Når arbeidsliv og selvfølelse går hånd i hånd
«Hvem er du?» Eller sagt med andre ord: «Hva jobber du med?»
Et enkelt spørsmål kan få noen til å rødme, få andre til å smile og få noen til å prate uten stopp. Hvorfor er dette spørsmålet så relevant i møte med nye mennesker?
Har vi et sterkt behov for å vite mest mulig, for å sammenligne med oss selv eller rett og slett for å kunne kategorisere personen fremfor oss raskere. «Å ja, det er en sånn type det».
Dagens velferdssamfunn baserer ofte sine verdier på å være suksessfull, både i karriere og på det personlige plan. Der blir innimellom «Hvem er du?» forvekslet med «Hva jobber du med?». Identitet ligger i typen arbeid du har. Det gjenspeiler både utdannelse, personlige mål i livet, hvor mye penger du har og intelligensnivået ditt. Det er iallfall det vi ofte innbiller oss.
Hvordan er det da å være kronisk syk? Å kanskje ikke ha mulighet (eller overskudd) til å ta lange utdannelser eller ha stigende karriere-mål?
Når samfunnet klassifiserer personer ut fra arbeidssituasjon, har det en tendens til å smitte over på personen selv. Da kan spørsmålet «Hva jobber du med?» i møte med nye mennesker, bli en vond påminnelse på at en ikke helt har fått det til å fungere. Viss en da stadig kjenner på behovet for å forklare og rettferdiggjøre seg selv hjelper ikke det på selvfølelsen. Da blir det bare en evig påminnelse og et stadig tilbakevendende fokus på sykdom.
Personlig erfaring
Jeg fikk epilepsi-diagnose for 4 år siden. En sykdom som – jeg etterhvert har lært – det ikke er så mye kunnskap om. Det er ikke alltid så tydelig fra utsiden. Før diagnosen kom, hadde jeg (heldigvis) fullført bachelorgrad og kommet meg inn i arbeidslivet. Jeg var heldig. For er det noe jeg har lært i denne prosessen, er det at man må bli mer selektiv i forhold til hva man velger å bruke energien sin på. Det er ikke lenger så lett «å bare gjøre det».
Som med alt annet i livet, takler vi situasjoner ulikt. Personlig endte jeg opp med å kjenne på en følelse av mindreverd. Med et godt vitnemål og en ambisjon om å klatre i karriere-hierarkiet, lå jeg plutselig på sofaen og ikke fungerte i hverdagen. Dette var jo ikke meg.
Så hva gjør du?
Det har vært (og er) en lang vei å gå, en rekke bortforklaringer på «Hva jobber du med?» og en gradvis (men sakte) akseptering av en ny realitet. Jeg har ikke hatt noe ønske om å fortelle folk om sykdommen, nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli identifisert med den. Mulig dette kommer av at jeg er en privat person, men helt ærlig; Hvorfor skulle jeg måtte fortelle?
Det ligger av og til så mange fordommer både i samfunnet, i arbeidslivet og i oss mennesker generelt. Jobber du ikke? Mangle du ambisjoner? Er du lat?
Ingen vet hva livet kommer til å by på, hvilke utfordringer en plutselig står over eller hvor en er i livet om ti år. Vi skal alle være forsiktige med å dømme andre, for hvem vet hva sidemannen sliter med under fasaden.
Så la oss begynne på nytt:
Hvem er du? Det var jammen hyggelig å hilse på deg! •
×
Bli med å bidra!
Du leser Magasinet Psykisk helse, dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis.
Men vi trenger din støtte! En liten sum kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.