– Mange søker yoga med en sårbarhet 

Mens en leiebil med tre gamle venner kjører opp­over den amerikanske vestkysten i Heidi Sævareids nye roman Positurene, drysser forfatteren ut et vell av referanser til naturkatastrofer som jordskjelv og tsunamier. Det er til den totale ødeleggelsen hun vil, slik et indre landskap kan fortone seg etter et seksuelt overgrep.  

– Et traume er ikke nødvendigvis slik du ser det på film, hvor du gråter i dusjen og blir redd for intimitet. I virkeligheten er det mer som en nummenhet, du skrur av deg selv, reagerer på en måte som ikke er helt tydelig. Du blir usikker på hva du husker, på hva som har skjedd. Det er et veldig vanskelig landskap å orientere seg i, og å komme seg vekk i fra. Hele infrastrukturen inni deg er ødelagt. Alt må bygges opp på ny, sier Sævareid.

En lignende metafor har jeg hørt fra en forfatter før. «Det er som om en bombe går av inne i deg», sa Kathrine Nedrejord på slutten av et flere timer langt intervju for snart seks år siden. Men der forfatterkollega Nedrejord skrev tett på eget traume, med bokutgivelse ikke lenge etter overfallsvoldtekten i Paris, har Sævareid brukt mange år, og skrevet fram en historie som ligger fjernt fra faktiske hendelser, men som likevel bygger på en rekke av hennes egne erfaringer.

Også hun har gått dypt inn i en hard yogapraksis og kjent den usunne påvirkningen fra en yogalærer. Også hun har hatt alvorlige spiseforstyrrelser som hovedkarakteren Sunniva, og nesten sultet seg til døde. Og – også hun er blitt utsatt for seksuelle overgrep – ikke en gang, men flere. Først i ungdommen, og så i midten av tyveårene.

– Du nærmest går tilbake til situasjoner som igjen kan sette deg i fare, for å bevise for deg selv at denne gangen mestrer du, denne gangen klarer du å stanse det som skjer med kroppen din. Det tror jeg dessverre er ganske vanlig, sier hun.

Ingen terapi

For en utenforstående kan det likevel være vanskelig å forstå, hvordan klare å ta risikoen, men reaksjonsmønsteret etter vold og overgrep er ikke nødvendigvis logisk, det er ett av Sævareids hovedpoenger i romanen Positurene.

Tross egenerfaringene presiserer hun at skrivearbeidet aldri har vært terapi. Hun har brukt seg selv først og fremst som et verktøy i researchen, for å skrive realistisk om et sammensatt tema.

– Det har vært viktig for meg å vente med å trekke på egne opplevelser til hendelsene lå langt tilbake i tid. Skriver du tett på noe som er veldig ferskt eller uavklart, tror jeg du kan risikere å utlevere deg selv mer enn du er komfortabel med senere, og den risikoen har ikke jeg ønsket å ta, sier hun.

I en av anmeldelsene, blir ikke bare innholdet, men måten Sævareid forteller på, beskrevet som friskt i litteratur om seksuelle overgrep. Hun er «show, dont tell» i et nøtteskall. Vi befinner oss mer på roadtrip opp­over vestkysten i USA, sammen med Sunniva, Kelly og Michael, enn vi gjør på yogamatta i India fem år tidligere. Planen deres er å vinsmake i Napa Vally og å endelig få tid til å «catche up», men stemningen inne i bilen er ikke akkurat hjertevarm. De småkrangler og konfronterer hverandre, men ikke om det de burde snakke om: hva som foregikk rundt den amerikanske, karismatiske yogaguruen Jason, som de på forskjellige tidspunkter – og av grunner de delvis holder skjult for hverandre ­– nå har brutt med alle sammen.

Også når Sævareid skildrer selve overgrepene, forholder hun seg til traumet som kommer etter. Hun setter forfatterblikket på en gardin som blafrer, på lyden av et lokk som går opp på en krukke med kokosolje.

