Close Menu

Ekateryna har bare vært noen uker i Norge. Kvinnen tok med seg barna, som er fra fire til 15 år, og flyktet fra en landsby i Kherson-området som en siste utvei.

– Jeg hadde ikke tenkt å reise, jeg hadde ingen penger å reise for. Men venner fortalte hva som skjedde i en annen landsby, at det var voldtekter. Jeg ble voldtatt av min farfar da jeg var ni år, og jeg ville ikke oppleve det igjen. En dag var det russiske soldater utenfor huset mitt. Jeg ble så redd at jeg ikke klarte å stå og gå, sier Ekaterina, som er enke. Det gjorde henne ekstra utsatt i krigssituasjonen.

Fakta Flyktningers psykiske helse
Arrow
  • Flyktninger har økt forekomst av psykiske lidelser, særlig posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og depresjon.
  • Plagene kan vare over tid, og for mange utvikles de senere.
  • Usikkerhet og kulturelle motsetninger i nytt land er knyttet til utviklingen av helseplager.
  • Flyktninger har få beskyttelsesfaktorer som familie, nettverk, kjent språk og kultur.
  • Studier viser at omtrent halvparten av flyktninger i Norge mener at situasjonen etter ankomst her er det som i størst grad har påvirket den psykiske helsen.
Kilde: Asylsøkere og flyktninger – Psykisk helse og livsmestring,  Universitetsforlaget 2019.

Vold mot kvinner

Hun bor midlertidig i flyktningmottaket på Gardermoen. En ansatt fra Norsk Folkehjelp fungerer som tolk, de to snakker russisk sammen, som den ansatte oversetter til norsk. Noen ganger kan fortellingen være litt vanskelig å forstå, men det kommer tydelig fram at Ekateryna og barna har svært vonde opplevelser bak seg.

– Det er mye takknemlighetsfølelser. Folk her har sagt ting som har gitt meg tilbake tro og mening. Vi kom til Glittre mottak først. Der fikk vi mat, drikke, sengetøy, alt vi trengte, og vi møtte helsepersonale og frivillige. Først trodde jeg nordmenn var kalde. Men etter hvert var det så hyggelig, de var snille, åpne og glade for å hjelpe. En sykepleier sa: «Du kan komme når som helst til meg». Jeg kunne fortelle alt, åpne hjertet mitt, selv om jeg ikke kunne språket, sier Ekateryna mens tårene står i øynene hennes. Hun beskriver sykepleieren som en engel. Mest av alt vil hun med intervjuet takke alle som har hjulpet henne og barna de siste ukene, og tårene kommer hver gang hun snakker om menneskene som har støttet henne. Som en kvinne ved navn Jeva, som hjalp og ordnet under flukten fra Polen til Norge.

Hardt liv

Utenfor vinduene kan Ekateryna følge med på barna som leker på gressplenen og hopper på trampoline. De eldste passer på de yngste mens moren er opptatt. Ansatte på mottaket hjelper også til med barnepass.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, bortsett fra å være mamma til mine barn. I Ukraina var jeg enke og hadde med meg barna på jobben. Jeg vil gjerne fortsette å jobbe som fitness-instruktør. Jeg drev også med sang og dans og kan ikke tenke meg livet uten scenen, sier den ukrainske kvinnen. Hun er allerede i gang med å lede en treningsgruppe på mottaket.

Livet var hardt også før den russiske invasjonen. Mannen hennes gjennom 15 år døde av kreft. Hun beskriver han som en god og snill mann. Hun sier at mange ukrainske kvinner opplever vold hjemme, og at det ikke gjøres noe for å beskytte dem.

– Kvinner kan ikke fortelle om problemer i familien. Moren min gikk til politiet for å anmelde mannen sin, han hadde truet henne med kniv. På politistasjonen sa de bare: «Hva er problemet? Du er i live nå. Du er ikke død.»

