Mann med hund

Det er neppe tilfeldig: En litteraturkritiker skriver at hun er blitt forelsket i kråker, en filmanmelder er blitt forelsket i en blekksprut og den ene spaltisten etter den andre beskriver hvordan de slår opp med telefonen, eller tar en pause, som det heter når du ikke orker å si at du bare ikke gidder mer og vil ut av det klamme samlivet.

Først omfavnet vi teknologien. Det var utrolig gøy da vi fikk den til å virke og kunne meske oss i bilder fra kjøkken og hytter og ikke minst eksotiske strender i Vestindia. Det holdt en stund. Så kom tilbakeslaget. Vi kom i et parforhold med datateknologien. Nå, etter et par år, kommer hverdagen litt i overkant naturlig fram. Den tiden man bruker i begynnelsen av hvert møte på å få alle mikrofonene, skjermene og høyttalerne til å virke uten ekko og bakgrunnslyder er blitt som hjemme om morgenen før du har fått kaffe. Det er kaldt på kjøkkenet, mørkt ute og du glemte å ta ut et brød fra fryseren i går. Etter ti minutter har du en tykkere genser, kaffen i koppen og knekkebrød med syltetøy (osten er også spist opp). Du er klar. Alle er på nett, alle har headset. Det fungerer, men det er ikke så grenseløst besnærende.

Jeg slår likevel ikke opp med skjermen og telefonen. Og den slår ikke opp med meg. Tvert imot, den prøver seg på nye kunster, som en innsmigrende hund. Kan sitte, gi labb og logre. Og ja, nettopp, hund. For når du har giret ned personligheten din på sosiale medier, lukket noen kontoer for utenforstående og begrenset aktiviteten til noen enkle spill, da kommer hundene.

Falske følge- og venneforespørsler er alle blitt vant til å se gjennom. Svært unge og minimalt antrukne damer som har null poster, null venner og nærbilder av brystene sine, er enkelt å avvise. Vi vet at de ikke finnes og om de fantes, var de i grunnen ikke ute etter nye perspektiver på helsepolitikk eller musikkhistorien etter Schönberg. Avvist. Etter en stund forsvinner forespørslene. Mennene bakenfor er ikke helt dumme.

Men big data vet at jeg fortsatt bruker telefonen til andre ting, og så lenge det er ordspill er det håp. Her er det ingen steder å krysse av for «i et forhold», her er det åpent. Invitasjoner til spill dumper inn. Ja, svarer jeg, for jeg legger ikke merke til at spillene er på dansk, nederlandsk og engelsk. Disse spillerne er høflige. Starter alltid med et «Hi, how are you?» og forteller litt om seg selv. De er gjerne oljeingeniører på jobb i Abu Dhabi, eller amerikanere på reise i Europa. De er velkledde. Noen ganger sitter de på en veranda med et glass, noen ganger står de foran et svømmebasseng. Som regel heter de George. Og de har alltid hund.

Et bilde med hund sier mer enn tusen ord. Her ser jeg en dyrevenn, en som er kjærlig, en som tar ansvar, som er mye ute, som har god råd og som setter pris på de nære tingene i livet. Ikke på noen måte ute etter å lure noen. Æresord, nærmest.

Hvis de visste at jeg er allergisk mot hunder, at jeg irriterer meg over dem i løypa hver vinter, over hundebæsj i tø om våren og dessuten føler meg totalt utenfor når hundeeiere snakker med hverandre om doodle-pudler og labrador-terriere, ville de ikke hatt med de bildene. Hundeeiere når faktisk ikke opp. Det forundrer meg litt at de ikke vet det. Kan det være områder i livet som teknologien ikke har inntatt ennå? Kan det være kimen til en sprekk i parforholdet? •

Les også