ukom i gang, gjennom en høringsrunde, før Regjeringen konkluderer om de skal lytte til Varselutvalget, eller andre stemmer, som Ukom selv, og det er dette som nå gir lederen den fandenivoldske energien i kroppen.

– Man må trives med motbakker i denne jobben. Dette er bare en ny topp å gi seg i kast med. Hvis man er drevet av konkurranseinstinkt eller, han retter seg, god sportsånd, blir man ikke slått i bakken av sånt. Så har jeg troen på at vi ikke står alene etter den dialogen vi har med helsepersonell og brukerorganisasjoner – så får vi se.

Broren Tom og andre nære

Kamplyst virker Pål Iden å ha hatt hele livet. Litt ut i samtalen skal han si at han alltid har følt seg litt som en outsider, at han fortsatt gjør det, på godt og ondt. For like mye som han er lege og sjef for et myndighetsorgan, er han også nær pårørende i flere ledd til personer med alvorlig psykisk sykdom og rus. Men å gå ordentlig inn på det, betyr å utlevere dem han er mest glad i, derfor gjør han det heller sånn: Han forteller om broren sin, Tom , som ikke lever lenger, han døde av en overdose før han fylte femti, etter et liv inn og ut av fengsler og behandlingsopplegg. Ruskarrieren startet tidlig i tenårene. Pål var lillebror.

– Det å kjenne på fortvilelsen … Eller maktesløsheten kan du si, som nærmeste pårørende … Det har formet engasjementet mitt i stor grad. Det at vi ikke klarte å hjelpe ham. Gi ham et bedre liv enn han fikk.

Broren ble etter hvert sett på som en versting i byen og det påvirket hele familien, forteller Iden.

– Jeg skulle bevise at det kunne komme noe godt fra oss også, og det ga meg en oppdrift. Jeg skulle klare meg, tok stort ansvar for meg selv, var pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Opptatt av å ikke gjøre noe galt. Ja. Som en motreaksjon.

– Påvirket det forholdet til broren din?

– Det skapte nok bare enda mer distanse, tror jeg. Jeg har kjent på det i ettertid, at det han sikkert opplevde fra meg var avvisning, fordi det var så mye som var vanskelig å forholde seg til. Det er umulig å få en normal relasjon når du har situasjoner som biltyverier, hvor han gir seg ut for å være deg, så du får et rulleblad sjøl. Mange sånne negative opplevelser, og at du aldri kan stole på beskjeder og avtaler. Jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha strukket til.

Foreldrene deres endte med å gå fra hverandre.

– Det var litt klassisk. Far ble sint og grensesettende. Mor ble beskyttende og veldig tilgivende, og det ble en varig konflikt mellom dem. Som lillebror kan man føle at man bare får kritikk, mens de voksne overkompenserer og forteller hvor flink storebror er. Det var noen sånne dynamikker i det hele.

Selv har Pål Iden fått en stabil familie med fem barn og flere barnebarn.

– Flere jeg snakker med, som kommer fra en sånn kompleks familie, har blitt redd for selv å stifte familie og binde seg til noen, men for meg har det vært heller motsatt. Det skal jeg i alle fall lykkes i å få til, sier Iden.

Erfaringene påvirket ikke yrkesvalget, tror han, men utøvelsen av yrket. Han mener det har gitt ham en trygghet i møte med psykisk syke og rusavhengige som  ikke alle har, og videre en ikke-fordømmende holdning.

– Det er veldig menneskelig å tenke «oss og dem», og i det ligger det alltid en viss grad av devaluering. Men om man har hatt psykisk syke og rusavhengige tett innpå livet, er det ikke lenger noe «oss og dem». Du har en forståelse av at det like gjerne kunne vært du som var pasienten, og tilfeldigheter som gjør at noen klarer seg bra og andre ikke.

«Devalueringen» kommer fram i det subtile, mener Iden. Kroppsspråk. Hvordan vi møter blikket til folk.

– Alle disse nonverbale signalene vi sender ut av aksept og ikke-aksept. Jeg tror vi som helsepersonell er for lite bevisst på dette. Når jeg ser meg tilbake i tiden som fastlege: hva var det som gjorde at jeg ble oppsøkt av og fikk tillit hos de som slet, mens andre leger gjerne ender opp med en helt annen pasientgruppe? Systemet er lagt opp til at hvem som helst kan lykkes i hvilken som helst funksjon, men klarer du ikke å forstå pasientens måte å handle på og hvordan pasienten møter verden, vil du ikke lykkes. Noe kan du lære på skolen. Noe lærer du andre steder.

