Close Menu

Mammaen han kjente som 14-åring, var den aktive og engasjerte alenemoren som alltid stilte opp på fotballkampene og hadde tusen jern i ilden. At den travle væremåten etter hvert kunne bli et tegn på noe som ikke var helt bra, var ukjent. Som 42-åring fikk Anne Haugestad diagnosen schizoaffektiv lidelse, en blanding av schizofreni og mani. I fjor kom boka Min psykotiske mamma, som Erik Nakkerud har skrevet i samarbeid med sin mor. Den er en nærgående, intens skildring av forholdet mellom de to, i skyggen av sykdommen. Samtidig er den en saklig fremstilling av faglige tematikk rundt psykoser.

– I mitt liv og vår relasjon har psykosene vært det helt sentrale, i 17 år. Å fikse det på et eller annet vis var en viktig grunn til boka, sier Erik Nakkerud. Da moren ble syk, snakket han ikke med noen om det. Etter hvert fikk han episoder med sinneutbrudd og vold på fotball­banen, og festing som tok av. Det ble klart at han trengte å bryte den store tausheten rundt morens sykdom. ­For Anne Haugestad representerer boka et nytt ståsted:

– Den har gitt et annet blikk på hva sykdommen min er. Sånn sett har den virket avdramatiserende for meg. Samtidig visste jeg ikke at han hadde hatt det så tøft som han beskriver. Men han ble oppmerksom på at jeg hadde sett ham mer enn han hadde oppfattet. Likevel hjelper det ikke at folk blir sett, hvis de ikke føler seg sett, sier Anne Haugestad. Hun har tidligere selv ønsket å gi ut bok om sine erfaringer med psykose, men nå er prosjektet lagt på is.

– At ikke det ble noe av, tror jeg er bra. For dette er en fantasiverden som ikke trenger å få mer næring.

Åndelig internett

Hun sitter i stua sammen med sønnen i hans leilighet i Oslo. Han er utdannet psykolog, og jobber med en doktorgrad. Hun er sosiolog og forfatter, men etter at sykdommen brøt ut har hun hatt lange perioder uten betalt arbeid. Da manuskriptet til Min psykotiske mamma var levert, trodde Haugestad at hun aldri igjen ville få psykose, at hun var «ferdig» etter de to fore­gående. Men med nedtrapping av medisiner skled hun inn i det hun kaller en fantasiverden igjen og fikk en ny psykose. Haugestad beskriver en kompleks sinnstilstand der virkeligheten i hjernen hennes ikke stemmer overens med det de fleste andre opplever. I fantasiverdenen er hodet inne i et dataspill, en slags Matrix.

– Når det først er i gang, er det vanskelig å kutte «den andre verdenen». Det føles som om «alt henger sammen med alt». Da tillater jeg meg selv å tenke at det er et åndelig Internett, og at den andre verdenen faktisk er felles for alle. En åndelig dimensjon som alle er på. Jeg er ennå ikke sikker på hva den andre verdenen er, og hvor den er.

– Så når du ikke er i aktiv psykose, er du åpen for at noe slikt finnes?

– Etter en psykose, når du er rest-psykotisk, klarer du ikke å stenge den døra helt. Denne gangen ville jeg ikke legge helt lokk på tilstanden, slik det ble gjort de første gangene, gjennom medisinering. Men psykosene har da ligget og kokt under lokket. Nå tok jeg ikke medisiner som var så dempende at alt ble helt borte. Jeg lot det psykotiske fortsatt være der og møte virkeligheten, for å avdramatisere det. I stedet for å si at det «ikke er lov, sånn kan du ikke tenke», sier Anne.

Anne Haugestad

SAMTALETERAPI: – Jeg har behov for å sitte med et menneske som kan avdramatisere tingene jeg er gjennom i psykose, sier Anne Haugestad.

Gutter på vakt

Sammen med opplevelsen av det åndelige internettet, har Anne Haugestad også levd i en barneverden preget av et Kardemommeby-univers der alle skulle være snille. Hun kjøpte alle krydderne i butikkhylla, fordi alle kulturer skulle være representert hjemme, med sine kryddere. Men hun har også hatt skremmende religiøse vrangforestillinger der det onde har tatt plass i henne. Erik Nakkerud og en eldre bror har levd med en mor som under de tre psykotiske utbruddene har hatt mye fortvilelse, redsel og dødsangst. Moren måtte passes på, guttene måtte være på vakt.

