Lysene på Slottsplassen

Jeg husker nøyaktig hvor jeg stod da jeg fikk vite at prinsesse Diana var død. Jeg kan fremdeles kjenne det kalde linoleumsgulvet mot de bare beina mine. Nyhetene fra Paris flimret over tv-skjermen. Jeg tror det var tidlig om morgenen, og jeg husker det som en lammende, fysisk smerte. Jeg tok opp røret, og ringte hjem.

Den sterke reaksjonen min var overraskende for meg den gangen, Diana var tross alt en fremmed. Nå tenker jeg at sorgen over kjente menneskers dødsfall ofte treffer en dyp smerte som er vår egen. Gjennom andres smerte, får vi tak i noe vi har tapt, lengtet etter eller aldri fått. Hver gang sorgen er offentlig, søker vi sammen for å vise hverandre at den også er dypt personlig.

Denne jula skjedde det igjen. En knyttneve i magen, en felles opplevelse av tap. Hundrevis av lys på Slottsplassen, under statuen av Karl Johan. Den med inskripsjonen: Folkets kjærlighet, min belønning. Ari, kjære Ari. Du var en av oss, og vi ville ikke miste deg.

Vi ville ikke miste, og så mistet vi likevel. Det uopprettelige kan føles uutholdelig, som om tingenes orden er forstyrret. Og når smerten er stor, blir alt annet uvesentlig. Verden stopper opp, og vi synker innover i oss selv.

Heldigvis er dette er synlig tegn for andre mennesker. Når vi gråter og synker sammen, vil andre oppleve det som en invitasjon til å komme oss i møte og gi oss trøst. Smerten vår når frem til dem – uten ord.

Vi føler med. Vi har en fellow feeling. David Hume sammenlignet i Treatise of Human Nature (1739) denne empatiske overføringen av emosjoner med vibrasjonen i fiolinens strenger. Det som skjer i deg, skjer i meg. Sakte kommer vi inn i fellesskapet via andres med-følelse.

Ofte kan det være nok at et annet menneske bare er der med oss – i stillhet. Andre ganger trenger vi å holdes fast slik at vi ikke synker for langt ned. En venn må feste øynene i oss og ta grep helt til vi selv finner fotfeste igjen.

På denne måten dytter tristheten oss tilbake i fellesskapet også når vi har mistet det av syne. Andre ser oss, andre ser smerten vår. De kjenner den igjen fordi de selv har kjent den og overlevd den.

Det er når vi føler oss oppløst, fortapt og alene at vi virkelig trenger andre mennesker.

Men ofte vil vi isolere oss , trekke oss tilbake som sårede dyr. For tristheten sitter ikke bare i hodet som en idé om tap og savn. Den gnager i margen og hogger i brystet. Den snører halsen vår sammen sånn at gråten blir til hikst, og den åpner opp for snørr og tårer. Inni oss er vi blytunge og geléaktige på en gang.

Hver gang vi mister noen vi er glad i, føles det som om hjertet vårt får en dyp flenge. Hver gang vi savner noen, kjennes det litt som å gå i stykker. Er det rart om vi vegrer oss mot å sørge?

Selv de av oss som mener at det er sunt å føle (vi har tross alt hørt det mange ganger), prater lett over alt som minner om tap. Vi svelger tårene, glatter ut ansiktet, og setter på oss et smil. Vi vil jo ikke ligge andre til byrde, og vi orker ikke gå inn i smerten av frykt for å bli værende der inne i mørket for alltid. Det er jo ikke til å holde ut akkurat nå, hvordan vil det bli om jeg virkelig kjenner etter? Vi vil gå utenom, og lar tårene renne på innsiden.

Det er ikke alltid så lurt. For selv om det gjør vondt å være trist, er følelsen ekstremt hjelpsom for oss når vi tør å kjenne på den. Antagelig kan jeg ta i litt og si at tristheten virker fordi den er smertefull.

Nevroforsker Jaak Panksepp beskriver i boka Archaeology of Mind (2012) syv affektive hjernenettverk. Når vi er triste, er to av dem særlig aktivert: Care handler om empati, nærhet og medfølelse. Vi investerer enormt med energi på å ta vare på dem som står oss nær. Når vi separeres fra hverandre, tar panic/grief over.

Panksepp beskrev en vekselvirkning mellom de to: Vi vet at det er så smertefullt å miste noen (panic/grief) at vi strekker oss ekstremt langt for å unngå brudd og atskillelse. Vi passer altså på hverandre slik at vi slipper å bli triste (care). Men hvis vi først mister noe eller noen, er smerten som en høy alarm (panic/grief) i kroppen. Den utløser andres omsorg (care) for oss.