– Mange på prestisjeutdanningene kommer fra privilegerte bakgrunner og hjem.

– Ja, en kan veldig fort tenke at det blir et sånt laug av privilegerte som skal være behandlere av et sjikt i samfunnet som de ikke selv tilhører, kjenner eller forstår. Det er en velbegrunna kritikk.

Team i stedet for henvisning

Sett i ettertid, med det Pål Iden kaller «faglige øyne» hadde nok også broren en «bakenforliggende psykisk komponent», sånn han sier det ofte er når noen blir rusavhengige. Men fordi broren var i aktiv rus, ble han aldri utredet.

Skillet mellom psykisk helsehjelp og rusbehandling er fortsatt for skarpt i det norske helsevesenet, og ikke minst er interessen for somatisk oppfølging av pasienter med sammensatte lidelser for lav, mener Iden: Det hinder for nødvendig helsehjelp.

Både når det kommer til de såkalte ROP-pasientene og unge alvorlig psykisk syke, har han på et vis det samme svaret: Ikke gi slipp på pasientene. Være der i mellomrommene. For de av oss som sliter med samtidig psykisk lidelse og rus handler det om at helsetjenesten følger opp også utenom de mest akutte fasene. Det er da tillit og relasjon kan bygges, mener Iden. To ord han gjentar ofte.

– Men sjansene vi har til å bygge relasjon og tillit lar vi som oftest gå fra oss, for alle systemene opplever seg så pressa på kapasitet at vi har kun har overskudd til å ta imot pasientene når de er på sitt dårligste. Men får vi til en bedre oppfølging, kan vi forebygge tvangsbruk og akuttinnleggelse, og selvdestruktivitet og skadelig adferd ovenfor andre.

Han påpeker at det aldri har vært flere som jobber innenfor psykisk helsevern enn nå.

– Men vi jobber grunnleggende tungvint, ved å skyve pasientene fra den ene til den andre. I stedet kunne vi jobbet mye mer teambasert over tid.

Spesielt blant unge er dette er viktig. Livsviktig, mener han. For noen år siden valgte kommisjonen å undersøke hva som skjedde da 17 år gamle «Jonas» tok livet sitt. Han var ingen ukjent gutt for hjelpeapparatet. Alle tjenester og instanser hadde vært involvert i saken hans og gjort sine vurderinger, individuelt.

– Men så snakket de ikke sammen på tvers av fagsiloene. Med et bedre samspill kunne man støttet hverandre, og samtidig vært mye mer ivaretagende ovenfor pasienten. Vi konkluderte med at for unge gutter som ikke klarer å sette ord på det de sliter med, blir selve henvisningene farlige. Blir du møtt med et «jeg kan ikke hjelpe deg, men jeg skal henvise deg videre», holder ikke det for en ungdom, det er som en avvisning, sier Iden.

– Og hvis den viktige, første kontakten ender med et brev i postkassa seks uker etter, med et avslag fra spesialisthelsetjenesten, er det en opplevelse av at min situasjon ikke er så viktig. Så sitter ungdommen kanskje der med alvorlige selvmordstanker. Da skaper systemet bare enda dårligere psykisk helse.

I stedet for å si at en ikke kan hjelpe og henvise videre, burde svaret være «ja», og videre; men vi skal også få med oss noen andre som har spesialkompetanse.

– Jeg tror ikke et slikt team hadde krevd mer innsats fra noen. Snarere tvert om, sier Iden.

Og noe må skje i barne- og ungdomspsykiatrien. Etter pandemien har de syke bare blitt sykere.

– Det er blitt en trøtthet i systemet, dyktige fagfolk slutter. Det er en ganske dyster situasjon nå.

Et fristed i Ryfylket

På spørsmål om hva han selv gjør for å ta vare på den psykiske helsa, svarer han først samvær med andre, med familien. –Det er jo ekstremt viktig, og nå har jeg fått barnebarn også, som gir påfyll. Jeg er nok ikke så introvert som jeg har tenkt at jeg har vært, men jeg liker meg veldig godt alene også, jeg. Ro ut på fjorden og sette krabbeteiner og sånt. Vi har et lite småbruk i Ryfylke, en time østover fra Haugesund. Der er det utrolig godt vekstklima som gjør at vi kan dyrke en del sjeldne vekster for norsk klima, sier han og nevner nektariner, vinstokker, valnøtter, mens det skinner mer i øynene.

– Det kanskje ikke så ruspolitisk korrekt å si, men det å lage sin egen vin på egne druer; det er helt fantastisk. •