– Hvordan er det for deg i dag å høre om opplevelsene til moren din?

– Det er greit for min del, nå er jeg voksen og kan passe på meg selv. Men for meg handler dette fortsatt om å bli tilsidesatt som 14-15-åring. Jeg måtte ta en rolle jeg ikke skulle ha. Jeg har fortsatt en tanke om ansvar og unnskyldning, som gjør at relasjonen ikke er helt reparert, sier Erik.

For mellom mor og sønn er det også en spenning knyttet til hennes psykoser. Bakgrunnen er at det finnes en viss grad av ønske om å erfare psykosene, i hvert fall en nødvendighet.

– Psykologer og psykiatere sier at man blir psykotisk fordi virkeligheten ikke er til å bære. Den første psykosen min var virkelig en stressutløst fluktverden. De neste var mer begeistringsutløst, ved at jeg gikk inn i mani. Det handler om å ville la fantasiverdenen få plass, fordi den er rik og spennende. Jeg kunne tenke at psykosene var nødvendige for å bli et helt menneske. Men nå kan ingen overbevise meg om at jeg skal ha en psykose til. For det vil jeg ikke, sier Anne. Hun tenker også at psykosene har vært «nødvendige», blant annet for å bearbeide et barndomstraume fra hun var tre år gammel. Da ble hunden hun elsket, Rikke, avlivet uten at hun ble informert og uten at hun fikk tatt avskjed. Anne var utrøstelig, og har forklart at hun bygget sitt eget barndomsunivers, hvor ingen slapp inn. Og hvor hun var uimottagelig for foreldrenes forsøk på å trøste og gjenopprette den nære kontakten med henne. I psykosen kunne hun leve ut raseriet fra treåringen i seg.

Unnskyld?

– Du kaller psykosen «en ulykke i hjernen». Men det er viktig for oss rundt at du erkjenner at det er noe du «har latt skje». At det ikke bare er en ulykke. Det er et dilemma ved å gi psykosen mening, sier Erik.

Kan han forvente at hun ber om unnskyldning for at han fikk så mye ansvar, midt i puberteten? I boka skriver Erik Nakkerud: «Du må si unnskyld, mamma. Så får vi se om jeg klarer å ta imot.» Han vil ha en unnskyldning, ikke fordi han mener hun har skyld, men for en anerkjennelse av smerten han led, og rollen hun tok som barnet i forholdet. Barnestemmen i ham trenger et unnskyld. De to diskuterer i teksten en slik unnskyldning. Hun sier hun er lei seg, og at hun skal ta medisinen sin så familien ikke får oppleve en psykose til. Anne Haugestad kan identifisere seg med hvordan det er å ha en psykotisk forelder, siden hennes egen far var det.

– Han fikk en ADHD-diagnose sent i livet, og fikk en såkalt reaktiv psykose, av de medisinene han hadde fått. Det var ikke en underliggende psykoselidelse, og den var helt annerledes enn min. Før han fikk diagnosen, selvmedisinerte han seg blant annet med alkohol. Da jeg var 18 år tok jeg avgjørelsen om at min far levde sitt liv og jeg mitt. Som er noe selvinnlysende i alles liv, men i en sånn setting innebar beslutningen at jeg ikke på en helt sunn måte la lokk på følelser. Jeg følte at det ble veldig slitsomt hvis jeg hele tiden skulle svinge med ham. Som 15-åring bestemte Erik seg for et liknende brudd, men det er noe han og jeg tross alt har kommet langt i å hele, sier Anne Haugestad.

En dag i tenårene da Erik satt foran vaskemaskinen og gråt, bestemte han seg for at han aldri mer skulle være avhengig av hvordan andre har det. Det ble et slags brudd med moren. Siden har de reparert mye. De både prater mye sammen, og har løpt maraton sammen i årene som har gått siden Anne ble syk.

– Jeg er ikke ferdig med å reparere forholdet til familien, sier Anne.