Smerten vi kjenner når vi sørger over tap, fører altså til at flokken samles igjen.

Sorg handler om å miste, og vi ser ofte for oss rolige tårer og melankolsk tyngde. Men sorgen blir hektisk og panikkartet hvis vi ikke tror vi overlever tapet.

Det første menneskelige fellesskapet er livsviktig for oss, og det gjør at babyer må ta skikkelig i for å bli hørt og reddet. De første månedene gråter babyer tåreløst og høyt. Veldig høyt! Lyd er et mer effektivt signal enn tårer fordi den runder hjørner.

Med en gang et lite barn kjenner igjen foreldrene sine, gråter det fortvilt når de går ut av rommet. Da er de jo borte. Denne såre reaksjonen heter separasjonsangst. Dette er tidlig sorg over å miste et emosjonelt bånd (om så bare for et øyeblikk).

Når foreldre hører barnets panikk, iler de til. De gir mat og varme, og er emosjonelt til stede uten å forvente så mye tilbake. De holder stemmen sin lav og rolig og vugger, trøster og roer. Ideelt sett toner de seg inn på barnets behov og greier å romme panikken uten å miste seg selv. Dette samspillet gjør at babyen overlever og vokser seg emosjonelt sterk.

Tap – sorg – panikk – omsorg – i en evig runddans. For vi blir ikke alltid tatt imot, vi blir ikke alltid møtt. Gjennom livet må vi alle håndtere vonde tap og opprivende relasjonsbrudd. Det går ikke an å leve et liv uten. Vi må innse at tristhet er en del av livet, men det kan kanskje være både nyttig og beroligende å vite at den endrer form.

Den voksne tristheten er roligere og mer innadvendt enn et barns. Vi gråter stille, men med flere tårer. Det gjør at bare den som ser ansiktet vårt oppdager at vi er triste. En mulig forklaring på denne endringen er at vi kan skjule oss fra en fiende hvis vi er i en farlig situasjon. Siden vi som voksne kan bevege oss for å hente hjelp, er vi heller ikke like avhengige av at lyden av gråt skal nå langt.

Som voksne håndterer vi hjertesorg, svik og venner som forsvinner. Det gjør forferdelig vondt, men forhåpentligvis greier vi å gråte, rase og etter en stund finne frem til fellesskapet igjen. Vi kan snakke om det vi føler, og ordene danner historier som sakte men sikkert veves inn i fortellingen om hvem vi er.

Det er annerledes med den store, lammende sorgen når noen dør. Når døden kommer brått og brutalt, kan det kjennes som om vi mister fotfestet fullstendig. Og i den panikken blir vi like alene og hjelpeløse som en forlatt baby. Vi blir spist opp av smerte samtidig som kroppen er frakoblet og fremmed. Søvnen vil ikke komme, såret vil ikke heles. Hvordan skal jeg greie meg uten deg? Hvorfor forlot du meg? Skal jeg være igjen her - alene?

Sånn kan det føles, og denne smerten er ofte uten ord. Jeg hadde i hvert fall ikke språk da mine nærmeste døde. Alt var bare smerte. Alt var bare endeløst savn.

Jeg tror det er derfor jeg er på vei mot slottet i kveld med et lys i veska. Ordene har kommet tilbake til meg, og det gjør at jeg kan tenne et lys for dem som akkurat nå er stumme av sorg.

Vi ser lysene som er tent helt fra Egertorget. Det snør, og jeg tenker på Anne Grete Preus som gikk bort i høst. Og på min far, min mormor og en kjær samboer jeg hadde en gang for lenge siden. Alle som er borte føles nær. Også Ari som jeg aldri møtte. Det snører seg i halsen, jeg tar tak i den nærmeste hånda når vi går opp slottsbakken.

Mens vi står der og strever med å få fyr på lyset uten å ta av oss vottene, kommer jeg på at jeg har stått her før og gjort akkurat det samme. Da kong Olav døde i 1991, var jeg 20 år. Den januarkvelden gikk vi til Slottsplassen uten å vite hvorfor. Vi kom jo ikke fra Oslo engang, og hadde aldri vinket opp mot slottet på 17. mai. Jeg husker at jeg var litt flau og overrasket over at jeg gråt. Det kan være jeg til da hadde regnet meg som republikaner, men det hadde plutselig ikke noe å si. Jeg smilte takknemlig til fremmede som tente lys for den gamle kongen, den nye kongen og sikkert også for Gulfkrigen. Det ble flere og flere lys, flere og flere mennesker. Noen begynte å synge. •

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.