– Ofte er det de små detaljene som fester seg og blir til triggere mange år senere.

Hun sitter foran pc-en hjemme i Bristol i England, når vi snakker sammen. Det var her, på hjemmekontoret at det fiktive yogamiljøet tok form, inspirert av flere dynamiske yogapraksiser, som Asthanga og Bikram. Begge formene skapt av menn som senere er blitt anklaget for overgrep.

Skjev makt og «gammel» tradisjon

Flere aspekter ved yoga kan rede grunnen for utnyttelse, mener forfatteren. I romanen skildrer hun hvordan grensen mellom egen og andres kropp kan opphøre når en lærer presser og dytter og retter elevene fram til riktig positur. Samtidig kan oppslutningen rundt en karismatisk leder lett få sektlignende trekk når helse og åndelighet blandes, slik den gjør i dypt­gående yogapraksiser, mener hun.

– Elevene kan føle at de er sammen om noe veldig sterkt og personlig, samtidig er man så isolert. Føles noe feil, retter man det mot seg selv. Det er jeg som ikke mestrer, jeg som ikke får til, og det kan være lite rom for å ta opp og dele ubehag med andre i gruppen som tilsynelatende opplever dyp mening i det som skjer.

Da Sævareid begynte med yoga selv, var hun på vei ut av mange år med alvorlig anoreksi. Hun tolker begge deler som et forsøk på å gjenvinne kontrollen over egen kropp i det kaotiske opprydningsarbeidet etter overgrepene, men der spiseforstyrrelsen bare økte nummenheten, hjalp yogapraksisen henne på veien mot en mer normal kroppsfølelse.

Forfatteren tror mange er som henne, de søker en intens yogapraksis som hjelp for ulik livssmerte, noe som kan gjøre dem spesielt sårbare for påvirkning og usunne dynamikker.

– Koblet med det filosofiske og åndelige bakteppet, kan yogalæren bli en slags livsveileder på mange plan, men en yogalærer er ikke trent i å snakke med mennesker som søker hjelp slik som en psykolog, eller i dynamikkene som kan utvikle seg i den skjeve maktbalansen mellom dem. Jeg har selv drevet med aktiv yogaundervisning og det aner meg at elevene tror jeg sitter med en innsikt og en kunnskap som jeg ikke har, at jeg besitter noen svar, men jeg har ingen tyngde til å veilede mennesker i vanskelige livssituasjoner, sier hun.

Respekten for yoga som en gammel tradisjon, kan også være med på at grenser blir brutt, ikke nødvendigvis intime, men fysiske, mener forfatteren. Det er mange skader i yoga, noe Sævareid mener er underkommunisert. Samtidig kan respekten for praksisen gjøre at du stiller færre spørsmål enn du ellers ville gjort, tror hun.

– Mange vet ikke at de fleste former for fysisk yoga som praktiseres i dag, ikke har røtter i gammel indisk kultur, men i den europeiske frisksportbevegelsen, som sprang frem for ca. hundre år siden. Moderne yoga har mer til felles med svensk linjegymnastikk enn urgamle praksiser, mener Sævareid, som har lest seg opp under skrivearbeidet.

Nye kroker

Da hun først markerte seg som forfatter for snart ti år siden, vekket den dyptpløyende research-metoden hennes oppsikt. I arbeidet med ungdomsromanen Slipp Hold, som handler om miljøet rundt såkalt body suspension, fikk hun selv festet kroker gjennom huden, for så å bli heist opp over bakken for å kunne skrive realistisk. Men Sævareid gav seg ikke med det, hun ble hooked. Av alle tingene hun har prøvd, er det suspension som har gitt henne den kroppslige gjen­erobringen hun har søkt.

– Det ser så voldelige ut, men er på en måte det motsatte. Du er avhengig av å stole på andre, men det er du som styrer hele prosessen. Alt gjøres i ditt tempo, ingenting skjer uten at du selv ønsker det. Jeg finner en ro i det, faktisk en omsorg, som jeg aldri fant i yoga. •