– Har du dårlig samvittighet?

– Jeg føler det er et tillitsbrudd. At jeg må være tilliten verdig, sier hun, men sønnen skyter inn:

– Det er ikke sånn at du må være gjennom et stort byggverk av tanker og handlinger i syv år for å være tilliten verdig. Det er en enklere og raskere vei; det går an genuint å si at «det var dumt at det ble sånn og sånn».

Dyrenes betydning

I det komplekse bildet av en mor-sønn-relasjon, har også han en historie om et kjæledyr som ble borte, som et speil av hennes opplevelse. Da Anne og Erik på et tidspunkt skulle flytte, bestemte hun at katten Sprelle måtte avlives. Katten var på mange måter hans nærmeste venn da han var 16 år, i tausheten om sykdommen, var katten var den som fikk høre hans betroelser. Erik løp ut i skogen da det skjedde.

– Det var ikke sånn at jeg tenkte at «det praktiske går foran Eriks følelser». For jeg fikk ikke med meg hvor viktig det var for deg. Det var det at jeg ikke så deg. Men da du stakk, fikk jeg tanken om at du skulle ta livet av deg i skogen. Det tyder på at jeg fikk kontakt med treåringen i meg selv, som også ville være død da hunden var død, sier Anne.

Erik Nakkerud

VOKSEN: – Jeg måtte ta en rolle jeg ikke skulle ha. Jeg har fortsatt en tanke om ansvar og unnskyldning, som gjør at relasjonen ikke er helt reparert, sier Erik Nakkerud.

«Bare tanker»

De er begge glade for at Anne omsider har fått avtale med en psykolog, og skal starte i samtaleterapi.

– Da kan jeg få snakket om alle disse universene, sier Anne.

– Du skal helst ikke snakke om universene da, sier Erik.

– Jo, jeg må det, for jeg skal avdramatisere dem, sier Anne.

– Terapi hvor du har snakket om universene har du fått i bøter og spann, sier Erik.

– Ikke i bøtter og spann, det var bare hun ene psykiateren. Det virket ikke avdramatiserende i det hele tatt. Jeg har behov for å sitte med et menneske som kan avdramatisere tingene jeg er gjennom i psykose. Jeg har ikke lyst til å sitte alene med det. Det Erik skriver om, og som jeg tar til meg, er at jeg er i den kategorien av diagnosen som har størst sjanse for å bli frisk, sier Anne.

På sin side har sønnen, og psykologen, et ønske om at moren mer skal forstå psykosene som en del av noe relasjonelt, på lik linje med andre psykiske vansker:

– Det er ingen fra helsevesenet som har prøvd å forstå psykosene som mellommenneskelige erfaringer. De har blitt møtt som et «tankeproblem»: fantasiverdenen, symptomene, er blitt det viktige. Så har du fått medisiner for å få symptomene ned. Min frustrasjon har vært at du også har vært opptatt av fantasiverdenen, av «tankereisverket». Det blir enorme konstruksjoner, av noe som egentlig er grunnleggende enkle ting, sier Erik.

Prosessen med boka gjorde Anne oppmerksom på at det å forstå psykosene gjennom å fortelle og gi navn til ting i hodet, kunne føre til nye vrangforestillinger.

– Jeg har jobbet med å si «det er bare tanker». I stedet for «hva slags tanker er dette, hva forårsaker tankene», sier Anne Haugestad. •

Bok Min psykotiske mamma
Arrow
  • Biografisk bok om Anne Haugestads sykdom og relasjonen til hennes sønn, skrevet av sønnen Erik Nakkerud med hennes hjelp.
  • Anne Haugestad (58) har hovedfag i sosiologi og holder på med en doktorgrad i klima-sosiologi. Har lang erfaring som språkkonsulent, redaktør og faglitterær forfatter.
  • Erik Nakkerud (31) jobber som høyskolelektor i psykologi ved Oslo Nye Høyskole. Er i sluttfasen av en doktorgrad i miljø- og klimapsykologi.
×
Bli med å bidra!
Du leser Magasinet Psykisk helse, dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis. Men vi trenger din støtte! En liten sum kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.