Når arbeidsliv og selvfølelse går hånd i hånd

Et enkelt spørsmål kan få noen til å rødme, få andre til å smile og få noen til å prate uten stopp. Hvorfor er dette spørsmålet så relevant i møte med nye mennesker? Har vi et sterkt behov for å vite mest mulig, for å sammenligne med oss selv eller rett og slett for å kunne kategorisere personen fremfor oss raskere. «Å ja, det er en sånn type det». Dagens velferdssamfunn baserer ofte sine verdier på å være suksessfull, både i karriere og på det personlige plan. Der blir innimellom «Hvem er du?» forvekslet med «Hva jobber du med?». Identitet ligger i typen arbeid du har. Det gjenspeiler både utdannelse, personlige mål i livet, hvor mye penger du har og intelligensnivået ditt. Det er iallfall det vi ofte innbiller oss.

Hvordan er det da å være kronisk syk? Å kanskje ikke ha mulighet (eller overskudd) til å ta lange utdannelser eller ha stigende karriere-mål? Når samfunnet klassifiserer personer ut fra arbeidssituasjon, har det en tendens til å smitte over på personen selv. Da kan spørsmålet «Hva jobber du med?» i møte med nye mennesker, bli en vond påminnelse på at en ikke helt har fått det til å fungere. Viss en da stadig kjenner på behovet for å forklare og rettferdiggjøre seg selv hjelper ikke det på selvfølelsen. Da blir det bare en evig påminnelse og et stadig tilbakevendende fokus på sykdom.

Jeg fikk epilepsi-diagnose for 4 år siden. En sykdom som – jeg etterhvert har lært – det ikke er så mye kunnskap om. Det er ikke alltid så tydelig fra utsiden. Før diagnosen kom, hadde jeg (heldigvis) fullført bachelorgrad og kommet meg inn i arbeidslivet. Jeg var heldig. For er det noe jeg har lært i denne prosessen, er det at man må bli mer selektiv i forhold til hva man velger å bruke energien sin på. Det er ikke lenger så lett «å bare gjøre det». Som med alt annet i livet, takler vi situasjoner ulikt. Personlig endte jeg opp med å kjenne på en følelse av mindreverd. Med et godt vitnemål og en ambisjon om å klatre i karriere-hierarkiet, lå jeg plutselig på sofaen og ikke fungerte i hverdagen. Dette var jo ikke meg.

Det har vært (og er) en lang vei å gå, en rekke bortforklaringer på «Hva jobber du med?» og en gradvis (men sakte) akseptering av en ny realitet. Jeg har ikke hatt noe ønske om å fortelle folk om sykdommen, nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli identifisert med den. Mulig dette kommer av at jeg er en privat person, men helt ærlig; Hvorfor skulle jeg måtte fortelle? Det ligger av og til så mange fordommer både i samfunnet, i arbeidslivet og i oss mennesker generelt. Jobber du ikke? Mangle du ambisjoner? Er du lat? Ingen vet hva livet kommer til å by på, hvilke utfordringer en plutselig står over eller hvor en er i livet om ti år. Vi skal alle være forsiktige med å dømme andre, for hvem vet hva sidemannen sliter med under fasaden. Så la oss begynne på nytt: Hvem er du? Det var jammen hyggelig å hilse på deg! •

Les hele magasinet hver gang! Bestill abonnement her.