– Maten var som en rus

Andrea har bipolar lidelse. Da hun fikk diagnosen i 2020, hadde hun mange år med psykisk sykdom bak seg. 

– Det var som om alt falt på plass. Jeg har alltid følt det var noe galt med meg, fra jeg begynte å gå til helsesøster i 2-3.klasse. Da jeg var 15, ble jeg tvangsinnlagt, forteller den unge kvinnen. 

Vi er hjemme i Andreas leilighet som hun deler med kjæresten. Hun åpner kjøleskapet, finner fram røkt ørret og egg. Frokosten spises først rundt 12, og består av grovt brød med fisk og egg på, en neve paranøtter og en klementin. Det gir en god sammensetning av næring kroppen trenger. Hun praktiserer periodevis faste med et såkalt spisevindu på åtte timer. Livet hennes har endret seg stort til det positive, ved hjelp av matvaner og trening – og de riktige medikamentene som virket stemningsstabiliserende og forebyggende mot mani og depresjon. 

– Medisin er det som først endret livet mitt. Endelig ble jeg mer «flat», som var det jeg ville. Men jeg fikk en helt uuttømmelig appetitt. Det var ikke bunn i magen i det hele tatt. Smaksopplevelsene ble helt annerledes. Jeg konsumerte ekstreme mengder med sukker.

Is og sjokolade

Med vektøkningen fulgte andre helseplager og uheldige blodverdier for Andrea. Hun fikk lavt stoffskifte og sto i fare for å utvikle diabetes. Det er kjent at en del medisiner i psykiatrisk behandling har vektøkning som bivirkning. Noen ganger er det innholdet i seg selv som skaper dette, andre ganger kan medikamentet utløse sterk sult eller tørst. Overvekten kan gi nye problemer og sykdom, og økt dødelighet.

For ett år siden brukte Andrea alle pengene sine på kjeks, is, sjokolade og bakervarer. Det ble ofte flere turer i butikken hver dag for å hente flere ultraprosesserte kalorier – kroppen ropte etter kombinasjonen fett, raffinert sukker og mel.

– Å være avhengig av noe så simpelt føltes idiotisk. Du tenker at du stopper fordi du blir kvalm. Selv når jeg var kvalm, ville jeg ikke stoppe fordi det var plass til mer. Det var som en rus.

Diagnose startet livet

Men overspisingen var ikke «bare» et resultat av medisinbruk.

– Jeg har hat vanskeligheter med forholdet til mat. I perioder hvor ting var vanskelig, ble mat trøst. Det ble en ond sirkel. Jeg kunne overfokusere på det å drukne meg i mat, i stedet for å rette blikket mot egne tanker og tristhet. I perioder hvor jeg var oppstemt, hadde jeg ikke behov for å overspise. Så jeg strevde med å gå opp og ned i vekt hele tiden.

I ungdomstiden var Andrea i ulike perioder innlagt på psykiatrisk institusjon. Hun hadde en reell risiko for selvmord, og hun kunne ikke bo hjemme.

– Her fikk jeg feil medisiner. Senere da jeg ble utredet, ble jeg feildiagnostisert med borderline  personlighetsforstyrrelse. Jeg følte at det ikke passet, sier hun.

Da hun omsider fikk diagnosen bipolar lidelse, følte hun det som at livet endelig kunne starte. Store deler av en normal ungdomstid og verdifull utdanning var tapt. På den annen side hadde hun fått gjort spennende reiser til Paris, India og Australia. Etter hvert har hun tatt opp eksamener og jobber nå for å komme inn på statsvitenskap.

Å slutte med medisin på grunn av vektøkningen var aldri tema. I stedet begynte Andrea å lese seg opp på ernæring.

– Jeg gjorde et dypdykk på forskning innen kosthold, og landet på blant annet faste. Jeg hadde prøvd det allerede i 2020 og visste at det passet livsstilen min.

Den 28. april i fjor bestemte hun seg for at nok er nok. Hun ville skape helt nye matvaner.

– Det er sånn jeg er. Hvis jeg bestemmer meg, klarer jeg ikke å snu før jeg er i mål.

– Sluttet suget etter kjeks og sjokolade fra den ene dagen til den andre?

– Nei. Det var helt forferdelig i starten. Jeg kunne sitte i sofaen og rive meg i håret av abstinens. Det tok tid før det ga seg. Jeg pinte meg gjennom det og tenkte: det kommer en morgendag, da er det bedre, og da er det verdt det.

Siden da har hun gått ned 30 kilo.

– Men er det bra for kroppen å gå ned så mye i vekt, så raskt?

– Nei. Men jeg gjorde det ganske taktisk. Jeg trente ikke i starten, for jeg visste at når man trener, blir man mer sulten. Jeg fokuserte kun på kosten, og begynte å gå turer. Turene gjorde at jeg følte meg sterkere og mer i vater, også mentalt. Etter hvert tok jeg et medlemskap på et treningssenter. Nå trener jeg fire–fem ganger i uka, og det har gjort underverker for den psykiske helsen. Men det var perioder da jeg spiste for lite, og måtte spise mer fett. Jeg spiser også mye omega fettsyrer, for det er viktig mot mentale lidelser.

Varm salat

Grunnprinsippet i kostholdet hennes er å spise mest mulig råvarer og unngå ultraprosessert mat, og ha en 16-timers faste fra kveld til formiddag.

Andrea finner fram en rekke sentrale matvarer fra kjøkken- og kjøleskap. Pakkene med safarikjeks, som hun var så glad i, kommer aldri inn i huset. I stedet er det havregryn, nøtter, ulike grønnsaker og frukt, cottage cheese, dadler, linser, makrell i tomat, quinoa, bønner.

– Jeg spiser lite rødt kjøtt, og mye fisk og grønnsaker. Ofte er middag bare mange oppkuttede grønnsaker på et fat som jeg heller olivenolje og urter over, og putter i ovnen. Som en slags varm salat.

– Hvordan tror du det vil gå framover med de nye vanene?

– Det vil være unaturlig å gå tilbake til det samme. Jeg har skapt en bærekraftig endring hos meg selv. Jeg tenker ikke lenger på samme måten.

Behovet for å døyve følelser med mat, har hun ikke lenger.

– Mat skal ikke lenger være belønning, eller trøst for en dårlig dag. Da kan jeg heller gjøre andre ting. Jeg kan kose meg med annen mat iblant, for jeg er ikke rigid. Jeg håper at jeg en dag kan bake boller og putte det meste i fryseren – ikke spise ti boller på en gang, sier Andrea og legger til noe som er viktig for henne:

– Jeg føler at jeg ikke lenger kontrolleres av maten. Jeg velger selv hva jeg vil spise. •

Kilde: Spigset: Vektøkning som legemiddelbivirkning. Tidsskriftet.no 2000

Red.anm: I original versjon av denne artikkelen var Andreas hele navn nevnt. Det er nå endret.