Ettersom krigen skred fram, ble butikkhyllene tomme, hun hadde ikke lenger lønn og ikke penger, elektrisiteten forsvant. Før pleide barna å få kose seg med kjærlighet på pinne fra butikken.

– Sønnen min sa: «Når du kjøper en Chupa Chups til meg, vil det bety at krigen er over.»

Hun ville ikke reise før desperasjonen var på sitt sterkeste.

– Det var vanskelig å forlate huset vårt, med seks barn. Men russiske soldater sto utenfor vinduene, og barna kunne ikke engang gå ut.

flyktninger2_2

UVISS FREMTID: – I Polen var det mange frivillige hjelpere, folk som lyttet til flyktningene, historiene om tragediene våre. Jeg visste ikke hvor jeg skulle reise videre, hadde ikke planlagt noe, sier Ekateryna.

En forferdelig biltur

Ekateryna forteller at venner insisterte på å hjelpe henne, og at de plukket opp henne og barna i en bil. Under stopp underveis, fikk de skaffet mat og vann. Det var lange kolonner med flyktninger i biler. De så forferdelige ting, mennesker som ble skutt. Så stoppet køen opp, og ingen fikk kjøre videre.

– Området var okkupert av russere, og vi fikk ikke gå ut av bilene. Det var miner på begge sider av veien. Alt rundt var ødelagt. Det hadde vært bombing, vi så ødelagte biler og hus. Overalt lå det døde ukrainere. Jeg var veldig redd for barna og meg selv. Datteren min gråt og skrek hele dagen, hun ropte «Mamma, hva kan vi gjøre?» Men vi kunne ikke gjøre noe. Jeg bare trodde på Gud, sier Ekateryna mens tolken trøster henne. Minnet om den forferdelige dagen da de ikke kom videre på flukten overvelder henne.

Underveis hørte de også om ugjerninger fra soldater.

– Vi hørte at de barberte bort håret på ukrainske kvinner, med høvel, og voldtok dem etterpå.

Etter hvert fikk de kjøre videre, og endte opp i flyktningeleir i Polen.

– Der var det mange frivillige hjelpere, folk som lyttet til flyktningene, historiene om tragediene våre. Jeg visste ikke hvor jeg skulle reise videre, hadde ikke planlagt noe, sier Ekateryna. Men hun fikk tillit til en norsk representant i leiren, som tilbød familien å reise til Norge.

Ekateryna og barna satte seg på bussen og dro videre. Bussen tok dem med ferje over Østersjøen til Sverige og videre til Glittre mottak, deretter til Gardermoen. Hun visste ingenting om Norge på forhånd. Slektninger hadde sagt til henne på telefonen at det var dumt hun skulle hit, siden det er så kaldt her. Men Ekateryna likte det hun så fra bussvinduet:

– Det var så nydelig, så pen natur, selv om det var kaldt.

Jobbe med følelsene

Ekateryna gjenforteller ting som den yngste sønnen har sagt:

– «Mamma, jeg sov så fredelig i natt, takk for at du tok oss bort fra krigen».

For seksbarnsmoren er det hjerteskjærende å høre barnas kommentarer. Hun beskriver også sine egne vanskelige tanker.

– Livet mitt kan aldri bli det samme, men jeg vet hvem jeg er. Jeg er stolt av meg selv. Jeg skal starte et nytt liv og oppleve nye ting. Livet går opp og ned, nå må jeg begynne på null for å gå oppover. Jeg må jobbe med meg selv, med mine følelser, og stå på egne bein.

Ekateryna føler seg trygg i Norge.

– Jeg føler dette er et sted for meg. Jeg har det bra og trives.

Hun viser fram bilder på telefonen av barna, der de holder på med trening og dans i Ukraina. Idrett og aktivitet er viktig for familien.

– Nå vil jeg gi alt for barna, for at de skal få en god utdannelse og et godt liv. Jeg vil også hjelpe andre, sier Ekateryna. •

I samforståelse med Ekateryna, har vi valgt å ikke publisere etternavnet til familien (red.)

Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!